Kapittel 6 Anerkjenne ekteskapsbryteren, men ikke kona
"Hvis jeg var i ferd med å dø, ville du kommet for å redde meg?"
I den andre enden av telefonen var Noras stemme kald og hånlig, "Jeg venter til du er død og så besøker jeg graven din."
"Herr Porter? Herr Porter?"
Isaac sluttet endelig å tromme med pennen og kom ut av minnene sine.
Da et dokument dukket opp på Isaacs datamaskin, forble styremedlemmene tause, uten å våge å si noe.
Wesley, som satt ved siden av ham, pekte på dokumentet og sa, "Herr Porter, dette er rapporten forrige måned for Porter Group. Hvis du ikke har noen innvendinger etter å ha gjennomgått den, kan vi gå videre til planleggingen for denne måneden."
Isaac kikket på klokken; den var 15:30. Han la fra seg pennen, reiste seg og tok tak i frakken.
En av styremedlemmene nølte, "Herr Porter, møtet..."
Isaac spurte, "Er ikke styret fullt av dyktige folk? Jeg har andre saker å ta meg av. Jeg stoler på at dere kan håndtere det."
Med det gikk han. Wesley og styremedlemmene så forvirret på hverandre.
Steve kom tilbake før klokken 16.
Nora så skikkelsen som lignet Isaac fra vinduet, haltende mot døren, og hilste på ham. "Steve!"
Isaac så opp og så Nora, iført en lys gul kjole, full av energi.
Han steg frem og trakk henne inn i en omfavnelse.
Isaac bøyde hodet og plantet et forsiktig kyss på pannen hennes.
Noras ansikt ble øyeblikkelig rødt. "Hva gjør du!"
Isaac sa, "Bare gir min Nora et snev av romantikk."
Nora stammet, "Vi... vi er ikke i et forhold."
Isaac lo, "Så er du sikker på at du vil at jeg skal kunngjøre at du ansetter meg som din mannlige prostituert?"
Nora ble målløs, for å si ja eller nei ville begge være problematisk.
Etter et øyeblikks stillhet, snudde hun bare hodet bort. "Du vinner!"
De gikk videre fra saken. Isaac bar Nora inn i bilen og plasserte rullestolen han hadde hentet fra rommet i baksetet.
Da de var på vei hjem etter å ha handlet på supermarkedet, husket Nora plutselig noe og pekte mot det nærliggende Century Square kjøpesenteret.
Nora sa, "Steve, jeg må kjøpe noe der borte."
Kalista hadde tatt maleriet hennes, og hun hadde bestemt sagt til Isaac at han ikke skulle bekymre seg for gaven, så hun måtte finne en annen gave som erstatning.
"Hva trenger du å kjøpe?" spurte Isaac instinktivt.
Nora ville ikke involvere ham i saker relatert til Porter-familien, så hun ga et vagt svar, "En gave til en venn."
Isaac visste at Noras sosiale krets var liten, og han visste bare at Sophia var en av hennes gode venner. Så han antok at hun kjøpte noe til Sophia og spurte ikke mer. Han fulgte Noras anvisninger og trillet henne inn i en gullsmedbutikk.
Isaac sa, "Gå videre og velg. Jeg må håndtere noen saker."
Century Square var eid av Porter-familien, men han besøkte sjelden. Siden han var her i dag, bestemte Isaac seg for å sjekke ledelsen.
Nora brydde seg ikke om hva han holdt på med og fokuserte på å velge en gave.
Siden Katies liv var bemerkelsesverdig, valgte Nora nøye ut et sett med perlekjeder til henne.
Nora spurte, "Unnskyld, kan du vise meg dette settet?"
Ekspeditøren, som hadde kommet sent og ikke hadde lagt merke til at Isaac nettopp hadde gått, så Nora alene i en rullestol og viste et hint av forakt. Hun fulgte Noras pekefinger og så at hun pekte på settet med perlekjeder i midten av utstillingsvinduet, noe som fikk uttrykket hennes til å bli enda mer foraktelig. Hvem trodde denne personen at hun var? Trodde hun virkelig at hun kunne ha råd til en så dyr gjenstand? Det var latterlig.
Ekspeditøren sa, "Jeg beklager, frøken, men dette settet med hundre år gamle perlekjeder er butikkens skatt og ikke egnet for tilfeldig beskuelse."
Nora rynket pannen, "Hvordan kan jeg bestemme meg for om jeg vil ha det når jeg ikke får se det på nært hold?"
Ekspeditøren kastet et blikk på henne. "Frøken, vær så snill å ikke gjøre det vanskelig for meg. Dette perlekjedet koster en formue, og hvis noe skulle skje mens du ser på det, kan jeg ikke holdes ansvarlig for konsekvensene."
Nora fanget antydningen. "Mener du at jeg ikke har råd til det?"
Ekspeditøren sa, "Frøken, det sa jeg ikke."
Selv om Nora ikke var like innbringende som Porter-konsernet som tjente millioner i minuttet, var hun også en kjent maler i landet. Nora og Sophias galleri tjente minst en million kroner i måneden.
Men før hun rakk å ta frem kredittkortet, avbrøt en kjent, søt stemme. "Nora, vær så snill, ikke gjør det vanskelig for ekspeditøren. Med ditt lille galleri har du ikke råd til det. Til slutt må Isaac betale for deg."
Å se henne gjorde Nora irritert.
De siste tre årene hadde Isaac krevd at hun skulle gi store mengder av blodet sitt hver måned, og personen foran henne var mottakeren.
Fordi Nora elsket Isaac, motsatte hun seg aldri, og tålte alle Kalistas provokasjoner.
Inntil Kalista tok maleriet hennes denne gangen, eksploderte hun endelig av sinne og sorg.
Nå som hun endelig var skilt fra Isaac, hadde hun ingen tålmodighet igjen for hans elskerinne.
Nora sa, "Kalista, er det ikke også du som er avhengig av Isaac for å betale? Jeg har i det minste en legitim inntekt. Hva med deg?"
Kalista ble tydelig sjokkert over Noras plutselige motstand.
Akkurat da hun skulle skjelle henne ut, grep ekspeditøren raskt inn. "Er du fru Garcia? Hadde vi visst at du kom, ville vi ha ønsket deg velkommen ved inngangen."
Ekspeditørens underdanige holdning gledet tydelig Kalista.
Kalista pekte på perlekjedet i midten. "Ikke noe problem, ta bare ned det settet for meg å se på."
"Selvfølgelig." Ekspeditøren gikk straks for å hente det.
I hastverket sitt støtte ekspeditøren mot Noras rullestol, og viste et utålmodig uttrykk. "Hvorfor er du fortsatt her? Ser du ikke at jeg er opptatt med denne viktige gjesten?"
"Hvorfor regnes hun som en viktig gjest?" Nora var forbløffet.
"Fru Garcia er kjæresten til presidenten vår i Century Square, herr Porter. Hun er praktisk talt likestilt med herr Porter selv, så vi respekterer henne mye."
Ekspeditøren så på Nora med forakt, "Og du? Mennesker som deg har verken visjon eller manerer."
Nora tenkte, 'Bare i går var jeg Isaacs kone!'
Noras lepper skalv av sinne, men hun klarte ikke å snakke. Det var pinlig å innrømme at, som hans legitime kone, var det bare Wesley og Jonas som visste om henne. I mellomtiden var Kalista, elskerinnen, kjent selv for en enkel ekspeditør i en av Porter-konsernets små bedrifter, Century Square.
Nora mistet lysten til å krangle med Kalista og var i ferd med å rulle seg bort fra konflikten.
Fra den andre siden av kjøpesenteret nærmet Isaac seg, kledd i en skarp dress og iført en helmaske, med en gruppe mennesker, utstrålende en imponerende aura.
Jonas dukket opp fra et sted og skyndte seg til Isaac, og rapporterte stille om situasjonen.