Kapittel 1: Sofia
Klokka på bibliotekveggen tikker stille, nesten som om den prøver å lulle meg inn i en følelse av trygghet. Men det fungerer ikke—ikke egentlig. Jeg føler meg trygg her, ja, omgitt av disse høye hyllene og stille studenter, men jeg kan aldri glemme hva som venter på meg hjemme.
Jeg sitter krumbøyd over notatboken min, later som jeg studerer, selv om tankene mine stadig vender tilbake til den kvelden. Jeg skulle ikke ha overhørt dem. Hvis jeg ikke hadde gjort det, kunne jeg kanskje late som alt var normalt. Men stemmene deres ekkoer i hodet mitt hver gang det blir stille. Jeg hadde ikke ment å tjuvlytte; jeg kom bare sent hjem fra biblioteket, som jeg alltid gjør. Jeg snek meg inn gjennom inngangsdøren, like forsiktig som alltid for ikke å lage en lyd, men så snart jeg steg inn i gangen, hørte jeg dem.
De var i stuen, snakket med lave stemmer, og jeg stivnet rett utenfor døren. Jeg hadde hørt dem snakke om penger før, men dette var annerledes. Denne gangen planla de ikke bare en rask gevinst—de planla å selge meg, som en eiendel de ikke trengte lenger. Jeg kan fortsatt høre farens grove stemme da han sa ordene, og morens nesten oppspilte hvisking. "Han er rik," hadde hun sagt, som om det rettferdiggjorde alt.
Så nå er hver dag et spill om å holde seg unna. Hvis jeg tilbringer nok tid her, glemmer de kanskje meg. Jeg vet det er et dumt håp, men det er alt jeg har. Jeg kommer til biblioteket hver kveld og går ikke før de blinker med lysene, et ikke så subtilt hint om at det er stengetid. Om morgenen drar jeg ut før daggry for å rekke vakten min på kaffebaren. Jeg er der i flere timer før forelesningene starter, gjemt bak disken med hodet ned, bare en annen barista for de tidlige morgenkundene. De legger ikke merke til meg, og jeg liker det slik.
Jeg skyver fingrene gjennom krøllene mine, dytter dem bak øret, og ser meg rundt. Ingen vet hva som foregår inni hodet mitt. For dem er jeg bare en stille jente med fregner som elsker bøker mer enn mennesker. Det er greit for meg. Jo mindre noen vet om meg, jo bedre. Det er tryggere slik.
Men det er en stramhet i brystet mitt som jeg ikke kan riste av meg. Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg har før de setter i gang hva enn slags syke plan de har kokt opp. Jeg kan føle trusselen henge over meg, tykk som sommerluften. Det er bare et spørsmål om tid. Inntil da vil jeg fortsette å gjemme meg i det åpne, håpe de glemmer at jeg eksisterer. Håpe, på en eller annen måte, at jeg kan gli gjennom sprekkene før de merker at jeg er borte.
Jeg går ut av biblioteket så snart de annonserer stenging. Gatene er stille nå, den typen stillhet som er beroligende, men også urovekkende. Det er en kulde i luften, og jeg trekker jakken tettere rundt meg, skulle ønske jeg ikke måtte dra hjem i det hele tatt. Men det er sent, og jeg kan bare utsette så lenge før noen legger merke til det. Så jeg skyver notatboken ned i vesken, slenger den over skulderen, og begynner å gå.
Det er en tjue minutters gåtur, men det føles lengre i mørket. Jeg holder blikket nede, konsentrerer meg om skrittene mine, teller hvert eneste ett som om det er en slags amulett mot skyggene som lurer i hjørnene. Jeg kjenner disse gatene godt; jeg kunne sannsynligvis gått dem med lukkede øyne, men i kveld virker de annerledes, nesten truende, som om de lukker seg rundt meg. Jeg øker tempoet, skoene mine treffer asfalten i en rask rytme som klinger mot murbygningene.
Når jeg svinger inn på gaten min, ser jeg en villkatt smyge seg ut fra bak en søppelbøtte. Jeg stopper et øyeblikk, setter meg på huk, og katten stanser, de gule øynene dens gløder i det svake gatelyset. Jeg strekker ut hånden, håper den vil komme nærmere. Den gjør det, forsiktig først, før den gnir hodet mot fingrene mine. Den maler, en lav rumling, og for et kort øyeblikk føler jeg litt varme sive gjennom kulden. Jeg skulle ønske jeg kunne bli her, med denne tøffe lille skapningen som ikke har noen forventninger, ingen krav. Men det kan jeg ikke.
"Pass på deg selv," hvisker jeg, gir katten et siste klapp bak ørene før jeg reiser meg og fortsetter.
Lysene er på når jeg når huset mitt. Jeg glir gjennom porten, hånden på dørhåndtaket, prøver å roe pusten før jeg går inn. Jeg skyver døren opp, trer inn i den smale gangen, og før jeg rekker å lukke den bak meg, kjenner jeg et skarpt stikk på kinnet. Slaget er så raskt, så plutselig, at det tar et sekund før smerten registreres.
"Tror du at du bare kan komme og gå som du vil?" freser moren min, ansiktet vridd i sinne. Hånden hennes er fortsatt hevet, klar til å slå igjen, men hun lar den falle, en hånlig grimase krøller leppene hennes i stedet. "Du kan ikke vandre rundt som en løskatt."
Jeg svelger, holder hodet nede, håper hun ikke legger merke til tårene som prikker i øynene mine. Hvis det er én ting jeg har lært, er det at å vise svakhet bare gjør ting verre. Hun ser på meg, venter på en reaksjon, men jeg gir henne ingen.
"Du er for sen," snerrer hun. "Ingen middag til deg i kveld."
Det overrasker meg ikke. Jeg kjenner magen rumle, men jeg ignorerer det, nekter å la henne se at jeg bryr meg. Jeg vet bedre enn å krangle; jeg bare nikker, går forbi henne og mot rommet mitt. Faren min er ingen steder å se, sannsynligvis ute eller sover allerede, noe som er en liten nåde. Jeg føler blikket hennes på ryggen min mens jeg går bort, vekten av skuffelsen og sinnet hennes presser ned på meg til jeg lukker døren og stenger henne ute.
Inne på rommet mitt slipper jeg ut et skjelvende pust, lener meg mot døren. Kinnet mitt svir fortsatt, men jeg rører det ikke. I stedet slipper jeg vesken ned på gulvet, tar av jakken og kryper inn i sengen. Huset er stille nå, men det er den typen stillhet som dirrer av spenning, som om det venter på neste eksplosjon.
Jeg lukker øynene, klemmer dynen, og prøver å fokusere på følelsen av kattens myke pels under fingrene. Det er en liten trøst, men det er nok til å holde mørket unna, om enn bare for en liten stund. Jeg forteller meg selv at morgendagen blir bedre, at jeg på en eller annen måte skal klare meg gjennom. Jeg må. For akkurat nå er det lille håpet alt jeg har.