KAPITTEL 4
Jeg satt alene ved bordet og drakk varm sjokolademelk. Alle hadde gått til sengs, men jeg klarte bare ikke å finne søvnen.
"Får du ikke sove?" Jeg snudde meg og så mamma stå i døra til kjøkkenet.
"Nei," hun helte seg litt sjokolademelk og satte seg ved siden av meg. Vi satt i stillhet og stirret på stjernene.
"Nevaeh mente ikke noe av det hun sa. Hun er bare opprørt."
"Hvorfor må hun dra? Hvorfor må noen av oss dra til dyrene?"
"Det er slik det alltid har vært. Fra tiden til dine oldeforeldre og frem til nå. Vi kan ikke forandre det."
"Og derfor må vi akseptere det unormale som normalt? Det virker som om du ikke engang bryr deg om at du sender din datter bort."
"Ikke si det. Selvfølgelig bryr jeg meg. Jeg ville gjort alt for å stoppe det, men jeg kan ikke. Hvis vi ikke sender Nevaeh, vil dyrenes vrede komme over oss. Over landsbyen. Vil du at så mange skal dø fordi vi ikke vil gi fra oss datteren vår?"
"Hvorfor må Nevaeh være frelseren?"
"Andre familier har også sendt sine døtre. Hvis de hadde valgt å beholde dem, ville vi ikke vært i live nå."
Jeg sa ingenting. Jeg ville ikke la dem ta søsteren min uten kamp.
"Hver familie som har en datter forventer dette fra hun blir født. Min mor forberedte meg som eldste datter, Nevaeh har blitt fortalt dette..."
"Vent. Hun visste at det var en sjanse for at hun ville bli sendt til dyrene allerede før utvelgelsen?"
Mamma nikket. "Ja. Som den første tvillingen. Jeg snakket med henne om det, men jeg håpet at vi ikke ville bli valgt."
"Jeg lar henne ikke dra," sa jeg og satte koppen i vasken før jeg krøp opp i senga. Hvordan skulle jeg få Nevaeh ut av dette rotet?
Håret mitt ble børstet bort fra ansiktet, og jeg åpnet øynene. Nevaeh satt ved siden av senga mi, og jeg spratt opp.
"Nevaeh?"
"Jeg er lei for de sårende tingene jeg sa til deg. Jeg mente ikke noe av det. Jeg hater deg ikke, og jeg beklager at jeg hørtes så egoistisk ut."
"Nei. Jeg tilgir deg for alt du sa."
"Jeg var forferdelig mot deg," gråt hun, og jeg klemte henne.
"Jeg tilgir deg. Du trenger ikke dra til dyrene."
"Du vil... du vil dra?"
"Nei. Ingen av oss må dra. Jeg skal finne en vei ut for oss."
"Du lover?"
Jeg nikket. "Jeg lover." Jeg visste ikke hvordan jeg skulle få det til, men jeg skulle gjøre noe.
"Vil du dra til bakeriet?"
"Ja," ropte jeg og hoppet ut av senga.
"La meg kle på meg, så kan vi dra sammen."
"Jeg venter på deg utenfor." Jeg gikk inn på badet og pusset tennene. Jeg tok en rask dusj og tok på meg en blå kjole som stoppet over knærne.
Mamma var på kjøkkenet. "Jeg drar til bakeriet med Nevaeh, og etter det stikker jeg innom Edel."
"Greit. Hils Edel fra meg og ikke bli ute for sent."
"Greit, mamma," ropte jeg, men jeg var allerede ute med Nevaeh. Landsbyen vår var liten, og vi kunne nå alt til fots, så det var egentlig ingen grunn til å kjøre rundt.
Det var en liten folkemengde utenfor Nevaehs butikk. De ville sikkert ha en smak av godbitene hennes, men dessverre ville de først være tilgjengelige senere i dag.
"Folkens. Folkens. Ingen bakverk før klokka 14," annonserte jeg, og jeg hørte sukk, men folk begynte å bevege seg bort, og mengden tynnet ut til det ikke var noen igjen.
De nye utstyrene vi hadde bestilt var allerede levert, og arbeiderne jobbet allerede med utvidelsen.
"Jeg er så glad for at jeg endelig fikk til utvidelsen. Det er bare trist at jeg ikke får nyte den," sa hun med et trist uttrykk.
"Hva? Nei. Du kommer til å like det. Jeg skal sørge for det. Jeg lovet, husker du," nikket hun.
"Nå gi meg det brede smilet," sa hun og smilte strålende, og jeg lo.
Hele dagen brukte vi på å sette opp det nye utstyret og flytte noen ting til tilbygget.
Dørklokken ringte, og jeg løp for å se hvem det var.
"Paisley?" ropte jentene, og jeg klemte dem.
"Hvem er der?" ropte Nevaeh fra baksiden.
"Det er Bellamy og Waverly," ropte jeg, og jeg kunne høre henne komme mot inngangen.
Bellamy og Waverly var tvillinger. De var ikke identiske som Nevaeh og jeg, men de var vennene våre. De var bare to år eldre enn oss.
"Bellamy. Waverly," klemte hun dem.
"Beklager at vi kommer så sent. Vi måtte levere barna," sa de.
Ja. De var også gift. De bodde ikke i landsbyen, men de kom alltid på besøk.
"Vi hørte om valget," sa Bellamy.
"Nei. Ingen av det. I dag er for feiring, og vi skal ikke ødelegge det med triste nyheter," sa jeg raskt. Jeg hadde prøvd så hardt å muntre opp Nevaeh, og jeg ville ikke at de skulle ødelegge innsatsen min.
"Men..."
"Ingen Bellamy. Vi har kaker å lage og kunder å holde fornøyde."
"Greit da," sa de, og vi gikk inn på kjøkkenet for å lage bakverk.
Resten av morgenen brukte vi på å lage kaker og donuts og sette dem i utstillingsvinduet.
Kundene begynte å strømme inn før klokken 14. Det var mange å servere, og selv om Edel ringte hele tiden, måtte jeg sette telefonen på lydløs.
Det var ingen sjanse for at jeg skulle forlate Nevaeh og jentene.
Etter to timer hadde kundene minket litt, og jeg kunne dra nå. Jeg så Edels melding.
"Møt meg på det rosa stedet."
"Nevaeh. Jeg må dra nå. Edel har ringt."
"Det går fint. Det meste av arbeidet er gjort uansett. Du kan ta med noen til ham," sa hun og pekte på cupcakesene i utstillingsvinduet, og jeg nikket.
Edel elsket alt Nevaeh lagde, og jeg vet at han ønsket jeg kunne bake like godt som henne. Synd.
Jeg tok cupcakesene og la dem i en takeaway-pose.
"Ha det. Jeg kommer tilbake før dere stenger," ropte jeg så hun kunne høre meg før jeg gikk ut.
"Hei. Hvor skal du?" ropte Waverly etter meg. Hun var ute med telefonen i hånden. Det så ut som hun nettopp hadde avsluttet en samtale.
"Jeg må treffe Edel," ansiktet hennes endret seg umiddelbart. Hun likte ikke forloveden min. Først trodde jeg hun trengte tid til å venne seg til ham, men det skjedde ikke.
Bellamy og Nevaeh likte ham ikke i begynnelsen, men nå likte de ham altfor godt. Men det plaget meg ikke eller gjorde meg ukomfortabel. Jeg var glad for å vite at mannen jeg elsket, og de viktigste menneskene i livet mitt, kom så godt overens. Vel, bortsett fra Waverly.
"Jeg trodde du skulle tilbringe dagen med oss."
"Ja, men han har ringt, og jeg lovet å treffe ham i dag."
"Og han kan ikke vente?"
"Jeg blir borte bare en time eller to. Jeg kommer tilbake før butikken stenger."
"Greit. Vi sees senere, kjære," sa hun og kysset meg på kinnet.
"Ha det. Jeg skal hilse til Edel fra deg," fnyste hun, og jeg lo.
Waverly var ikke en folkeperson, og jeg tror det er grunnen til at hun ikke liker Edel, men hun respekterte avgjørelsene mine, og hun kalte ham ikke navn som hun gjorde med andre.
Jeg klemte posen med bakverk tett i hånden og gikk til det rosa stedet for å møte mannen min.