Kapittel 2: Sofia
Jeg våkner til det svake morgenlyset som siver gjennom de tynne gardinene. Alarmen min har ikke ringt ennå, men jeg vet at det nesten er på tide å dra. Jeg strekker meg, kjenner ømheten i kinnet der morens hånd traff i går kveld, og minner meg selv på at jeg må holde meg stille, holde meg unna. Jeg sklir ut av sengen, forsiktig så jeg ikke lager lyd, og lister meg over det kalde gulvet til døren.
Huset er stille, og et øyeblikk føler jeg lettelse. Hvis jeg er rask, kan jeg smyge meg ut før de våkner. Jeg tusler ned gangen til kjøkkenet, åpner kjøleskapet så stille som mulig. Det er litt brød igjen og et eple som ikke ser for skadet ut, så jeg griper dem og går tilbake til rommet mitt, tygger på brødet mens jeg skifter til arbeidsklærne. Sorte bukser, en enkel hvit skjorte, og navneskiltet mitt. Det er ikke mye, men det er alt jeg trenger for å gli inn på kaffebaren.
Jeg spiser opp eplet på vei ut, lukker døren forsiktig bak meg. Den kjølige morgenluften treffer ansiktet mitt, vekker meg helt mens jeg går nedover den tomme gaten. Det er tidlig nok til at jeg ikke møter noen, og i noen minutter kan jeg nesten late som jeg bare er en annen jente på vei til jobb, at jeg har et normalt liv som venter på meg når jeg kommer dit.
Kaffebaren summer allerede når jeg kommer. Jeg går rett til bakrommet for å stemple inn, knyter forkleet rundt livet mens jeg griper en notisblokk og går til disken. Det er den vanlige morgenrushet—folk som kommer inn for å få sin dose koffein før de drar dit de skal. Jeg går gjennom rutinene, tar imot bestillinger, smiler når jeg må, og unngår den sporadiske klagen fra noen som synes latten deres ikke er varm nok.
"God morgen, Sofia," sier sjefen min idet han glir forbi meg med et brett med bakverk. Han er en høy fyr, alltid smilende, med litt av en pappa-vibb. Han gir meg en liten konvolutt, og jeg kjenner den igjen med en gang. Lønnen min.
"Takk," sier jeg, og putter den i lomma. Det er ikke mye, knapt nok til å dekke en ukes matvarer, men jeg legger det til stabelen jeg har spart opp. Det er min lille hemmelighet, gjemt bort i en skoeske under sengen, et sakte voksende løfte om å slippe unna. En dag vil det være nok til å få meg ut herfra.
Morgenen går i en blur av bestillinger og raske utvekslinger. En eldre dame, en stamkunde, gir meg et forståelsesfullt smil når hun bestiller sin svarte kaffe. "Du har et godt hode på skuldrene, kjære," sier hun, og jeg kan ikke annet enn å smile tilbake, selv om ordene hennes stikker litt. Om hun bare visste hvor langt fra sannheten det føltes.
Når skiftet nærmer seg slutten, går jeg til bakrommet for å skifte. Jeg tar av meg arbeidsklærne og glir inn i et par slitte jeans, en trang hvit singlet og en cardigan. Jeg sjekker speilbildet mitt i det lille speilet, glatter krøllene tilbake i en høy hestehale, slik jeg liker dem når jeg er ute. Jeg tar frem en tube mascara og påfører den forsiktig på vippene, så tar jeg på litt lipgloss, og føler meg litt mer som meg selv.
Jeg bruker sjelden sminke hjemme. Det er bedre å se vanlig ut, for å unngå oppmerksomhet. Jo mindre attraktiv jeg er, jo mindre sannsynlig er det at de kan selge meg til en sleip mann med for mye penger og ingen moral. Men her, ute i verden, tillater jeg meg selv litt lys. Akkurat nok til å minne meg selv på at jeg fortsatt er en person, at jeg fortsatt kan ha øyeblikk der jeg føler at jeg tilhører meg selv.
Jeg bretter arbeidsklærne mine ned i vesken og griper bøkene mine, stikker dem under armen mens jeg går ut av butikken. Gaten er travlere nå, folk haster forbi, hver og en fortapt i sin egen verden. Jeg blander meg inn i mengden, glir inn i strømmen av studenter på vei mot campus. For nå er jeg bare et annet ansikt i havet av mennesker, en annen jente med en destinasjon. Og hvis jeg holder hodet nede og beveger meg raskt, kanskje—bare kanskje—vil jeg klare å komme meg bort herfra for godt.
Campusområdet kommer til syne idet jeg runder hjørnet, med sine steinbygninger som strekker seg opp mot den lysende himmelen. Her er det en blanding av gammelt og nytt—høye, eføykledde bygninger som har stått i flere tiår, ved siden av moderne glasskonstruksjoner som glitrer i morgensolen. Hovedgårdsplassen er full av liv, studenter som surrer rundt, noen med nesene begravd i lærebøker, andre som ler og prater med venner. Jeg glir inn i mengden og beveger meg mot trappene som leder til biblioteket.
Akkurat idet jeg skal gå inn, legger jeg merke til en jente som står ved inngangen og ser litt fortapt ut. Hun holder et kart over campus i den ene hånden og mobilen i den andre, mens hun ser seg rundt med en rynket panne. Jeg nøler et øyeblikk, men bestemmer meg så for å gå bort til henne.
"Hei, leter du etter noe?" spør jeg, med et lite smil.
Hun ser opp, synlig lettet. "Åh, takk og lov! Ja, jeg prøver å finne kunstbygget. Det er min første uke her, og jeg har null peiling på hvor noe er." Hun ler, en lett, musikalsk lyd, og jeg kan ikke annet enn å smile litt bredere.
"Det er faktisk rett der borte." Jeg peker forbi biblioteket mot en mursteinsbygning med en bred, buet inngang. "Bare følg den stien og ta til høyre. Du vil se det."
Hun nikker og legger kartet bort. "Takk! Jeg er ganske håpløs med veibeskrivelser." Hun vipper hodet litt, studerer meg et øyeblikk. "Er du også førsteårsstudent?"
"Ja, men jeg har vært her siden semesterstart, så jeg har hatt litt tid til å finne ut av ting," sier jeg, mens jeg dytter en løs krøll bak øret. "Du vil få taket på det i løpet av kort tid."
Hun smiler. "Jeg håper det. Jeg heter forresten Avery."
"Sofia," svarer jeg, og vi håndhilser kort. Avery har en avslappet utstråling, og jeg merker at jeg slapper litt mer av, den vanlige spenningen i skuldrene mine løsner mens vi prater.
"Så, Sofia, er du interessert i kunst?" spør hun, mens hun ser mot kunstbygget.
"Ikke egentlig. Jeg studerer litteratur. Jeg bare... liker å forsvinne inn i historier, antar jeg." Jeg trekker på skuldrene, litt flau. Det er sjelden jeg snakker om meg selv med noen, og ordene føles rare å si.
"Ah, en bokorm til! Da er jeg i riktig selskap." Avery stråler, og dulter lekent borti meg. "Jeg er her for visuell kunst, men jeg elsker å lese også. Kanskje du kan anbefale noe til meg en gang?"
"Selvfølgelig, det hadde vært hyggelig," sier jeg, overrasket over hvor lett ordene kommer. Det er ikke ofte jeg møter noen som ikke får meg til å føle meg på vakt. Det er en letthet ved Avery, noe som får meg til å nesten glemme hva som venter på meg hjemme.
Vi prater litt mer, beveger oss inn på lette temaer—favorittkaffe, helgeplaner, de rare professorene vi har møtt så langt. Jeg finner meg selv leende av historien hennes om å gå seg vill i naturfagsbygget, og trodde det var treningssenteret. Hun er morsom, og jeg føler at jeg faktisk kan slappe av, selv om det bare er for noen minutter.
"Vel, jeg burde gå," sier hun til slutt, og kikker på klokken sin. "Tusen takk for hjelpen. Kanskje vi sees igjen?"
"Ja, det håper jeg," svarer jeg, og mener det. Hun gir et lite vink, og jeg ser etter henne idet hun forsvinner ned stien mot timen sin, med det svarte håret svaiende bak henne.
Jeg snur meg og går mot min egen time, og føler meg litt lettere enn før. For en gangs skyld er det et lite glimt av noe varmt i brystet mitt—håp, kanskje, eller bare lettelsen over å ha hatt en normal samtale, selv om den var kort. Det er en påminnelse om at det finnes en verden utenfor min egen, en som er full av muligheter. Og for nå er det nok til å holde meg gående.