Kapittel 07: Kompis
Alec
Make..
Lex sitt ord ringte fortsatt i hodet mitt mens jeg forlot garasjen, og gikk så raskt jeg kunne tilbake til flokkens hus. Det var så utrolig merkelig og helt ubegripelig, hvordan i all verden kunne Bellatrix være min make? Faktisk, hvorfor skulle jeg ha en annen make? Det ga ingen mening, men ulven min kunne vel ikke ta feil?
Jeg gikk inn i flokkens hus, ignorerte hilsener fra flokkmedlemmene som fortsatt var rundt, og stormet inn på kontoret mitt oppe. Det var kontoret jeg brukte når jeg tilbrakte mer enn en dag her.
Jeg sank ned i sofaen, begravde hendene i håret og stønnet i frustrasjon. Det tok ikke lang tid før Hera, som jeg hadde tankelinket på vei hit, kom inn i rommet. Hera var flokkens heks, og hun var også en varulv, noe som gjorde henne til en hybrid. Hun hadde alltid svar på alle spørsmål hvis jeg ikke overdriver, så hun burde vite hva dette betydde.
"Alpha Alec, din plutselige innkalling virket presserende, er det noe galt?" spurte hun, og mens hun snakket visste jeg at hun allerede var klar over det. Selvfølgelig ville hun det, ingenting unnslipper hennes blikk her i Winter-flokken og til og med utover.
"Hvite ulver er forbannet til å ha bare én make, er ikke det slik det alltid har vært?" Jeg løftet blikket for å se på henne der hun sto foran meg.
"Ja, og det har aldri endret seg. Forbannelsen til den hvite ulven er et resultat av de spesielle kreftene de bærer, bortsett fra de vanlige kreftene en lykan har..."
"Riktig, jeg kjenner den historien.. Men hva i all verden er dette? Vet du hva det verste er? Jeg har vært nær henne i tre dager, og verken ulven min eller jeg følte noe. Ikke engang et hint, og når han endelig gjør det, er det bare et ord.. Ingen duft som bekrefter det."
"Jeg forstår virkelig ikke dette heller, i alle mine leveår er dette den merkeligste hendelsen jeg har vært borti, spesielt med det som skjedde ved overgangsbassenget," sa Hera. Hera visste nesten alt, men at hun ikke forstod dette var enten et dårlig tegn eller noe mye verre, og til og med med overgangsbassenget.
Overgangsbassenget var en slags legendarisk bekk som hadde hvilt i hjertet av flokken i århundrer, selv før flokkens navn ble endret. Det var historier rundt eksistensen av den bekken, noen av dem var sanne og andre ikke, men for over to tiår siden ble det fremsatt en profeti om bassenget..
Tilstedeværelsen av en person ville forstyrre dens fred, og etter det ville hvert vesen gjenvinne sin rettmessige plass.
Ingen forstod profetien, ikke engang Hera.. Og nå dette..
"Så du har ingen forklaring på hva det kan være?"
"Den eneste forklaringen jeg har fått så langt er at hun ikke er et vanlig menneske, og hun er verken ulv eller vampyr heller.. Men likevel har hun en slags forbindelse med disse to artene... For nå, det er hva jeg vet," svarte Hera med et sukk.
"Så hva gjør jeg nå? Hun virker ikke som om hun er klar over hva hun er, med mindre hun later som."
"Hun er ikke klar over det. Og hvis min gjetning er riktig, vet hun ikke engang at hun er din make."
Hvis noen hadde fortalt meg at jeg ville komme til et slikt punkt der jeg ikke kunne forstå hendelser knyttet til meg, ville jeg ha ledd dem i ansiktet, men nå forstod jeg ikke bare, jeg kunne ikke engang relatere det til andre hendelser. Hvorfor ville månegudinnen gi meg en annen make? Hvorfor hadde jeg ikke visst hvem hun var i løpet av de tre dagene vi har vært sammen? Og hvorfor er min andre sjanse make noen som ikke engang forstår hvem hun er, hvis Hera har rett.
Som jeg sa tidligere, ga det ingen mening.. Hele denne greia ga ingen mening i det hele tatt. Det virket som om månegudinnen begynte å spille et pokerspill med livet mitt, når det faktisk bare har gått tre måneder siden jeg mistet Julianne.
"Du kan gå nå, Hera, og gi meg beskjed hvis du kommer over noe."
"Selvfølgelig, Alfa," smilte hun og gikk ut, og lot meg sitte igjen i min nyoppdagede elendighet.
~
Bellatrix var ikke hjemme da jeg kom dit, og det har gått tre forbanna timer siden hun forlot pakkhuset. Jeg burde virkelig ikke ha latt henne dra alene. Jeg kunne kjenne ulven min begynne å knurre ved hennes fravær. Det var én ting å finne min make, en annen å klare å holde følge med den sterke dragningskraften. Det var som et magnetfelt som alltid var i arbeid, og hvis hun ikke var ved min side, ville ulven min automatisk bli urolig. Det var like mye en forbannelse som en velsignelse for oss lykantroper.
Selv om jeg ikke hadde kommet meg over Julianne, kunne jeg allerede føle den intense dragningskraften mot Bellatrix. Månegudinnen straffet meg, hvis jeg skal være ærlig. Hvorfor ellers ville hun gi meg en andre sjanse når jeg normalt ikke skulle ha en?
To høye kvinnelige hyl, etterfulgt av et smell i døra og høy latter, avbrøt tankene mine. Bellatrix var her, sammen med søsteren min. Jeg løp ut av rommet mitt og ned trappen for å se henne og Leila dumpe poser med innhold på gulvet mens de sank sammen i stolen.
"Bellatrix! Hvor i helvete har du vært? Jeg sa at du skulle komme rett hjem!" ropte jeg. Bellatrix reiste seg straks, stirrende på meg med store øyne.
"Eh... Hei?" mumlet hun, mens hun nervøst klødde seg i nakken, før hun merkelig nok brøt ut i latter. Det første jeg la merke til da jeg så på henne, var de blodskutte øynene hennes, og den sterke lukten av alkohol da hun snakket.
"Lee, fikk du henne full?!" ropte jeg til søsteren min.
"Beklager, jeg glemte at hun var menneske og ikke immun mot alkohol som oss." svarte Leila med et skuldertrekk.
"Uansett! Du går ikke rundt og får folk fulle. Hva er det som feiler deg!"
"Men jeg... Jeg er ikke dr...ittfull," sludret Bellatrix med et smil. "Leli tok bare...meg ut for å ha...ha det moro. Se, jeg har aldri — hatt det så...moro i hele mitt liv." Hun stotret, ordene snublet over hverandre i en beruset innrømmelse.
"Flott, nå er jeg Leli," mumlet Lee med et lite fnis, mens jeg sendte henne et skarpt blikk.
"Hei, kom igjen bror, hvorfor er du plutselig så opptatt av omsorgspersonen din når alt du har vært mot henne siden hun kom, kan oppsummeres som kald og fjern, eh?"
"Det angår ikke deg, Lee. Du bør gå nå," sa jeg mens jeg holdt Bellatrix og ledet hennes vaklende kropp til sofaen. Hun sank ned og sovnet umiddelbart.
"Hva er det du ikke forteller meg, Alec?" spurte Lee, da hun reiste seg og så på meg.
Jeg burde nok ha fortalt henne at omsorgspersonen hun og mamma hadde hentet til meg, var min andre sjanse-mate, men jeg ville ikke, så jeg ristet på hodet. "Det er ingenting jeg ikke forteller deg... Du kan vel ikke forvente at jeg lar en full jente som skal være min arbeidstaker være hjelpeløs?"
"Du ga henne bilnøklene dine. Bilen du setter mest pris på."
"Jeg ba henne kjøre den hjem, Lee, nok med spørsmålene dine og gå! Nå!"
"Alfa—"
Jeg sukket, kjørte hendene gjennom håret og hatet allerede at jeg måtte bruke Alfa-kommandoen på søsteren min. "Bare gå, Lee, vær så snill."
Lee nikket, grep en av de hvite posene på gulvet og stormet ut. Jeg sukket igjen og snudde meg mot stolen Bellatrix lå på. Da jeg bøyde meg for å løfte henne opp, kjente jeg det — duften hennes, som en blanding av lavendel og friske bringebær.
Hun er virkelig min make.