Kapittel 5 Når det å være en mannlig prostituert er bare en deltidsjobb
Isaac bar Nora gjennom sykehuset for kontrollen hennes, og folk kunne ikke unngå å stirre på dem, forbløffet over hvor flotte de så ut.
"Wow, han bærer henne faktisk. Det er så søtt."
"Virkelig, de er som et perfekt par. Han er kjekk, og hun er vakker."
En ung jente tok frem mobilen for å ta et bilde.
Venninnen hennes nølte, "Er det ikke litt frekt å ta bilde av dem uten å spørre?"
Jenta trakk på skuldrene, "Det går bra. Jeg legger det ikke ut på Instagram."
Venninnen nikket, og syntes det ga mening.
I mellomtiden, et sted i et mørkt rom, snublet noen over bildet på nettet, med et uleselig uttrykk.
Nora merket at alle så på henne og rødmet, mens hun gjemte ansiktet i brystet til Isaac.
"Kan du fortelle meg navnet ditt nå?" spurte Nora mykt.
Isaac, ikke så flink med navn, svarte, "Du kan gi meg et navn."
"Er det en del av servicen?" Nora følte seg litt bedre med å ha brukt pengene og tenkte et øyeblikk. "Greit, du blir Steve."
Akkurat da ble nummeret deres ropt opp før han rakk å spørre. Deretter bestemte Isaac seg for å ta Nora til kontrollen først.
"Ingenting alvorlig, bare en liten beinluksasjon. Når det er satt på plass, vil hun bli bra. Men hun trenger å hvile noen dager og unngå for mye aktivitet," sa legen og så på Isaac. "Herr, du må ta godt vare på henne. Hvis ikke, kan kjæresten din få komplikasjoner."
Isaac ble et øyeblikk overrasket, men nikket.
Han tok deretter Nora med til hotellet for å hvile. "Vi er her. I kveld..." begynte Isaac å si da telefonen hans ringte. Det var Wesley.
Isaac rynket pannen og gikk ut for å svare, "Hva skjer?"
"Herr Porter, det er en samarbeid i morgen, og vi må fly dit i kveld," sa Wesley.
Isaac kastet et blikk tilbake på Nora og sa, "Avlys det."
Wesley ble sjokkert, "Men herr Porter, vi har allerede omberammet med Vanguard Innovations Group tre ganger."
Isaac gjentok, "Jeg sa avlys det."
Wesley sukket, "Forstått, herr Porter."
Da Isaac kom tilbake til rommet, så han Nora i en morgenkåpe, snublende mot badet.
Han løftet henne opp.
Nora protesterte, "Vent, jeg kan klare det selv. Du kan gå nå."
Morgenkåpen var for løs, og ved å bli løftet slik ble mye av huden hennes eksponert.
Nora klemte kåpen tett inntil seg, prøvde å dekke seg, ansiktet fullt av panikk.
Isaac smilte, "Frøken, vi har allerede sovet sammen. Det er ingenting jeg ikke har sett."
"Det var en ulykke!" Nora prøvde å holde seg rolig. "Og du trenger ikke kalle meg frøken, bare kall meg Nora."
Isaac sa, "Greit, Nora. Beina dine er ikke i god form, så ikke press deg selv."
Nora insisterte, "Jeg kan virkelig klare det; sett meg ned. Du bør dra tilbake."
Isaac, bekymret for at hun kunne skade seg, satte henne ned.
"Greit, jeg går da. Er du sikker på at du vil klare deg alene?" spurte Isaac.
Nora svarte, "Jeg klarer meg fint, bare gå."
Ansiktet hennes var allerede rødt, og hun slappet først av etter at han gikk.
Tidlig neste morgen kom Isaac tilbake til hotellet for å finne Nora. Han hadde også med seg en bærbar rullestol.
"Skaden min er ikke så alvorlig," sa Nora overrasket.
Isaac løftet henne forsiktig inn i rullestolen. "Det er min jobb å ta vare på deg."
Etter utsjekking ga Isaac henne to nøkler.
"Jeg har funnet et hus. Her er nøklene. Vil du dra og se på det nå?" spurte han.
"Så raskt?" Nora var imponert over effektiviteten hans. Hun gledet seg til å se deres nye sted og svarte ivrig. "La oss dra! Og du bør beholde en nøkkel også. Du skal jo bo der de neste tre månedene."
Isaac tok nøkkelen og kjørte henne til en villa.
Han trillet henne rundt på eiendommen, og Nora så ut til å elske det.
Det var frodig grønt, og omgivelsene var fredelige. Rommene var litt tomme, men det var nesten perfekt. Dessuten lå det nær galleriet hennes, noe som gjorde henne enda mer fornøyd.
"Steve, dette stedet er fantastisk! Jeg elsker det," sa Nora strålende.
Da han så smilet hennes, kunne Isaac ikke annet enn å smile tilbake.
"Så lenge du liker det. Jeg var bekymret for at du kanskje ikke ville," sa han.
I et hjørne mumlet Wesley, med mørke ringer under øynene, til seg selv: "Hvordan kunne hun ikke være fornøyd? Dette huset ble kjøpt helt basert på Ms. Fosters preferanser. Den opprinnelige eieren planla å bo her, men Mr. Isaac Porter kjøpte det for 30% over prisantydningen til 55 millioner dollar."
De slitne øynene hans fortalte historien om en lang natt.
Nora holdt Isaac i hånden kjærlig. "Steve, kan du være med meg og kjøpe noen nødvendigheter i ettermiddag?"
Isaac rynket pannen. "Jeg har et møte i ettermiddag, så jeg kan ikke."
"Hva? Har du en annen jobb?" Nora var oppriktig overrasket.
Hun trodde Steve var en heltids mannlig prostituert, og at hennes 300 millioner ville holde ham ved hennes side hele dagen.
"Steve, betaler den andre jobben din godt? Det kan ikke være mer enn 300 millioner, ikke sant?" spurte Nora.
Isaacs uttrykk endret seg litt. "Å være mannlig prostituert er bare deltidsjobben min."
Med inntektene fra Porter Group ville det ta mindre enn en uke å tjene 300 millioner.
Nora ble målløs. Hvis han tjente 100 millioner i måneden fra en deltidsjobb, hvor mye tjente han fra sin heltidsjobb?
Da han så det søte, forvirrede uttrykket hennes, myknet Isaacs hjerte.
"Vel, jeg avlyser møtet i ettermiddag og blir med deg på shopping. Kan det være en bonus for å ha ansatt meg?" foreslo han.
Nora, selv om hun ønsket selskapet hans, var forståelsesfull. "Det går bra, det møtet høres viktig ut. Jeg kan handle selv."
Isaac tenkte et øyeblikk. "Møtet mitt vil avsluttes tidlig; jeg burde være tilbake rundt klokken 16. Hvis du ikke har det travelt, kan vi dra sammen da?"
Noras øyne lyste opp. "Greit!"
Hun hadde sitt galleriarbeid, og Steve hadde også fått en ordentlig heltidsjobb. På denne måten føltes forholdet deres mer som et normalt parforhold.
"Jeg skal hvile hjemme i ettermiddag og vente på at du kommer tilbake, så vi kan dra på shopping sammen!" sa Nora.
Ordene hennes gjorde Isaac litt ør, og han mintes deres alltid lykkelige minner. Men alt hadde blitt ødelagt for fire år siden.
Øynene hans ble kalde mens han så på den uvitende glade Nora, som hadde ryggen til ham.