Kapittel 5
Sophias perspektiv
Jeg våkner opp i nok en kald svette, og tårene renner nedover ansiktet mitt. Den eneste forskjellen fra sist er at Titus ikke kom for å trøste meg. Jeg setter meg opp og prøver å roe meg ned. Jeg forsøker å gjøre de pusteøvelsene familien min alltid prøver å få meg til å gjøre. Pusten min ble kortere og mer hakkete. Baksiden av halsen min ble tørr, så jeg reiste meg opp mens jeg fortsatt prøvde å roe meg ned. Jeg går ut, synet mitt fortsatt uklart etter å ha våknet så plutselig, og heller meg et glass vann. Jeg sluker det, og det hjelper litt med pusten. Jeg går til inngangsdøren og ser en vakt. "Kan du be Beta Brody om å komme hit?" spør jeg gjennom hikstene. Han nikker stille. Han ser ut til å ha falt ut i rommet, noe som lar meg vite at han brukte tankelink. Minutter senere åpner dørene seg, og Brody kommer inn. Han ser ut som om han nettopp har våknet. "Er du ok, Soph?" sier han og ser på meg. "N-nei," hikster jeg. Jeg legger armene rundt kroppen hans, men han gjør ikke det samme tilbake. "Soph, Titus blir ikke glad hvis lukten min er på deg," sier han forsiktig. "Vel, han er ikke her for å roe meg ned," snerrer jeg tilbake og angrer umiddelbart. "Jeg beklager hvis jeg vekket deg," hvisker jeg. "Det går bra," sier han og legger armene rundt meg. Jeg prøver å trekke meg unna, vel vitende om at Titus ikke vil bli glad. "Titus blir ikke glad," mumler jeg. "Jeg blir her til du sovner," sier han. Vi går tilbake til rommet mitt i stillhet. Pusten min ble roligere igjen. Jeg tørket de ville tårene på kinnet mitt bort og krøp opp i sengen min. "Takk," hvisker jeg til Brody. Han satte seg i lenestolen i hjørnet og smilte. Jeg begynte å gli inn i søvnen, men ble avbrutt av et høyt krasj. Døren min fløy opp, nesten av hengslene. "Hvorfor er lukten din på min partner," stemmen hans dundrer gjennom rommet mitt. "Din idiot! Du hører henne gråte ukontrollert og gjør ingenting, så selvfølgelig kommer jeg til å gjøre noe. Hun var akkurat i ferd med å sovne, men du, din dust, kunne ikke vente, kunne du. Du hevder at hun er din partner, men dette er sannsynligvis første gang hun ser ansiktet ditt i dag. Du ignorerer henne, og hun er sannsynligvis så forvirret, men du gir ingen forklaring," sier Brody sint. Titus' øyne ble svarte, noe som lot oss vite at ulven hans var ute. "Hold deg unna partneren min," sier den lave stemmen hans. "Nei. Hun trenger hjelp, og åpenbart gir du henne ikke det. Hun har panikkanfall om natten, og du kan ikke engang hjelpe henne. Som hennes partner må du trøste henne, men du er redd," sier han. Titus' blikk møter mine øyne, og trekkene hans mykner, men går tilbake når han ser på Brody igjen. "Du er ikke hennes partner, så hvorfor er du her?" sier han med en lav stemme som blir høyere. Brody ser ikke redd ut. Jeg vet ikke hvorfor han beskytter meg, jeg har kjent ham i to dager. "Du burde takke meg. Du ville måtte håndtere at hun gråt hele natten og sitte på rommet ditt uten å gjøre noe." Er jeg en byrde for dem? Kanskje jeg burde dra, jeg lager allerede problemer. "Hvis du ikke skal beskytte henne... vil jeg," sier Brody. Det satte Titus' ulv i gang, han knyttet nevene og svingte. "STOPP," skrek jeg. Titus' knyttneve stoppet noen centimeter foran Brodys ansikt. Titus' øyne gikk tilbake til de himmelblå øynene. Han så på meg og innså akkurat hva han var i ferd med å gjøre foran meg. Han forlot rommet brått og smalt døren igjen. Brody ser på meg med beklagelse i øynene. "Jeg beklager det," unnskylder han seg. "Det går bra, du forsvarte meg bare. Hvorfor?" spør jeg. "Du er som en søster for meg nå. Jeg har kjent deg i. Hva? To dager? Men det føles som jeg har kjent deg i måneder." Jeg gir ham et lett smil. "Hvem enn din partner er, de kommer til å være heldige," sier jeg til ham. Han smiler og nikker. Jeg legger meg tilbake og krøller meg inn i teppet. "God natt," hvisker han. "God natt," hvisker jeg tilbake. Og endelig tok søvnen meg. --- Tilbakeblikk Dag 9 "Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre deg til min," hvisket mannen i øret mitt.
Han pirket borti fødselsmerket mitt med en sølvkniv. Jeg rykket til, ventet på brenningen. Da vi var små, lærte foreldrene våre oss å holde oss unna sølv fordi det er farlig for vår type. Spissen av bladet brøt huden min, men det brant ikke som det skulle. Det føltes som en nål som brøt huden. "HUN RYKTE IKKE ENGANG," sa han og kastet kniven mot veggen. "Sir, hun er immun, det vet vi allerede," sa en ukjent stemme. Jeg har hørt ham før, men aldri sett ham. "FJERN MERKET FRA HENNE," ropte mannen foran meg til ham. Han slo i veggen og laget et hull. Han slapp ut et dypt brøl og stormet ut av cellen de holdt meg i. Den mystiske mannen kom ut av skyggene og plukket opp sølvkniven fra gulvet. Han kom bort til meg og stakk kniven inn i skulderen min. Jeg skrek høyt mens han gravde ut en del av huden min. Blod rant nedover skulderen min. "Vi får se om det er borte når det har grodd," mumlet han. Han løsnet meg fra veggen og gikk ut. Han så på cellen og gikk ut. Jeg tørket blodet av skulderen. Det trakk inn i den revne skjorten min. --- Jeg våknet av noen som tappet meg på skulderen. Jeg gispet og satte meg raskt opp. Jeg så meg rundt i rommet og så Charlotte stå ved siden av sengen min. "Beklager hvis jeg skremte deg, Sophia," unnskyldte hun seg. "Det går fint," sa jeg mens jeg roet pusten. Hun gikk bort og åpnet gardinene. Jeg så at de skjulte en dør som førte til en balkong jeg ikke hadde lagt merke til før. "Vil du ha frokost?" spurte hun. Jeg kastet teppet av meg og ristet på hodet 'Nei'. "Kan jeg bare få et glass appelsinjuice?" spurte jeg. "Selvfølgelig. Jeg ordner det med en gang," sa hun og gikk. Jeg reiste meg opp og strakk meg. Jeg gikk inn på badet og pusset tennene. Jeg gikk inn i garderoben, og den var full. Det var en lapp på speilet som hang fra døren. Nyt de nye klærne dine -Titius Jeg rev den av speilet og kastet den i søpla. Jeg var ganske sint på det som skjedde i går kveld. Ulven min hadde forsvunnet et sted i bakhodet mitt, hun var også opprørt. Jeg gikk rundt og så på alle klærne som var på hyllene og i skuffene. Fra formelle klær til komfortable klær, det var alt mulig. Les meg for å betale dem tilbake. Jeg gjorde en mental notat. Jeg tok et par joggebukser fra den andre hyllen og en løs skjorte. Jeg satte håret opp i en rufsete topp og gikk til kjøkkenet. Jeg satte meg på barkrakken og så et glass appelsinjuice som ventet. "Takk, Charlotte," smilte jeg til henne. "Vær så god. Hvis det ikke gjør noe, Sophia, må jeg til mine plikter i pakkehuset. Gamma Jacob burde være her snart for å passe på deg," sa hun mens hun ryddet opp resten av oppvasken. "Gå i vei, jeg klarer meg," sa jeg og reiste meg fra setet. Jeg hørte ytterdøren smelle igjen og gikk til biblioteket. Jeg skannet boktitlene én etter én. Det var så mange bøker at jeg ikke visste hvordan jeg skulle velge. Jeg så en bok som interesserte meg. Mytologi: Ulver. "Den har jeg lest to ganger," hørte jeg en stemme si bak meg. Jeg skrek og hoppet bakover. "Woah, forsiktig der," sa stemmen og grep tak i skuldrene mine. Jeg fokuserte blikket på en blond foran meg. Gammaen. "Beklager, Luna, jeg mente ikke å skremme deg," unnskyldte gammaen seg. "Det går fint, og kall meg Sophia, vær så snill. Jeg er ikke vant til tittelen ennå," lo jeg nervøst. "Greit, Sophia. Jeg heter Jacob, forresten," introduserte han seg. Vi satte oss ned i bibliotekstolene og begynte å prate. "Så, hva er din historie?" spurte han. Jeg tok en slurk av appelsinjuicen min. "Min historie?" Jeg var forvirret. "Ja, som hva som har skjedd i livet ditt. Du lukter som en rogue," sa han og snuste i luften. Jeg forklarte alt fra Terry til nå. Det var vanskelig å holde følelsene i sjakk, men jeg klarte det. "Wow, du har vært gjennom ganske mye, Sophia," sa han. "Ja, mye," mumlet jeg. Det har vært en helvetes uke.