Kapittel 1
Sophias synsvinkel
"Våkn opp, Sophia, det er bursdagen din!" sier lillesøsteren min mens hun hopper opp på meg for å få meg til å stå opp. Jeg banner på italiensk slik at hun ikke forstår.
"Hva er klokka, Laura," stønner jeg mens jeg setter meg opp.
"Den er 09:34," sier hun mens hun går av meg og drar meg i armen. "Mamma har laget frokost til deg." Det fikk meg til å hoppe ut av sengen. 'Jippi, jeg elsker frokosten hennes,' sier ulven min i hodet mitt. 'Jeg også,' er jeg enig. Jeg går ned trappen mens Laura hopper ned.
"GRATULERER MED DAGEN," ønsker familien min meg. Jeg fyller 18 år i dag, og jeg skal finne min make.
"Så, er du spent på å finne maken din?" James, storebroren min, flirer. Det er tre år mellom oss, men alle sier vi ser ut som tvillinger.
"Selvfølgelig, hvem er ikke det," utbryter jeg. Ulven min hopper i hodet mitt ved ordet 'make'. Vi har vært spente siden vi først møttes da jeg skiftet ved 15. 'Jeg lurer på hvordan han er. Kanskje han er høy. Er han til og med i flokken?' begynner ulven min å undre mens hun traver rundt i tankene mine.
"Pappa jobber med flokken sammen med Alfa Ken i flokkhuset," sier mamma. Jeg sukker, ikke overrasket. Pappa er beta, så han er sjelden hjemme, og når han er det, sover han alltid. Vi bor adskilt fra flokkhuset fordi mamma ønsket privatliv fra de andre ulvene.
"Han kommer til festen din, og Alfa, Luna og Terry kommer også," legger hun til. Jeg sukker innvendig når hun sier det. Han og jeg var venner før, men så ville alle på skolen være venner med 'Alfas sønn'. Han fant seg til slutt en kjæreste og ventet ikke på maken sin. Jeg synes synd på den som er hans make.
"Jeg skal ut og løpe, jeg er tilbake i tide," sier jeg og går inn på rommet mitt for å hente en bag. Jeg kler av meg ute, putter klærne i bagen og legger den på verandaen. Nakenhet er normalt blant oss ulver, men det føles rart foran familien min. Jeg skifter til min mørke sølvfargede ulv og begynner mot skogen. Ulven min fulgte stien hun vanligvis tar. Den leder til en eng hvor hun noen ganger møter ulven til vennen min.
Jeg kommer til engen og ser Mayas ulv sitte der.
"GRATULERER MED DAGEN, DIN TØS," tenker hun til meg mens ulven hennes kaster seg over min. Ulvene våre tuller rundt en stund mens vi har en samtale i vår private tankelink. Vi snakker om hvordan vi tror maken vår vil være. Det føles som en kort stund, men det har gått noen timer. Jeg ser på himmelen og ser solen begynne å gå ned. Maya og jeg sier farvel, og vi begynner å gå tilbake. Jeg skifter tilbake og skifter klær før jeg går inn i huset.
"Sophia?" hører jeg mamma spørre fra rommet sitt.
"Ja?" roper jeg tilbake mens jeg tar en kjeks fra krukken og stapper den i munnen.
"Du har en time på å gjøre deg klar," roper hun tilbake. Jeg skulle ønske hun ikke ropte så mye, spesielt med vår sensitive hørsel. Det var et stort problem da James gikk gjennom puberteten.
Jeg gikk inn på rommet mitt og tok ut antrekket jeg skulle ha på meg. Jeg tok ikke på meg for mye sminke fordi det alltid føles klissete på ansiktet mitt. Mens jeg gjorde meg klar, banket det på døren. Jeg åpnet den, og det var pappa.
"Pappa," smilte jeg og klemte ham.
"Gratulerer med dagen, tesoro," sier han.
"Er du klar?" spør han og venter på meg.
"Jepp," smiler jeg og går med ham ut døra.
Når jeg går ut, hører jeg jubel for meg. Jeg gir en nervøs latter. Jeg snakker med alle, siden jeg er datteren til Betaen, er bursdagen min en stor begivenhet. Etter noen timer fanger jeg duften av en himmelsk lukt av sjokolade blandet med kanel. Jeg ser meg rundt og møter blikket til Terry. Ulven min hopper rundt i hodet mitt og gjentar det ene ordet jeg ikke ville høre når jeg ser på ham.
"Make," sier hun ivrig.
Terry's øyne blinker svart av sinne, så tilbake til hans vanlige øyne. Han går bort fra Kira, kjæresten hans, griper armen min og drar meg inn i huset mitt.
"Du er ikke egnet til å være min Luna," spytter han i ansiktet mitt.
"M-Men du er min m-make," stammer jeg.
"Det spiller ingen rolle, jeg har Kira ved min side når jeg blir Alfa." Før jeg kan si noe, avbryter han meg med noe som sjelden høres i varulvverdenen.
"Jeg, Terry Moore, avviser deg, Sophia Moretti, som min make og fremtidige Luna," sier han, hvert ord stikker i hjertet mitt. Og med det går han tilbake til festen. Jeg kjente forbindelsen til ulven min forsvinne mens hun klynket over at vår make avviste oss. Jeg klarte ikke å håndtere smerten jeg følte i magen. Jeg så mot bakgården og inngangsdøren. Smerten var for mye for meg å håndtere. Jeg orket ikke å se ham igjen, så jeg løp ut døren inn i skogen. Når jeg kunne se grensen til flokken, tankekobler jeg familien min.
"Jeg drar i noen dager, jeg har det fint, ikke bekymre dere for meg." Jeg gjør det raskt og blokkerer tankekoblingen. Idet jeg krysser flokkens grense, kunne jeg føle båndene til flokken bryte. Ulven min klynker når båndene til familien og vennene mine brytes. Jeg var nå en rogue. Jeg hadde ingen planer om å komme tilbake og møte Terry igjen. Jeg vil ikke være under styret til min make som avviste meg. Jeg trenger ikke en påminnelse hver dag om at ingen vil ha meg.
"Make avviste oss," gråter hun i hodet mitt.
"Jeg vet, han er ikke verdt det," prøver jeg å si med selvtillit, men det kom ut svakt.
(Noen timer senere)
Jeg stoppet ikke å løpe et eneste minutt. Beina mine gjorde så vondt at jeg ikke kunne føle dem lenger.
"Jeg er lei meg," hvisker jeg til ulven min.
Hun svarer ikke. I det øyeblikket kjente jeg en skarp smerte i magen. Jeg kollapser og ruller inn i et tre.
"Varme," forteller ulven min meg.
"Jeg trodde det skulle komme senere enn det," sier jeg panisk. Smerten ble verre for hvert minutt. I det fjerne hørte jeg noen hyl. Ulver. Det var en lav knurring noen meter unna meg. Jeg begynte å skifte tilbake til menneske fra den enorme smerten.
"Skift," kommanderte den lave stemmen mens jeg allerede var i ferd med å skifte.
Alpha Titus' POV
Jeg ble kontaktet av grensepatruljen, og de luktet en rogue nærme seg grensen. Ulven min begynner å røre på seg i hodet mitt ved omtalen av den spesifikke roguen. Jeg kontakter betaen min og gammaen min for å møte meg ved grensen. Når jeg nærmer meg, ligger den mørke sølvulven sammenkrøpet på magen.
"Skift," kommanderer jeg med Alfa-tonen min mens hun allerede skiftet tilbake.
"Hun lukter som deg," tankekobler jeg til betaen min, Brody. Han gir meg et forvirret blikk.
"Ikke akkurat som deg. Hun lukter bare som din posisjon i denne flokken som Beta," sier jeg for å avklare forvirringen.
"Kanskje hun er en datter av en Beta," sier gammaen min i tankekoblingen.
"Hvilken flokk er du fra," spør jeg kraftfullt med Alfa-tonen min igjen. Hun prøver å si noe, men det kommer ut som en mumling. Hun så opp, og når øynene våre møttes, hørte jeg ulven min gjenta et ord jeg trodde jeg aldri ville høre igjen.
"Make"