Kapittel 5
Sephie
Jeg våknet neste morgen, lenge før alarmen gikk av, og følte at halsen brant. Jeg strakk meg og angret umiddelbart, da hele kroppen føltes som om jeg hadde blitt overkjørt av et veldig stort kjøretøy. Flere ganger.
"Vel, det var kjipt," sa jeg høyt til meg selv. Jeg angret straks på at jeg snakket, da jeg begynte å hoste ukontrollert.
Jeg klarte å stoppe hosten og kom meg ut av sengen.
Ingen flere tanker utenfra, Sephie. Bare tanker inni hodet.
Telefonen begynte å ringe akkurat da jeg gikk ut av badet. Jeg så på nummeret. Det var Mr. Turner fra leiligheten over gangen. Jeg svarte med en gang.
"Heisann, Mr. Turner, er alt i orden?" sa jeg halvhviskende, i håp om at jeg ikke ville begynne å hoste igjen.
"God morgen, Miss Sephie. Hør her, jeg vil ikke skremme deg, men det sto en veldig stor mann utenfor døren din i morges da jeg dro på jobb. Jeg spurte ham hva han gjorde der, og han sa at han var satt til å vokte deg, men han ville ikke si noe mer."
"Det var rart," sa jeg, mens jeg bet meg i underleppa. Jeg prøvde å tenke på hvorfor noen skulle være "satt til" meg. Refleksivt gikk hånden min til halsen. "Mr. Turner, var denne mannen på størrelse med et hus, med svart hår, crew cut og skjegg?"
Han lo og sa: "Det er en passende beskrivelse, ja. Kjenner du ham?"
"Jeg tror jeg har en idé. Det er greit, Mr. Turner. Han er en av de gode. Tror jeg, i alle fall."
"Ok, Miss Sephie, hvis du sier det. Hvis du trenger noe, ringer du meg med en gang. Jeg har sønnen til en gammel venn på politiet på hurtigvalg. Jeg får ham til stedet ditt på null komma niks hvis du trenger det."
"Takk, Mr. Turner. Jeg setter virkelig pris på det, men forhåpentligvis trenger jeg ikke det. Jeg lover å ringe deg hvis det ikke er den jeg tror det er."
Vi sa farvel, og jeg gikk til balkongdøren. Jeg kikket ut og la merke til den svarte SUV-en parkert på parkeringsplassen nedenfor, noen plasser fra bilen min igjen. Vinduene var så mørke at jeg bare kunne se en kjempestor hånd hvilende på rattet. Så stille jeg kunne, gikk jeg til inngangsdøren og kikket gjennom kikkehullet. Jeg kunne ikke se hele ham, men en slik fysikk tar man ikke feil av. Det var en av livvaktene som hadde gitt Anthony en lærepenge kvelden før.
Jeg åpnet døren. Han snudde seg da jeg sa: "God morgen, sir. Kan jeg by på en kaffe?"
Han smilte varmt. "God morgen, Miss Sephie. Takk, men jeg har det bra."
"Ikke vær martyr. Du kan ikke ha sovet mye hvis du har vært her siden Mr. Turner fra over gangen dro. Vent, er du på amfetamin? Du er på amfetamin, ikke sant? Er det sånn du er våken nå? Ikke lyv for meg. Du er kanskje fire ganger så stor som meg, men jeg kan kung fu."
Det fikk ham til å le dypt.
"Nei, frue. Ikke på amfetamin. Jeg har fortsatt alle tennene – se?" sa han med sin tykke russiske aksent, og viste meg tennene som bevis på sin avholdenhet.
"Touché. Men du må fortsatt være trøtt. Kom igjen. Du reddet livet mitt i går kveld. Det minste jeg kan gjøre er å lage en kopp kaffe til deg."
Hans varme smil bredte seg igjen over ansiktet hans, og han kjørte hånden gjennom sitt kortklipte hår. "Selvfølgelig, Miss Sephie. Det ville vært flott," sa han.
"Vil kameraten din på parkeringsplassen også ha en? Og mens jeg er i gang, kan jeg få navnene deres? For kaffeordren, selvfølgelig."
Han humret og sa: "Jeg er Viktor. Fyren på parkeringsplassen er Andrei."
"Så veldig russisk av dere begge. Vær så snill, Viktor, kom inn mens jeg lager kaffe. Det er rart å ha deg stående utenfor døren min. Jeg gir allerede naboene nok å snakke om uten en gigantisk russisk statue utenfor døra."
Enda en latter fra Viktor fikk meg til å smile også. Han så ut som om han kunne drepe deg med tankene, men jeg kunne se at Viktor hadde et hjerte av gull. Han gikk inn i leiligheten min, litt nervøs, men skannet rommet som den pliktoppfyllende vokteren han er.
Jeg holdt meg opptatt på kjøkkenet, først ved å sette det bustete håret mitt opp i en toppknute, så begynte jeg å lage kaffe.
"Er du sulten, Viktor? Jeg kan lage frokost også. Jeg aner ikke hva klokka er akkurat nå, men det er alltid bacon-tid i dette huset. Kan Andrei komme inn også, eller må jeg lage hans for å ta med?"
"Nei, vær så snill, frøken Sephie, det er ikke nødvendig."
"Eh, hallo. Reddet livet mitt. Det minste jeg kan gjøre. Vi har gått gjennom dette, Viktor. Ikke krangle med meg. Du vil ikke vinne."
Han lo og ristet på hodet. Han sa bare ett ord, "ryzhiy."
Jeg hevet et øyenbryn og ventet på en oversettelse.
Han humret. "Rødhåret," svarte han.
"Det stemmer. Hvordan vil du ha kaffen din? Med knuste bein fra fiendene dine? Eller uten?"
Denne gangen slo han i benken mens han lo så hardt. Han kastet hodet bakover og gapskrattet.
"Du er en morsom kvinne, frøken Sephie."
"Det er en gave."
Jeg satte en kaffekopp foran ham, sammen med melk og sukker, så han kunne lage den slik han ville.
"Skal du ringe Andrei for å komme opp hit også? Eller må jeg få deg til å følge meg ut til parkeringsplassen for å levere kaffen hans?"
"Jeg skal ringe ham."
"Smart mann, Viktor. Smart mann," sa jeg og blunket til ham mens jeg begynte å finne frem pannene jeg trengte for å lage frokost.
På kort tid var det en bank på inngangsdøren. Viktor reiste seg straks fra baren ved kjøkkenbenken der han satt. Hånden hans gikk instinktivt til pistolen ved hoften. Han holdt den andre hånden opp mot meg, som et tegn på at jeg skulle bli der jeg var og være stille. Et øyeblikk slet jeg med å puste, lurte på om det var noen andre enn Andrei ved døren min.
Viktor kikket gjennom kikkehullet og åpnet døren, synlig avslappet da døren åpnet seg og avslørte hans like store makker.
"Hei, Andrei," sa jeg fra kjøkkenet, da han kom inn i leiligheten min.
"God morgen, frøken Sephie. Takk for gjestfriheten," sa han med en enda tykkere russisk aksent enn den Viktor hadde.
"Det er ingenting. Det minste jeg kunne gjøre. Dere var så snille mot meg i går kveld," sa jeg mens de begge satte seg ved kjøkkenbaren. Jeg satte en kaffekopp foran Andrei og la merke til at begge virket til å... rødme? Selvfølgelig måtte jeg fortsette.
"Max fortalte meg hva dere gjorde med Anthony i går kveld." Jeg grep en av Viktors hender og en av Andreis hender, og ga dem begge et klem. "Takk."
De ble begge like røde som håret mitt. Jeg smilte til dem og snudde meg raskt rundt så jeg ikke skulle le av hvor røde kinnene deres var. Man skulle tro de aldri hadde blitt rørt av en jente før.