Kapittel 06: Rare følelser
Bellatrix
Å nei! Ikke nå, Tee.
Jeg løftet blikket forsiktig for å se på Alec, som rynket pannen og slapp hånden min. "Skal du stirre på meg hele dagen i stedet for å ta den jævla telefonen?" snappet han.
"Åh, beklager..." stotret jeg og så bort. Sakte dro jeg frem telefonen, og jeg kunne sverge på at hjertet mitt slo raskere da jeg så Tees navn blinke på skjermen.
"Ett minutt, vær så snill," mumlet jeg til Alec og skyndte meg et godt stykke unna før jeg svarte på samtalen.
"Hva? Jeg trodde du visste alt og burde ha vært klar over hvor jeg var," snappet jeg straks jeg hadde telefonen mot øret.
Tee sukket fra den andre enden. "Du tok ikke på deg øredobben, Bellatrix," sa han.
Jeg fnyste og rullet med øynene. "Det var ingenting å høre."
Jeg kunne nesten høre ham knurre. "Du vil ikke teste tålmodigheten min, Bellatrix."
"Er det ikke litt tidlig å komme med trusler, Tee?" svarte jeg smart med en dyp rynke i pannen.
"Møt meg på Faye's kaffe klokken syv," sa han, helt uten å bry seg om uttalelsen min.
"Og hvis jeg ikke gjør det?"
"Jeg vedder på at du ikke vil at jeg skal svare på det, Bellatrix Fallon," lo han lett, og som vanlig, uten å vente på svar, ble linjen død.
Jeg stønnet frustrert, mens jeg klemte telefonen hardt mellom fingrene. Jeg begynte virkelig å hate denne jobben, jeg burde ha avslått den da jeg kunne. Hvis bare jeg ikke hadde trengt svar. Uansett burde jeg ha visst at dette var en dårlig idé, og nå begynte jeg å få en merkelig følelse om denne Tee-fyren.
Hvem er han? Og hvorfor trenger han meg til å spionere på vinterflokken når han praktisk talt vet alt som skjer i flokken uten at jeg forteller ham det. Det luktet mistenkelig, og jeg nærmet meg konklusjonen om at han ikke ville ha meg i vinterflokken på grunn av informasjon han allerede har tilgang til, det må være en annen grunn, og jeg hadde tenkt å finne det ut.
Jeg sukket og la telefonen tilbake i vesken. Jeg kunne føle Alecs nærvær selv før han snakket, og jeg snudde meg straks for å se ham stirre på meg med et blikk som kunne drepe. "Du sa ett minutt."
Jeg trakk på skuldrene. "Det tok visst lengre tid enn det. Beklager. Du trengte ikke å vente på meg, jeg ville ha kommet selv."
"Og gjøre noe annet dumt? Nei. Nå er det nok prat, la oss gå."
"Som om du bryr deg," mumlet jeg med et fnys, og selvfølgelig hørte han meg, takket være deres dumme avanserte hørsel.
"Jeg bryr meg ikke om deg, frøken, det er flokken min jeg bryr meg om, og du er ikke en av oss," svarte han isende.
"Da kan du kaste meg ut," sa jeg, mens jeg åpnet bildøren nå som vi hadde kommet til garasjen.
"Det er mot våre flokkregler å kaste ut mennesker uten en god grunn."
"Du kunne sagt meg opp i stedet." Det var dumt av meg, hvorfor ba jeg ham om å si meg opp, men av en eller annen grunn var jeg ikke helt meg selv.
Jeg begynte å revurdere hele spioneringen på Alec og flokken hans... Spionering ville ikke engang dekke det, fordi jeg fortsatt ikke visste særlig hvorfor Tee ville ha meg her.
"Du virket ganske selvsikker på å bli for tre dager siden, nå vil du stikke av? Er du redd for meg så snart?" Alecs lepper trakk seg opp i et smil mens han stirret på meg, og selv om jeg hatet at han smilte til meg, kjente jeg hjertet mitt slå et slag for hans uomtvistelige skjønnhet.
Faen ta mitt forræderske hjerte.
"Jeg kan aldri være redd for deg, Alfa Alec, jeg orker bare ikke din drittsekk-oppførsel lenger," svarte jeg med et smil som matchet hans.
Alec knurret, og i løpet av et øyeblikk hadde han rundet bilen og sto nå foran meg. De blå flekkene i øynene hans mørknet, virvlende som en brennende flamme. Jeg gispet da jeg falt tilbake i setet, Alec presset hendene mot begge sidene av meg og bøyde seg ned for å se på meg.
"Du burde virkelig ikke snakke slik til en–" Han fullførte ikke setningen, for øynene hans utvidet seg plutselig, og han rettet seg opp med en gang, ansiktet bleknet.
"Er du ok?" Jeg reiste meg og tok et skritt nærmere ham.
"Hold deg unna!" snappet han.
Jeg rynket pannen i forvirring. "Hva –"
"Jeg sa hold deg faen meg unna!" ropte han igjen, og fikk meg til å stoppe opp. Han så bort, kjørte hendene gjennom håret og så endelig tilbake på meg. "Kan du kjøre?" spurte han, tonen fortsatt hard, men øynene sa noe helt annet.
Hva i all verden skjer her? Ropte han ikke nettopp til meg for noen sekunder siden? "Hva?"
"Svar på spørsmålet!" snappet han. Ok, vi er tilbake til start nå, jeg skjønner.
"Jeg kan."
"Bra.." Han fisket opp nøklene fra lomma og kastet dem til meg. "Kjør hjem nå.. Ikke forlat huset og krasj for faen ikke bilen min."
"Hvorfor? Jeg mener, hvorfor skulle du plutselig gi meg nøklene dine for å kjøre hjem.. Jeg forstår ikke."
"Det trenger du ikke, bare gjør som jeg sier.. Og ring meg hvis du trenger noe. Bare ikke gå ut av huset før jeg er tilbake." Med det snudde han rundt og begynte å gå tilbake til flokkens hus.
"Alec.. Alec, vent," ropte jeg, men han stoppet ikke selv om jeg visste at han hørte meg. Forvirret er ikke dekkende for hvordan jeg følte meg i det øyeblikket.. Hodet mitt var et kaos, jeg kunne bare ikke forstå Alecs plutselige atferdsendring. Hva i all verden skjedde akkurat?
Jeg stirret på nøkkelen i håndflaten min og tilbake til veien Alec nettopp hadde gått.. Jeg kan hate dårlige lykantroper, men det var én ting jeg hatet mest – å bli kommandert rundt som et barn, så jeg smalt bildøren igjen og gikk etter Alec. Han kunne gjøre sitt verste hvis han ville, jeg skulle ikke bli fortalt hva jeg skulle gjøre, dessuten trengte jeg å forstå hvorfor han oppførte seg som han gjorde.
Da jeg kom inn i flokkens hus, var det ikke like fullt som det var tidligere, ettersom folk allerede var på vei ut, og de få som var igjen, var stort sett kvinner og barn. Sannsynligvis hadde de alle samlet seg her for et flokkmøte eller noe. Jeg sto der, så meg rundt i fellesrommet. Det var én ting å gå etter Alec, og det var én ting å vite hvor han var, for han var definitivt ikke i dette rommet.
"Hei Bellatrix, jeg trodde du dro.." Jeg så Leila komme mot meg med et strålende smil, de grønne øynene hennes glitret da hun kom foran meg. Det var virkelig vanskelig å holde noen form for harme mot denne flokkens lykantroper med deres uimotståelige skjønnhet.
Jeg returnerte smilet hennes oppriktig. "Jeg skulle det, men Alec ombestemte seg plutselig."
"Gjorde han det? Hvorfor det? Ba han deg om å vente?"
"Nei, faktisk ga han meg bilnøklene sine for å kjøre meg selv hjem, han oppførte seg rart, så jeg kom for å se om noe er galt."
Leila smalnet øynene, leppene hennes delte seg i det jeg ville kalle sjokk, for det var det det virket å være. "Vent, så du mener broren min ga deg bilnøklene sine? Som i å kjøre bilen hans?" Hun så mer sjokkert ut enn meg, noe som økte min mistanke om hva som foregikk med Alec.
"Han gjør ikke det ofte, gjør han? Gir bilnøklene sine til en ansatt?" spurte jeg.
"Overhodet ikke, han ville ikke engang la meg legge en finger på den."
"Virkelig?"
Leila nikket ivrig mens hun begynte å smile bredt. "Hva?" spurte jeg.
"Du vet, jeg har alltid ønsket å vite hvordan det er å ha menneskevenner, selv om vårt siste møte var mer av en tøff en siden jeg var veldig irritert på broren min, så hva med at vi starter på nytt... Du vet, vi kunne dra ut og ha det gøy, og jeg kan kjøre. Hva sier du?"
Det tok et øyeblikk før jeg endelig forsto Leilas motiv bak hennes uøvde tale, og jeg brøt ut i latter over hennes listighet. "Vil du virkelig kjøre broren din sin bil så mye? Ser ut som du nettopp kokte opp en dramatisk trist historie."
Leila blunket med øynene. "Vel, du kan si det, men jeg ønsket oppriktig en menneskevenn, så det ville være en bonus." Hun smilte, flakset med de lange øyevippene mot meg, de grønne øynene glitret lyst under dem.
Jeg hatet lykantroper, men det kunne alltid være et unntak, ikke sant? En lykantropvenn vil vel ikke skade. Jeg speilet Leilas smil og trakk på skuldrene. "Kult, skal vi?"
"Ok!" Hun pep begeistret og tok hendene mine mens hun dro meg ut.
For et øyeblikk glemte jeg at Alec hadde bedt meg om å dra rett hjem og bli der til han kom, og også at Tee hadde bedt om å møte meg klokken syv.