KAPITTEL 1
Jeg tok av meg skoene ved inngangen og løp inn i huset.
"Mamma...Pappa," ropte jeg, men det kom ikke noe svar. Huset var uvanlig stille, og jeg lurte på hvor familien min kunne være. Med et fullt hus var det sjeldent å finne det tomt eller stille.
Jeg beveget meg lenger inn i huset og oppdaget at lysene var av. Hjertet dunket i brystet. Jeg ble lett skremt, og begynte å føle meg litt urolig.
Hendene mine gled langs veggen mens jeg prøvde å finne lysbryteren. Fingrene mine fant den, men det var allerede en annen finger der.
"Ahhhh," skrek jeg og rykket tilbake. Samtidig kom lysene på.
"Gratulerer med dagen, Paisley!" rop brøt ut fra alle hjørner av rommet. Jeg så meg rundt og så hele familien jeg hadde lett etter. De holdt en kake, blomster og godteri.
"Du skremte meg," sa jeg surt til dem. Latterbølgene kunne ikke stoppes nå. Alle lo av uttrykket mitt, og snart lo jeg med dem.
"Gratulerer med dagen, min kjære," sa mamma og kysset meg på kinnet.
"Takk, mamma," sa jeg, mens de andre kom frem og kysset meg etter å ha ønsket meg en god bursdag. Jeg lette etter søsteren min.
"Hvor er Nevaeh?" spurte jeg med en rynke i pannen. Akkurat da kom tvillingsøsteren min ut fra kjøkkenet med en større kake, syngende bursdagssangen for meg.
Nevaeh satte fra seg kaken, og vi løp inn i hverandres armer.
"Det er din bursdag også," sa jeg til henne, og Nevaeh lo.
"Jeg måtte lage kaken," sa Nevaeh, som var husets kokk. Hun elsket å lage mat og bake, og alt som hadde med kjøkkenet å gjøre. Jeg, derimot, hatet det, men jeg elsket alt tvillingen min laget, og hun var alltid glad for å lage det for meg.
Siden vi var syv, har hun laget alle bursdagskakene våre og lovet å aldri stoppe, selv når vi ble gamle.
"Gratulerer med dagen, Nevaeh," sa jeg og klemte henne tett. Hun var min beste venn i verden.
"Gratulerer med dagen, Paisley," sa hun og klemte meg tett.
"Okay, mine vakre jenter. La oss sette oss til bords for middagen som er tilberedt av Chef Nevaeh, og vi kan gi gavene ved bordet," sa mamma og dyttet oss mot bordet.
Vi tok plassene våre. Pappa ved enden og mamma ved hans høyre side. Coulter til venstre for pappa, og Nevaeh ved hans side. Min plass skulle være ved siden av mamma, men jeg elsket å sitte ved siden av tvillingen min.
Nevaeh og jeg hadde vært uatskillelige siden vi ble født. Jeg elsket henne like mye som hun elsket meg, og vi hadde alltid hverandres rygg. Da vi vokste opp, var det alltid vanskelig for utenforstående å skille oss. Vi var identiske på alle måter.
Noen av slektningene våre hevdet at når vi vokste opp, ville vi bli lettere å skille, men det motsatte skjedde. Fra vårt røde hår til øynene våre, vekt og høyde, og måten vi snakket på, var alt det samme.
Mamma, pappa og Coulter hadde av og til problemer med å skille oss, men de var de eneste som kom i nærheten av å klare det.
Jeg var alltid den rampete. Kom i trøbbel og ødela ting, mens Nevaeh var det stikk motsatte. Den rolige, lydige og intelligente. Den mer ansvarlige. Mamma sier det er fordi hun er den eldste.
Hun la en liten pose på bordet, og jeg grep den.
"Gaven din, Paisley," sa hun med et mykt smil. Jeg grep ansiktet hennes og kysset henne overalt. Hun dyttet meg bort, men jeg vet at hun elsker kyssene mine. Jeg åpnet posen, og det første jeg så var en eske med øredobber. Jeg hvinte av glede. Sist vi var i smykkebutikken, plukket jeg ut dette settet, men jeg hadde ikke nok penger til å kjøpe det, og da jeg dro tilbake for å få det, fikk jeg beskjed om at noen hadde kjøpt det.
Jeg surmulte resten av dagen. Men å vite at Nevaeh hadde kjøpt det til meg og spart det til bursdagen vår gjorde meg utrolig glad. Jeg klemte henne igjen.
"Tusen takk."
"Alt for deg." Det er derfor jeg elsker henne så mye.
Jeg stakk hånden ned i posen og kjente to papirer. "Det er mer?"
"Se selv."
"Det er flybilletter," sa jeg forbløffet.
En betalt tur til hovedstaden. Hun hadde til og med kjøpt to billetter.
"For deg og Edel."
"Åhhh. Tusen takk, Nevaeh. Dette er den beste gaven noensinne." Jeg begynte allerede å bli rørt.
"Å, ikke gråt," sa mamma og jeg lo.
"Jeg tror ikke gaven min vil være like fantastisk."
Jeg rakte ned i vesken min og tok ut papirene og ga dem til henne. Jeg så ansiktet hennes forandre seg fra forvirret til overlykkelig.
"Ikke si at..." Jeg nikket, og hun omfavnet meg tett. Jeg klemte henne tilbake.
"Jeg kan ikke tro dette."
"Fortell hva det er."
"Hun fikk Rosa til å selge."
"Utrolig," ropte mamma.
"Hvordan klarte du det?" spurte Coulter vantro.
"Jeg er flink til å overbevise folk," blunket jeg.
Rosa eide en blomsterbutikk ved siden av Nevaehs konditori. Nevaeh har alltid ønsket å utvide, men Rosa nektet å selge.
Hun har vært bekymret for det, og jeg bestemte meg for å få det til. Bare litt utpressing og trusler, og Rosa hoppet på tilbudet mitt om å kjøpe, men jeg skal ikke fortelle familien min at metoden min var uetisk.
På et tidspunkt følte jeg anger, men å se gleden i ansiktet hennes, gjorde det verdt det.
"Du er best, Paisley."
"Jeg vet. Ingen kommer i nærheten," blunket jeg til Nevaeh, og hun lo.
"Det er mye å gjøre. Jeg må dra tidlig i morgen. Skaffe mer utstyr. Åh, i morgen blir en travel dag."
"Slapp av. Vi vil alle være der for å hjelpe deg. Alt du trenger," forsikret jeg henne.
"Skulle ikke du tilbringe dagen med Edel?"
"Han vil forstå. Jeg skal være med deg i morgen. Og forresten, det kommer leveranser med nytt utstyr."
"Åh. Du burde ikke ha brydd deg, Paisley. Med bryllupet som nærmer seg, vet jeg at du har mye å gjøre. Ikke bruk pengene dine på meg."
"Jeg blir virkelig opprørt hvis du snakker sånn. Du betyr alt for meg," sa han og klemte armene mine.
"Det holder nå. Dere oppfører dere som et gammelt ektepar," rullet Coulter med øynene.
"Du er bare sjalu. Jeg vet at du skulle ønske du hadde en tvilling," ertet jeg ham, og han rynket på nesen.
"Det holder nå, alle sammen," sa faren min med et lett smil, og bordet ble stille.
Jeg la merke til blikket moren min ga faren min, og jeg begynte å tenke at noe var galt.
"Det blir ingen jobb i morgen."
"Hvorfor?" spurte jeg. Vi hadde allerede begynt å planlegge for leveransen i morgen, og vi trengte å dra til butikken.
"Utvelgelsen er i morgen." Jeg stivnet og kastet et blikk på Nevaeh. Hun så også ukomfortabel ut. Jeg klemte hånden hennes og ga henne et svakt smil.
"Som vanlig må vi alle dra." Det usagte spørsmålet hang i luften.
'Hva hvis familien vår blir valgt?' Det var noe ingen våget å spørre om.