Kapittel 4Handlinger
Jeg stønnet da jeg hørte vekkerklokken. Jeg reiste meg sakte og skiftet til noen klær for skolen. Jeg gikk ned trappen og så en svart skolesekk og skoleutstyr ligge på bordet. Hvem hadde skaffet dette til meg? Jeg kunne jo bare brukt det gamle utstyret mitt, men jeg er takknemlig. Min egen far nektet å kjøpe nytt utstyr hvert år, så jeg har brukt de samme tingene så lenge jeg kan huske; bortsett fra penner, de må jeg alltid bytte ut siden de bare ser ut til å forsvinne. Jeg satte meg ved bordet mens jeg kikket gjennom sekken.
"Håper det er greit for deg?" spurte Denice, som dukket opp ut av intet og nesten skremte vettet av meg.
"Ja, det er flott, takk," svarte jeg groggy, men så høflig jeg kunne mens jeg hvilte hodet på bordet. Jeg la til slutt merke til tiden og innså at jeg måtte dra.
"Ha en fin dag, kjære," smilte Denice varmt mens hun vinket.
"Du også," nikket jeg før jeg gikk ut døren. Hvordan kunne en så snill kvinne ende opp med en slik mann?
—————————
Jeg kom til skolen etter en ganske lang gåtur. Jeg ruslet mot skapene før jeg ble blendet av et par hender.
"Gjett hvem?" personen fniste ondskapsfullt.
"Mmm, jeg har ingen anelse," svarte jeg sarkastisk, vel vitende om hvem det var.
"Det er din beste venn," sa hun mens hun tok hendene bort fra øynene mine.
"Hei Olivia," sa jeg før jeg ga henne en klem.
"Hei," jublet hun, mens hun la armene rundt meg. "Det har vært en gal helg," mumlet jeg, mens jeg hvilte hodet på skulderen hennes.
"Fortell meg i lunsjen," sa hun glad, mens vi gikk sakte til klassen. Vi vandret nedover gangene, snakket om alt og ingenting da Olivia hvisket noe til meg. "Blake sjekker deg ut."
"Nei, det gjør han ikke," hvisket jeg, litt panisk, før jeg kastet et blikk i Blakes retning og nesten fikk øyekontakt med ham.
"Han gjør det så åpenbart," mumlet Olivia, mens hun ristet på hodet skuffet.
"Ok, det er ikke som om han kommer til å snakke... - Sofia," ble jeg avbrutt av Blake som hadde kommet bort til Olivia og meg mens vi hvisket.
Blake pleide å være en av mine beste venner som barn. Han dro bort i noen år og kom først tilbake i år, og så veldig annerledes ut enn da han dro. Han var ikke tynn lenger; han var visst kaptein på fotballaget. Han var høy og muskuløs med svart hår som var tykt og silkeaktig med mørkebrune øyne. Han forlot Asia som barn med familien sin og endte opp med å bo tvers over gaten fra meg. Plutselig hadde jeg en ny venn etter det.
"Sofia," hørte jeg en dyp stemme kalle meg. Jeg sukket nølende mens jeg så på Olivia som gliste. "Hei," smilte jeg mens jeg snudde meg rundt.
"Hei," strålte Blake fornøyd.
"Jeg vet at vi ikke har snakket så mye siden jeg kom tilbake, men jeg lurte på om du ville komme på kampen min i kveld?" spurte han, og virket ganske håpefull.
Jeg ville ikke skuffe ham, han virket glad. "Ok," svarte jeg med et varmt smil.
"Flott, vi sees da," smilte han før han jogget tilbake til kompisene sine i gangen.
Jeg hadde likt Blake i årevis, jeg kunne ikke la forlovelsen min med Ace blinde meg. Hvis han kunne være med andre kvinner, hvorfor kunne ikke jeg være med andre menn? Jeg hørte dem alle juble mens Blake smilte som en idiot.
"Han liker deg virkelig, og han er veldig kjekk," dyttet Olivia meg, og forsøkte å overtale meg.
"Han ville ikke klare å håndtere livsstilen min," svarte jeg mens fantasien om å ha et normalt liv raskt bleknet. Virkeligheten var som å bli truffet av en lastebil. Jeg kunne flørte med gutter, men sjansen min til å noen gang finne kjærlighet var ødelagt.
"Du kan ikke avvise hver fyr fordi du er redd for å bli såret, bare prøv med ham for min skyld," ba Olivia mens hun så på meg med et bedende blikk.
"Greit," ristet jeg på hodet mens jeg smilte. Det krevde lite overtalelse.
—————————
"Jeg blir med deg til banen, selvfølgelig må jeg se kjæresten min spille," mumlet Olivia mens hun dukket opp fra intet. Hun snakket om kjæresten sin, Ryder.
"Du er så støttende," ertet jeg henne mens vi gikk gjennom skoleportene. Vi satte oss ned på tribunen.
"Hei, Diaz, jeg hørte du er her for Blake," spøkte Ryder mens han ga Olivia et kyss på leppene.
"Ja, jeg sa jeg skulle komme og se ham spille," trakk jeg på skuldrene likegyldig.
"Han er veldig spent," smilte Ryder mens han hevet et øyenbryn.
Jeg himlet med øynene mens jeg fniste.
"Lykke til, kjære," ropte Olivia. Ryder sendte henne et luftkyss mens han jogget tilbake på banen. Noen ganger får de meg til å ville kaste opp.
Det var pause, og jeg snakket med Olivia.
"Du kom?" Blake smilte til meg og kom bort til tribunen.
"Ja, jeg tenkte jeg skulle sjekke det ut," nikket jeg og så opp på ham.
"Bra, jeg må tilbake på banen, men vi snakkes etterpå," gliste han før han løp bort til Ryder som allerede var på plass.
"Han vet at det var kode for at du sjekker ham ut, ikke kampen," smilte Olivia lurt, som om hun planla noe.
Telefonen min ble plutselig oversvømt av meldinger.
"Hvor er du?"
"Kom hjem nå"
"Skolen sluttet for en time siden"
"Skynd deg"
"Det er nok, jeg kommer og henter deg"
Hvorfor fikk jeg disse meldingene først nå?
"Faen," sa jeg hektisk mens jeg grep vesken min fra under setet. Så så jeg ham, Ace. Han gikk mot tribunen, og jeg kunne ha sverget at jeg så ild i øynene hans. "Herregud," Olivias kjeve falt ved synet av Ace. "Jeg vet han er kjekk, men hold kjeft," hveste jeg til Olivia.
"Hvor i helvete har du vært?" ropte Ace til meg, og fanget alles oppmerksomhet på tribunen.
"Jeg var her," mumlet jeg, redd for å snakke på grunn av hvor sint han var.
Hele fotballaget stoppet å spille på grunn av scenen Ace laget.
"Vi må hjem... nå," krevde Ace, stemmen hans var full av raseri mens han sto nederst ved tribunen. Jeg gikk ned til Ace. Jeg gikk ved siden av ham mens vi dro.
"Sofia?" Blake ropte etter meg. Jeg så Ace sitt ansikt bli enda mer sint enn det allerede var.
"Hvor skal du?" Blake grep armen min. Jeg rykket til og vendte meg mot Ace som nå fokuserte på Blake.
"Sa jeg at du kunne ta på henne?" snerrte Ace til Blake.
"Du burde ikke trenge å si om jeg kan ta på henne," svarte Blake tilbake til Ace.
Ace var høyere og mer muskuløs enn Blake. "Blake, jeg har det bra, jeg lover," mumlet jeg stille mens jeg sto ved siden av Ace. Jeg ba til Gud, håpet Blake bare ville snu seg og gå, men det gjorde han ikke.
"Kom deg vekk før du angrer, jeg gir ikke andre sjanser," advarte Ace Blake, og stilte seg opp mot ham.
"Og hva hvis jeg..." Blake ble avbrutt av Aces knyttneve som traff kjeven hans.
Jeg snublet bakover på grunn av Aces plutselige utbrudd av sinne. Var det egentlig plutselig?.
Blake lå på bakken, i en tåke med blod som rant fra munnen hans. Jeg grøsset ved synet av Blake på bakken, han svant inn og ut av bevissthet og kunne knapt holde øynene åpne. Ett enkelt slag fra Ace forårsaket så mye skade på Blake.
Jeg stirret sjokkert på synet av Blake mens hele fotballaget stirret i forbauselse.
"Faen," mumlet Ace og holdt knyttneven. Han snudde seg mot meg. Jeg rykket til, trodde at jeg var neste, men jeg følte ingenting.
Ace bare stirret på meg merkelig.
"Gå inn i bilen," mumlet han iltert, åpenbart ikke i humør for noen andre. Jeg løp nærmest til bilen.
Jeg satt i forsetet med Ace.
Turen var stille.
"Hvorfor beskyttet du deg ikke?" spurte Aces dype stemme meg. Jeg kastet et blikk opp på ham før jeg fokuserte på hendene mine. Han stoppet hendene mine fra å bevege seg med sine.
"Svar meg!" snappet han; det virket som om han ikke hadde roet seg i det hele tatt.
"Ingen grunn," svarte jeg tonløst mens jeg så på hånden hans som fortsatt var på min. Han sa ingenting.
"Du lyver," sa han endelig.
"Jeg skal finne ut hva som skjedde med deg," mumlet han med en bestemt tone.
"Hvorfor bryr du deg?" mumlet jeg, og kastet et blikk opp på ham. Ace hevet et øyenbryn mot meg. Han løftet hånden i været som for å mime at han skulle slå meg, og jeg rykket til igjen.
Faen.
"Det er derfor," svarte han med et foraktelig uttrykk; jeg var ikke helt sikker på hva han var foraktet over.
"Bare la det være, det er ikke viktig," mumlet jeg, og lot som jeg ikke brydde meg mens jeg stirret ut av vinduet på bilene som passerte.
"Du bør vite at hvis du skal gifte deg med meg, kommer jeg ikke til å slå deg," sa han som om han hadde holdt det inne siden samtalen vår.
Han visste nøyaktig hva som var galt med meg, han ville bare høre meg si det.
"Du er sint nå, men til slutt vil du bli sint på meg, og så vil du venne deg til det," trakk jeg på skuldrene, vel vitende om at han ville gjenta syklusen til faren min og meg.
"Jeg slår ikke kvinner, spesielt ikke noen som skal bli min kone," sa han, og stoppet bilen; jeg kjente knapt denne fyren, og han skulle bli mannen min.
Jeg kommer ikke til å ta ham på ordet. Han må bevise det gjennom sine handlinger.