Kapittel 4
Sephie
Da jeg kom tilbake inn i møterommet, var det helt tomt. Alle hadde forsvunnet. Jeg kan ikke si at jeg var skuffet over denne utviklingen. Jeg satte i gang med å samle sammen de tomme glassene og de få tallerkenene jeg ikke allerede hadde ryddet, for å ta dem med til kjøkkenet. Jeg hørte Max plystre mens han kom gående nedover gangen mot bakrommet.
"Hei, hvorfor dro alle så brått?" spurte han da han kom inn og begynte å hjelpe meg med å rydde bordene.
"Ingen anelse," sa jeg. Jeg holdt blikket nede, siden jeg nok en gang var på gråten og prøvde desperat å holde tårene tilbake for ikke å gråte foran Max. Jeg hatet å gråte foran folk.
"Det var merkelig. Jeg så to av de svære livvaktene som kom inn sist ta med seg en veldig full fyr ut foran og banke livet av ham, for så å gå tilbake inn som om ingenting hadde skjedd."
Jeg mistet glasset i hånden og så på Max med store øyne.
"De gjorde hva??"
"Ja, det var komisk. Og litt trist. Men mest komisk. Jeg tror det var en av de fyrene du sa alltid var en drittsekk mot deg, så jeg heiet kanskje litt da livvaktene kom tilbake inn i restauranten."
"Max, du må være forsiktig. Du vet hvem disse folkene er."
"Jeg vet, jeg vet, men jeg heiet på Karmaen den fyren tydeligvis fikk. Hei, vent litt – hva i all verden har skjedd med armene dine?? Og halsen din??"
"Dette var grunnen til Karmaen."
"Herregud, Sephie! Er du ok? Hva skjedde? Hvorfor kom du ikke og hentet meg?"
"Jeg har det bra. Den fyren er alltid klåfingret, men han tok det til et nytt nivå i kveld. Jeg provoserte ham kanskje litt og gjorde ting verre, så han kvalte meg."
"Nei, nei, nei. Ikke gjør det. Ikke ta noe av skylden på deg selv. Den fyren er en drittsekk og han fortjente hvert eneste slag i ansiktet han fikk for å legge hendene på deg."
"Ja. Jeg tror du har rett. Jeg vil bare stenge så jeg kan dra hjem. Jeg er skikkelig sliten."
"Hvorfor drar du ikke bare? Jeg kan stenge alt."
"Du vet jeg ikke kommer til å la deg være her alene, Max. Du er kanskje en stor, sterk fyr, men det er fortsatt en dustete ting å gjøre. Alle andre har allerede gått."
"Du er så sta at du ville kranglet med djevelen selv."
"Det kan jeg skrive under på."
Max ristet bare på hodet og lo mens han tok det siste glasset av bordet og gikk til kjøkkenet.
Vi fikk raskt alt ryddet opp, satt bort, og klart for morgendagens lunsjskift. Vi hadde begge jobbet på restauranten i noen år nå, så vi hadde en rutine og jobbet sømløst sammen. Det tok alltid kortere tid for oss enn for alle andre å få gjort listen over gjøremål i restauranten før stenging. Vi pleide å le og erte hverandre gjennom hele prosessen, så tiden gikk fort.
Vi gikk ut bakdøren rundt klokken 1 om natten. Jeg sto og ventet mens han låste bakdøren, så gikk vi sammen til bilene våre. Jeg var så opptatt av å se på den fortsatt skyete himmelen at jeg ikke hadde lagt merke til den svarte SUV-en som sto parkert mellom Max sin bil og min bil. Jeg stoppet brått.
Max hadde ikke lagt merke til det ennå, siden han så på telefonen sin. Sannsynligvis tekstet han med jenta han planla å møte den kvelden. Han gikk noen skritt foran meg, men så at jeg ikke lenger var ved siden av ham.
«Hei... hva...» sa han og snudde seg for å finne meg stivnet på stedet, med et skrekkens uttrykk i ansiktet mens jeg håpet at personen i den SUV-en ikke var den jeg trodde det var. Max så på ansiktet mitt og snudde seg for å se SUV-en parkert mellom bilene våre. «Åhhh, faen,» sa han og tok et par skritt tilbake mot meg. Uten å se, dyttet han meg direkte bak seg mens han så bakdøren åpne seg.
Jeg kunne ikke se over skulderen til Max, og jeg var for redd til å kikke rundt ham.
«Hva vil du?» ropte Max. Jeg kunne føle at han prøvde å være modig for meg, men jeg kunne også kjenne hvordan hver muskel i ryggen hans var spent og steinhard.
«Vær så snill, ikke vær redd. Jeg ønsker bare å betale Persephone for hennes utmerkede tjeneste i kveld,» sa en dyp og veldig rolig stemme, med en tydelig russisk aksent. Jeg kjente igjen den stemmen. Jeg kikket rundt Max' skulder, og ganske riktig, Mr. Lord King Boss Adrik gikk sakte mot oss.
Jeg la hånden på Max' rygg og sa: «Det er greit, Max. Han hjalp da... du vet, Karma. Det var hans livvakter.» Max slappet synlig av og trakk pusten dypt.
«Å, takk Gud, jeg kommer ikke til å dø i kveld,» sa han lavt.
Jeg fniste og strakte meg opp og kysset kinnet hans. «Takk.»
«Du vet at jeg passer på deg, gingersnap.»
Jeg gikk mot bilen min og Adrik, som så intenst på meg.
«Har du ventet hele denne tiden? Du kunne bare ha kommet tilbake inn i restauranten. Eller levert det i morgen.»
«Jeg hadde forretninger å ta meg av. Vi kjørte forbi igjen, og bilene deres var fortsatt her, så vi ventet. Det var ikke lenge,» sa han mens han rakte meg en tykk bunke med penger.
«Hva... neiii. Dette er for mye. Jeg kan ikke ta imot dette,» sa jeg, og prøvde å gi bunken med hundre-dollar sedler tilbake til ham.
«Vær så snill. Du har fortjent det,» sa han mens han nok en gang forsiktig tok tak i haken min og vippet hodet mitt tilbake slik at han kunne se det nå mørkere blåmerket på halsen min.
Jeg kunne høre ham banne lavt, men fikk ikke helt med meg hva han sa mens han inspiserte blåmerket mitt.
«Det går bra, virkelig. Jeg har hatt verre, ærlig talt.»
Øyenbrynene hans trakk seg sammen i en rynke mens han skannet ansiktet mitt, og nok en gang dyttet en løs krøll bak øret mitt. Uten å være klar over det, lente jeg meg inn mot berøringen hans. Øynene mine lukket seg, og jeg tok en dyp pust. Akkurat som da vi var på kjøkkenet, hadde jeg et øyeblikk av fullstendig fred. Han la håndflaten mot kinnet mitt, tommelen hans strøk lett ansiktet mitt. Jeg nøt følelsen, stillheten, varmen jeg følte i hele kroppen hver gang han rørte meg.
«Er du ok til å kjøre hjem, solnishko?» Spørsmålet hans brøt meg ut av transe, og jeg glemte et øyeblikk hvor jeg var.
«Hva? Å. Ja. Ja, jeg har det bra. Beklager,» sa jeg raskt, mens jeg så ned i vesken min for å finne nøklene.
«Ingen grunn til å beklage. Jeg tror du trenger mer av det i livet ditt,» sa han med det sexy smilet tilbake i ansiktet. Hvis han bare visste hvor rett han faktisk hadde...