Kapittel 4
Sophias synsvinkel
Jeg våknet i et kjent rom, men ikke det jeg sovnet i. Minnene fra i går kveld strømmet tilbake. Jeg var i rommet til Titus. Jeg så over skulderen min, og ingen var der. Jeg kjente på stedet der teppet ikke dekket. Det var varmt. Noen hadde nettopp vært der. Jeg antar det var Titus. Baderomsdøren svingte opp, og han kom ut.
"Jeg har arbeid for flokken i dag og kommer ikke tilbake før senere i kveld. Bli i huset. Kontakt Brody gjennom tankelinken hvis du trenger noe. Det er to vakter foran og to bak," sier han fjernt. Ulven min merker det og gir fra seg et lett klynk. Vet han at jeg ikke er i flokken hans? Jeg kan ikke bruke tankelinken.
"Vi møtte ham bare i går, ikke vær for rask til å dømme," minner jeg henne på.
"Jeg vil sende en hushjelp for å hjelpe deg med det du trenger," sier han så og går ut.
Jeg sukker. Jeg trodde han ville være snillere i dag. Kanskje det er på grunn av utbruddet mitt i går kveld. Kanskje han ikke vil ha meg lenger, slik som Terry ikke gjorde. Ulven min ga fra seg et mykt klynk. Jeg går mot kjøkkenet og åpner kjøleskapet. Jeg tar ut flasken med appelsinjuice og heller et glass. Jeg vandrer rundt i det store alfa-huset. Jeg kommer over et rom med doble dører. Jeg åpner forsiktig døren, og den åpner seg til et vakkert bibliotek. Noen hyller dekket veggene. Det så ut som biblioteket fra Skjønnheten og Udyret. Det var seksjoner for hver sjanger. Jeg går rundt og observerer bøkene mens jeg fortsatt nipper til appelsinjuicen min. Det var gamle og ganske nye bøker.
"Jeg lurer på om han har Harry Potter?" spør jeg ulven min. Jeg fikk ikke noe svar fra henne. Jeg tror hun fortsatt var trist over Terry og Titus. Jeg sukket og innså at jeg var ensom nå som ulven min gjemte seg et sted.
"Luna?" hørte jeg bak meg. Jeg hopper nesten og mister appelsinjuicen min. Jeg snur meg og ser en eldre dame stå der.
"Beklager, Luna, jeg mente ikke å skremme deg," unnskylder hun seg.
"Er du hushjelpen Titus sendte?" spør jeg høflig.
"Ja, Luna," nikker hun.
"Ikke kall meg Luna. Jeg heter Sophia," smiler jeg.
"Ja, Lu-Sophia," retter hun seg raskt. Hun så ut til å være rundt 50, men hadde en moderlig følelse over seg.
"Hva heter du?" spør jeg mens jeg tar en ny slurk av drikken min.
"Charlotte Montgomery, Lu-Sophia," retter hun seg igjen.
"Er du Brodys mor?" spør jeg overrasket.
"Ja, frue," sier hun. Det føltes rart at en voksen brukte formaliteter med meg.
"Du trenger ikke være så formell med meg, du er eldre enn meg, det føles rart."
Hun nikker, "Er du sulten?" og leder meg ut av kjøkkenet. Jeg legger merke til noe kunst som henger på veggen som jeg ikke la merke til først da jeg gikk ned hit.
"Ja, jeg er skrubbsulten," ler jeg.
"Vil du ha pannekaker?" spør hun mens hun ser i spiskammeret. Jeg tenker over om jeg vil ha pannekaker eller ikke.
Tilbakeblikk
"SOPHIA, KOM DEG NED HIT," hører jeg James' stemme nedenfra. Jeg krymper meg siden min sensitive hørsel ikke var til hjelp i denne situasjonen.
"Unge mann, språk," hører jeg mamma fra nedenunder. Jeg fniser litt og begynner å gå ned trappen.
"Jeg hørte deg, Soph," sier James. Jeg himler med øynene og går inn på kjøkkenet.
"Her, ta pannekaken din," sier han idet et stykke mat kommer flyvende mot hodet mitt.
"James!" roper mamma og jeg til ham. Vi bryter alle ut i latter. Mamma sukker, "Hva skal jeg gjøre med dere?"
Jeg plukker pannekaken opp fra gulvet og kaster den tilbake på James.
Slutt på tilbakeblikk
"Sophia?" hørte jeg en stemme som trakk meg tilbake fra minnet.
"Hæ? Å ja, pannekaker er fint," sier jeg til Charlotte. Hun gir et mykt smil og begynner å lage røren.
"Kan du ha Nutella i midten?" spør jeg mens jeg ser på henne.
"Selvfølgelig," sier hun og tar Nutellaen fra benken. Hun begynner å helle røren i pannen og legger litt Nutella i midten før hun snur den. Etter å ha gjort det tre ganger til, legger hun dem på tallerkenen og legger blåbær på toppen før hun gir dem til meg. Hun tar flasken med sirup og plasserer den ved siden av tallerkenen.
"Takk, Charlotte," sier jeg mens jeg heller sirup over pannekakene mine. Jeg begynner å spise og legger merke til at Charlotte ikke spiser.
"Skal du ikke spise?" spør jeg henne.
"Jeg spiser i flokkhuset. Det er fortsatt tidlig for meg," forklarer hun.
"Er du sikker? Du kan spise her," tilbyr jeg. Jeg følte meg dårlig av å spise foran henne. Hun hadde laget mat til meg, men hun hadde ikke spist noe ennå.
"Jeg er sikker, Lu-Sophia," smiler hun. Jeg følte meg komfortabel rundt henne. Hun ga den samme følelsen som mamma. Jeg hørte inngangsdøren lukke seg fra den andre siden av huset. Fordeler med varulv-hørsel. Jeg kjente en sterk, kjent duft komme nærmere.
"Sophia?" hører jeg. Brodys stemme.
"Jeg er på kjøkkenet," svarer jeg ham. Jeg hører skrittene hans nærme seg kjøkkenet.
"Hei mamma," hilser han Charlotte og gir henne en klem.
"Jeg ville bare sjekke hvordan det går med deg," sier han mens han ser på meg. Han sa at HAN ville sjekke hvordan det går med meg, men en del av meg følte at Titus hadde sendt ham hit. Brody er en Beta. Han har ikke tid til å bare tilfeldig sjekke innom folk. Jeg vet at det er rapporter om rogue-angrep. Pappa fortalte meg om dem for noen dager siden. Han snakker om endeløst papirarbeid. Scarlet Moon-flokken har sannsynligvis mer papirarbeid enn Blue Crescent.
"Kan jeg kalle deg Soph fordi Sophia er langt og slitsomt å si," ler han og lager en unnskyldning for å kalle meg Soph. Han hadde en storebror-følelse over seg som James.
"Selvfølgelig," ler jeg og ruller med øynene.
"Jeg skal stjele Soph fra deg en stund," sier Brody og vinker for at jeg skal følge ham. Jeg stapper den siste biten av pannekaken i munnen, reiser meg og følger etter ham. Vi kommer til et rom som ser ut som en stue.
"Vil du spille 20 spørsmål?" spør han. Jeg ser på ham med et forvirret uttrykk. Han ser tilbake på meg med alvor i ansiktet.
Brody's POV
'Hva driver dere med nå?' spør Titus i vår tankelink. Soph ser på meg med ren forvirring.
'Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke kan gjøre dette selv, hun er din make,' sukker jeg tilbake til ham. 'Hun er forvirret.'
"Har du ikke mye papirarbeid?" spør hun. Jeg har faktisk det, men Titus ba meg finne ut informasjon. Tilsynelatende kan han ikke komme nær henne. En trussel fra rogue'ene.
"Du bør passe på maken din. Jo mer du vet, jo mer vil hun lide for dine beslutninger. Hun har allerede håndtert det en gang. Vi savner duften hennes nær oss. Du vil ikke at det skal skje igjen. Vær på vakt."
Det var ingen signatur, ingen kontekst. Vi antok at det var rogue'er, men det kunne være hennes gamle flokk. Vi har hørt fra andre flokker at hennes gamle flokk har ringt rundt for å se om hun har kommet til deres flokk. Vi har fortsatt ikke fått en telefon, men jeg tror de kommer til å ringe oss sist. Vi er kjent for ikke å slippe noen inn i flokken vår. Titus er allerede så beskyttende overfor henne at han vil gå så langt som å ignorere henne for hennes egen skyld. Jeg sa til ham at han var dum, men han vil ikke høre.
"Ja, men jeg vil bli kjent med den fremtidige Luna," smiler jeg. Jeg vet at Titus ikke har snakket med henne om det ennå, men nesten hele flokken vet det allerede. Titus gjorde en stor kunngjøring om at umakede hanner skulle holde seg unna henne. Det var også dumt fordi hun ikke får lov til å forlate dette huset.
"Greit," sier hun mistenksomt. "Hva er din favorittfarge?"
"Rød." "Hva er din favorittmat?" spør jeg.
"Spaghetti," smiler hun.
'Snakker hun?' spør Titus.
'Ja, nå slutt å mase, jeg gjør dette for deg,' sier jeg og blokkerer tankelinken min. Jeg hadde ikke noe imot å snakke med Soph. Hun virker som en person jeg kunne bli gode venner med.
"Eh... Har du funnet maken din?" spør hun.
"Nei, hun har ikke dukket opp ennå," smiler jeg. Jeg har ikke lett etter henne, hvis hun dukker opp, dukker hun opp. Jeg har ikke noe imot å vente.
"Har du noen søsken?"
"Ja, en bror og en søster. James er 21 og Laura er 5," sier hun mens hun teller på fingrene.
"Vent, James Moretti?" spør jeg. Jeg sverger at det navnet hørtes så kjent ut. James? Åh, fra Beta-leiren. Han var en sterk en.
"Ja?" sier hun og bekrefter tankene mine.
"Jeg var på Beta-leir med ham," sier jeg.
"Virkelig?" sier hun og blir begeistret. "Er du Brody Montgomery som han alltid snakket om?"
"Jeg ville ikke blitt overrasket," ler jeg.
"Åh, han fortalte meg alle historiene om hvordan dere lurte alle," ler hun.
"Fortalte han deg om spøken med oljen og fjærene?" ler jeg og husker den spøken.
"Ja," ler hun. Og vi blir sittende sånn, leende og snakkende om gamle dager.