Kapittel 4 FAVØR
~ Violet ~
"Betjent, dette er bare en misforståelse!"
Violet hadde gjentatt de samme ordene om og om igjen mens hun ble avhørt på politistasjonen. Da politiet kom for å raide The Union, fant de bare tomme whiskeyflasker, en bevisstløs Dylan, og Violet stående i personalrommet. Til og med alle stripperne var borte uten et spor. Violet måtte innrømme at de var veldig godt trent.
"Vi fikk et tips om at noen gjengmedlemmer skulle møtes på baren. Så du ikke noen av dem?" spurte politibetjenten henne igjen.
"Nei, for siste gang, jeg har fortalt deg, jeg var i ferd med å stenge baren og broren min hadde drukket for mye og var slått ut. Vi var helt alene der inne," sa Violet beroligende. "Hvis du ikke tror meg, sjekk kassen. Jeg har avsluttet regnskapet og var i ferd med å dra, og omtrent en halvtime senere kom dere inn."
Politibetjenten sukket og sank tilbake i stolen sin. Han fulgte Violets ansiktsuttrykk som en hauk, men hun røpte ingenting. Visst, å tilbringe lørdagsmorgenen i et politiavhørsrom var ikke noe hun var ivrig på å gjøre, men i dette tempoet kunne det like gjerne skje.
"Sir, med all respekt, jeg tror jenta snakker sant," sa plutselig en annen politimann. Han var yngre og sannsynligvis lavere i rang. Han sto bakerst i rommet og hadde på seg en hatt. Violet begynte å legge merke til ham, og ansiktet hans virket kjent for henne.
"Hva er det, Miller?" sa den eldre politimannen.
"Jeg kjenner henne. Og jeg kjenner broren hennes. Hun er en god jente, hun er ikke typen som lyver."
Violet skjønte da at denne fyren var Jesse Miller. Han var et par år eldre enn Dylan og han pleide å bo nedover gaten fra henne. Jesse var en typisk amerikansk gutt, høy, blond og kjekk. De var ikke veldig nære, men de gikk på samme videregående skole.
"Vil du gå god for henne?" spurte den eldre politimannen igjen.
"Ja, sir," sa Jesse bestemt.
"Vel, greit," sukket den eldre politimannen til slutt. "Vi har ingen bevis. Uskyldig inntil det motsatte er bevist, ikke sant?"
"Betyr dette at jeg kan gå?" spurte Violet ivrig.
"Ja," svarte Jesse.
"Og broren min?"
"Ham også."
Violet pustet lettet ut da de andre politimennene begynte å forlate rommet. Jesse ble igjen alene med Violet og ga henne et beroligende smil.
"Takk, Jesse," hvisket Violet.
"Jeg kan kjøre dere hjem," nikket han.
Da Violet endelig ble sluppet ut fra politistasjonen, var det allerede dagslys. Klokken var rundt 10 på morgenen og Dylan sov fortsatt tungt i baksetet av bilen. Jesse kjørte og Violet satt i forsetet.
Jesse og Violet småpratet på vei hjem. Violet fortalte ham om situasjonen med moren sin, og Jesse snakket om hva han hadde gjort etter videregående og da han begynte på politihøyskolen. Violet likte faktisk samtalene deres. Jesse var morsom og lett å snakke med, det var som å ta igjen med en gammel venn. Hvis de hadde møttes under bedre omstendigheter, kunne Violet kanskje ha likt det enda mer.
Og ja, selvfølgelig la Violet merke til hvor kjekk Jesse var. Han var velbygd, hadde nydelige blå øyne og et herlig smil. Noen ganger tok hun ham til og med i å se i hennes retning, men Violet ville ikke bli innbilsk. Hun antok bare at han prøvde å se i sidespeilet.
Etter omtrent en halvtime med kjøring, stoppet bilen foran Violets leilighetsbygning. Violet tok av seg setebeltet og kastet et blikk bakover mot den sovende Dylan.
"Jeg kan hjelpe med å bære ham inn?" sa Jesse, som om han kunne lese tankene hennes.
"Åh, nei, du har allerede gjort så mye for oss," svarte Violet høflig. "Jeg har gjort dette mange ganger før, jeg klarer det."
"Åh, okei," nikket Jesse.
Violet gikk ut av bilen og dro Dylan ut etter skuldrene. Han var et sted mellom våken og drømmende. Violet la armene hans rundt seg og slepte ham til fortauet.
"Takk for at du kjørte oss," sa Violet idet Jesse rullet ned vinduet. "Og takk igjen for det du gjorde."
"Ingen problem, jeg vet at dere to er uskyldige," sa Jesse, og tok en pause før han la til, "Vel, i hvert fall du."
Violet smilte litt. Hun snudde seg og skulle til å gå opp trappen da Jesse ropte etter henne igjen.
"Hei, Violet."
"Ja?"
Violet snudde hodet tilbake og så Jesse skifte ukomfortabelt i setet.
"Jeg vet at dette kanskje høres rart ut, men vil du kanskje ta en middag med meg en gang?" sa han.
Violet hadde ikke ventet dette i det hele tatt. Da hun vokste opp, var Jesse omtrent fem eller seks år eldre enn henne. Hun hadde aldri trodd at han ville se på henne som mer enn bare jenta som bodde nede i gaten.
Spør han meg ut på en date?
Violet tenkte på å spørre, men på en eller annen måte føltes det pinlig. Det kunne bare være en vanlig middag. Kanskje han ville ta igjen litt mer og fortsette samtalene de hadde hatt i bilen.
"Eh, ja, sikkert," svarte Violet. "Middag høres bra ut."
"Flott. Jeg ringer deg?" sa han.
"Okei."
Jesse brydde seg ikke om å få nummeret hennes. Han hadde det sannsynligvis fra stasjonen tidligere fordi Violet måtte fylle ut en haug med papirer. Han ga henne et siste smil før han kjørte bort. Violet stirret etter ham et øyeblikk før hun snudde seg og gikk inn i leilighetsbygningen.
"Du vet at han mente det som en date, ikke sant?"
Violet hørte plutselig Dylans klare stemme. Hun dro ham opp trappen, og det viste seg at han hadde vært våken hele tiden. Violet slapp straks armene hans, og Dylan falt til bakken med et høyt dunk.
"Au!" protesterte han.
"Hold kjeft, Dylan. Han reddet nettopp skinnet vårt," hveste Violet og fortsatte opp trappen.
"Det var faktisk du som gjorde det. Du reddet oss alle," lo Dylan og fulgte etter henne. "Takk, Vi."
Violet sukket dypt. Hun brydde seg ikke om mafiaen, hun brydde seg bare om Dylan. Hvis hun ga dem opp, ville Dylan bli dratt ned med dem. Det var den eneste grunnen til at hun løy for politiet.
Og det var én gang for mye.
Dylan og Violet var nesten ved døren, men Violet stoppet broren fra å gå inn. Hun hadde en siste ting å si, og hun ville ikke at moren skulle høre det.
"Dylan, du må slutte med dette," sa Violet ganske bestemt.
"Med hva?" han spilte dum.
"De private festene. Vi klarer oss uten dem. Spesielt hvis det er knyttet til... den forbanna mafiaen!" hveste Violet den siste delen så bare Dylan kunne høre henne.
"Å, virkelig?" fnyste Dylan. Han dro frem telefonen sin og viste skjermen til Violet. "Se hvor mye tips jeg fikk bare fra i går kveld."
"Er det bare tipsene?" gispet Violet. Hun stirret på nullene som var knyttet til den siste betalingen Dylan hadde mottatt på sin Vipps-konto.
"100,000 kroner for en kveld, kjære," ropte Dylan og la bort telefonen. Han dyttet seg forbi den sjokkerte Violet og åpnet døren til leiligheten deres.
100,000 kroner bare i tips? For én person? For én kveld?
"Mamma, vi er hjemme!" annonserte Dylan stolt og steg inn. Violet fulgte etter ham.
"Violet, Dylan, hvor har dere vært?" kom moren deres ut med et bekymret uttrykk.
"Vi hadde litt jobb å gjøre nede på Union," sa han enkelt. "Det tok lengre tid enn forventet, så vi endte opp med å overnatte der."
"Å, ok. Vil dere ha litt frokost?" Moren ventet ikke på svar og bestemte seg allerede, "Jeg lager litt frokost til dere."
"Nei, mamma, det går bra. Jeg er sliten, jeg vil bare sove," sa Violet.
"Tull, du må spise noe. Se på deg, du er så tynn," moren hennes nektet å ta et nei for et svar. "Bare spis litt, så kan du sove etterpå."
Barbara Carvey gikk inn på kjøkkenet mens sønnen og datteren fulgte rett bak henne. I dag var en god dag for Violets mor. Det virket som om hun husket det meste. På slike dager anså Violet det som en velsignelse. Så selv om hun ikke hadde sovet hele natten og lengtet etter en varm dusj, fulgte hun morens ønsker og spiste frokost med familien.
Violet, Dylan og Barbara satt rundt det lille spisebordet og spiste egg og bacon som Barbara hadde laget. Dylan og Barbara snakket om et TV-program Barbara hadde sett kvelden før, mens Violet koblet ut. Hun var stort sett stille, men Violet nøt komforten av å være rundt moren og broren.
Ærlig talt tenkte Violet fortsatt på de 100,000 kronene Dylan hadde fått i tips. Hun gjorde et raskt regnestykke, og hvis Dylan kunne gjøre det bare én gang i uken, ville de være 400,000 kroner rikere hver måned. Den slags penger kunne bety mye, spesielt siden de fortsatt måtte betale boliglånet og farens gjeld. Og ikke minst, Barbara ville kunne få bedre behandling for Alzheimers.
"Så, skal du gå ut med ham?" Dylans stemme brøt plutselig gjennom Violets dagdrømmer.
"Hæ?" hun så opp instinktivt. Moren og broren stirret rett på henne.
"Gå ut?" gjentok Barbara Dylans ord. "Har Violet en date?"
"Ja, med en politimann," fniste Dylan.
"Nei, det er ikke en date. Det er bare middag," Violet skulte på ham.
"En politimann?" Barbara var nå veldig interessert. "Hvordan møttes dere?"
"På politistasjonens avhørsrom—" Dylan begynte spøkefullt å svare, men Violet tråkket raskt på foten hans for å stoppe ham fra å snakke.
"Nei, ikke hør på ham," sa Violet raskt. "Det er Jesse Miller, mamma. Han bodde nede i gata før."
"Å, Jesse Miller," Barbara så opp som om hun tenkte hardt på noe. "Jeg husker ham. Han er en kjekk gutt."
"Og han har spurt Violet ut på date," avbrøt Dylan igjen.
"Det er bare middag," rullet Violet dramatisk med øynene. "Dessuten, en fyr som ham vil aldri være interessert i en jente som meg."
"Hva mener du?" spurte moren.
"Han er liksom, vakker. Og jeg er bare... vanlig," sukket hun, og gestikulerte mot ansiktet og kroppen sin.
Violet hadde aldri hatt særlig hell med gutter i livet sitt. Hun var alltid for boklig og seriøs. Mens alle jentene på videregående laget sminketutorials på Youtube eller TikTok-videoer, satt Violet på biblioteket for å studere eller på kaféen for å jobbe. Gutter som Jesse Miller ville aldri legge merke til noen som henne. Den eneste grunnen til at han var så hyggelig mot henne, var fordi de pleide å være naboer, og han syntes synd på henne for at hun uskyldig ble dratt til politistasjonen.
"Det er tull, Vi. Du er vakker. Og mange gutter beundrer deg," protesterte moren hennes.
Selvfølgelig må du si det, mamma. Du er moren min.
"Pssh, ja sikkert, hvilke gutter?" fnyste hun.
"Han som sendte deg gaven."
"Hvilken gave?"
"Det er en pakke sendt til deg. Den kom i morges."
"Til meg?"
"En veldig hyggelig mann i dress leverte den. Jeg satte den på rommet ditt."
Violet smalnet øynene mot moren, men Barbara bare trakk på skuldrene. Hun hadde ikke engang noen guttevenner, langt mindre en gentleman som ringer.
"Og jeg kan ikke huske at jeg har bestilt noe fra Amazon..." mumlet hun.
Dessuten, Amazon-leveringsfolk ville ikke gå med dress.
Violet kunne ikke vente lenger. Hun reiste seg straks og løp til soverommet sitt. Det var en liten leilighet, så det tok ikke lang tid for henne å komme dit. Violet åpnet døren og fant en stor hvit eske som lå på sengen hennes. Hun nærmet seg esken og fingeren hennes strøk over lokket. Violet kunne kjenne det harde materialet på esken, og hun visste at dette måtte være en dyr innpakning.
Definitivt ikke Amazon.
Sakte og forsiktig åpnet Violet lokket og gispet ved synet foran seg. Inne i esken var en glamorøs oppsats av lilla blomster. Roser, for å være nøyaktig. Violet hadde aldri sett så vakre blomster i sitt liv.
"Wow, de ser dyre ut?"
Violet snudde hodet raskt for å se Dylan stå i døråpningen. Han holdt en tallerken og spiste mens han gikk inn på rommet hennes.
"Jeg visste ikke engang at de kunne lage lilla roser," fniste Violet for seg selv. Hun hadde sett mange røde, rosa eller hvite roser før. Men hun hadde aldri sett dem i denne fargen.
Og Violet Rose er navnet mitt.
"Hvem er de fra?" spurte Dylan.
Violet prøvde å nå rundt esken for å se om det var et kort, og hun fant noe som lignet en konvolutt på bunnen av esken, under alle rosene. Hun dro den ut, og det var en stor hvit konvolutt, altfor tykk for et kort.
Violet og Dylan utvekslet et nysgjerrig blikk mens Violet holdt den tunge konvolutten i hånden. De tok deretter en titt på hva som var inni, og kjevene deres falt til bakken.
"Å, herregud, Dylan!" gispet Violet. Hendene hennes skalv.
"Faen!" mumlet Dylan. "Det er tretti tusen der."
Inne i den hvite konvolutten lå tre bunker med 10 000 dollar i sedler. Den eneste andre gangen Violet hadde holdt så mye kontanter i hånden, var da hun telte kassa på jobben.
Også gjemt inne i konvolutten var et lite svart kort. Dylan så forbløffet på mens Violet dro det svarte kortet ut.
"Hva står det?" spurte han.
Violet svelget hardt mens hun leste den ene linjen skrevet i gullblekk. Hun kunne ikke engang åpne munnen for å snakke. Hun viste bare kortet til Dylan og lot ham lese det selv.
"Nå er vi kvitt. – D V Z."
-
-
-
-
- Fortsettelse følger - - - - -
-
-
-