Kapittel 05: Overgangspassjen
Bellatrix
Av en eller annen grunn hadde jeg ikke tatt på meg øredobbene ennå, i stedet la jeg dem i vesken mens jeg fulgte Alec ut til garasjen hans. Jeg stirret på de to bilene som sto parkert der og fnyste stille for meg selv, hvorfor skulle hunder trenge biler? Det skjønner jeg ikke.
"Alpha, ville du ha noe imot om jeg kjørte deg?" Jeg hadde nesten glemt at det var to vakter som voktet huset. Jeg snudde meg mot dem der de sto bak oss.
"Det er ikke nødvendig, Kent. Dere begge bør dra og slutte dere til de andre ved grensene. Jeg kan bli borte en stund," svarte Alec dem.
"Skal du besøke Pack-huset?" spurte han ved siden av Kent, hvis navn jeg ikke visste.
"Ja, det skal jeg. Nå må dere dra. Flokken trenger den sikkerheten dere kan tilby mer enn jeg gjør."
"Ja, Alpha." De svarte, og bøyde seg i takt.
Kjøreturen til pack-huset, eller hvor det nå var vi skulle, var uutholdelig stille, og da vi endelig kom frem til destinasjonen vår, pustet jeg lettet ut.
Jeg fnyste da Alec åpnet døren sin og steg ut, og forventet at jeg skulle gjøre det samme uten å si et ord til meg. Vel, jeg steg ut. Pack-huset var vakkert og like enormt, la jeg merke til da jeg sto rett foran det. Fra øyekroken kunne jeg se et basseng, vel, det så ut som et basseng, men de krystallblå strålene som kom fra det fikk meg til å tro noe annet.
Jeg la også merke til de elegante trærne som omsluttet det mektige huset i stedet for en port, og da vi gikk lenger inn i gårdsplassen, begynte jeg å legge merke til de ulike lykanerne som var spredt rundt, noen i menneskeform og noen i ulveform, de fleste av dem var barn.
Til tross for min stadige motvilje mot dem, kunne jeg ikke unngå å undre meg over den magiske følelsen jeg følte mens jeg så på dem. Ulvene var vakre, noen var skinnende svarte, andre en mørkere nyanse av brun, og noen få av dem hadde en rødlig farge, og selv om jeg ikke ville innrømme det, følte jeg meg på en eller annen måte i fred med atmosfæren.
Lykanerne så ut til å legge merke til Alecs nærvær, for de hadde stoppet sine ulike aktiviteter og bukket for ham. Alec smilte til dem, vinket med hendene, og de vendte tilbake til sine tidligere aktiviteter.
"Vil du bli her ute, eller vil du komme inn?" spurte Alec, med et morsomt uttrykk i ansiktet da han hadde tatt meg i å stirre på ulvene.
"Uh.. Jeg kommer inn," mumlet jeg som svar.
"Har du aldri sett lykanere i ulveform før?" spurte Alec mens han åpnet døren.
Overrasket over det plutselige spørsmålet, kastet jeg et blikk på ham. "Hva?"
"Du ser forfjamset ut bare ved å stirre på dem, åpenbart har du ikke sett en før."
Om han bare visste hvor mange jeg hadde sett og ødelagt med bare hendene mine, bare at de ikke var så vakre. Jeg gjorde ingen bevegelse for å rette ham og trakk på skuldrene i stedet. "Kanskje."
"Selv om du hadde det, har vinterulvene alltid en fortryllende effekt på folk de møter, mest mennesker. Det er en del av vår natur." Han gliste til meg, noe som fikk meg til å undre meg over hans plutselige karakterforandring. Han så ikke ut som den samme mannen som hadde bedt meg holde meg unna ham for bare to dager siden, og til og med de blå flekkene i øynene hans begynte å skinne klart.
Jeg åpnet munnen for å snakke, men ble avbrutt av et høyt hvin fra rommet vi nettopp hadde kommet inn i. "Alec!" Jeg hevet øynene for å se på eieren av den kjente stemmen, selvfølgelig var det Leila. Det var da jeg la merke til at det var andre mennesker rundt, sikkert mer enn femti eller så.. De var definitivt flere enn det, og selvfølgelig rommet inneholdt dem. Det så ut som det var en samling av hele flokken, ikke rart gatene hadde vært nesten tomme da vi kjørte forbi.
"Er Alpha Alec her?" Øynene mine møter Hera idet hun reiser seg fra plassen sin og skynder seg mot Alec. Det tar ikke lang tid før de andre følger etter, ansiktene deres lyser opp av glede over å ha ham blant seg. Snart er han omringet av en god del mennesker, og jeg glir stille vekk fra dem og trasker ut gjennom inngangsdøren.
Jeg ser meg rundt idet jeg kommer ut, barna, eller valpene som lykantroene foretrekker å kalle dem, leker fortsatt rundt. Jeg beveger meg mot bassenget, som stadig trekker meg til seg. Det krystallblå lyset fra det føles som om det kaller på meg. Føttene mine fører meg til kanten, og jeg sparker av meg sandalene idet jeg setter meg ned ved siden av det.
Jeg stirrer på vannet en stund før jeg sakte lar hånden gli ned i det. Vannet skjelver umiddelbart, og som ved magi skyter det opp, spruter vann rundt som en fontene. Jeg gisper, trekker hånden raskt tilbake og flytter meg bort fra kanten.
"Hva i helvete gjorde du med vannet!" Jeg snur meg og ser dem alle samlet bak meg, med Alec foran, som stirrer sint på meg.
Jeg reiser meg, hendene mine finner veien til nakken i en nervøs gest. Det er første gang jeg føler meg nervøs foran folk. "Jeg gjorde ingenting, jeg bare la hånden i det... Det er alt, jeg sverger."
"Jeg tror deg ikke..." Han nærmer seg meg, og jeg tar skritt bakover.
"Jeg gjorde virkelig ingenting. Jeg er like sjokkert som dere."
"Vannet har aldri blitt forstyrret av noen andres nærvær enn ditt. Hva er du?" En kjent stemme snakker fra mengden, det er Hera. Jeg trekker meg tilbake igjen idet hun trer frem fra den samlede flokken, og jeg smalner øynene mot henne forvirret. Hva snakker hun om?
"Hva sier du, Hera? Du kan ikke mene det." Alec sier.
"Foreløpig har jeg ingen konklusjon, men hun forteller sannheten."
"Og hvordan kan du vite det." Alec snerrer. Jeg fnyste stille av hans uhøflighet mot den gamle damen.
"Det spørsmålet mener du ikke, gjør du Alpha Alec?" Hera smiler og går deretter, og mengden begynner også å spre seg med hennes avgang.
Alec knurrer sint mens han stirrer på meg, og så stormer han av gårde uten å si et ord.
"Er du ok?" Jeg holder på å falle overende av Leilas plutselige nærvær ved siden av meg. "Hei, rolig" sier hun og tar tak i meg, trekker meg lenger bort fra bassengkanten før jeg kan tippe over. Det virket som det dumme bassenget hadde dratt meg ut av fatning i dag, siden jeg ikke merket Leila komme opp ved siden av meg.
"Hei Leila." Jeg hilser med et lite smil, mens jeg retter på den krøllete delen av kjolen min.
"Bellatrix.. Du ser blek ut, er du sikker på at du er ok?" Leila spør igjen, og gir meg et bekymret blikk.
"Jeg har det bra, Leila, kanskje litt rød i kinnene, men jeg har det virkelig bra." Svarer jeg.
Hun trekker pusten dypt. "Se, jeg beklager på vegne av Alpha Alec, han er vanligvis ikke sånn." Sier hun mens hun begynner å lede meg bort fra bassengkanten.
"Selvfølgelig vet jeg det, og dessuten ville hvem som helst blitt irritert over det som nettopp skjedde." Jeg trekker på skuldrene og ler lett.
"Det var ikke din feil... Hvis det ikke var for hans dumme Alpha-tittel, ville jeg ha gitt ham en omgang for å ha gjort en dame opprørt."
Jeg ser på henne mens jeg bryter ut i latter. "Virkelig?"
"Selvfølgelig.." Hun stopper opp foran dørstokken. "Du kommer ikke til å dra, gjør du? Han trenger virkelig noen til å ta vare på seg nå."
Det tviler jeg på, tenkte jeg for meg selv. Jeg smiler til Leila. "Jeg ville ikke dra på grunn av en liten hendelse som dette."
"Å, tusen takk, Bellatrix, og..."
"Vi drar. Nå." Leilas uttalelse blir avbrutt av Alecs sinte stemme som annonserer hans nærvær.
"Alec!"
"Hold kjeft, Lee." Jeg ruller med øynene, Leila hadde rett, han trengte virkelig en omgang. Jeg mener, hvorfor skulle han snakke til søsteren sin på den måten. Dumme, vakre lykan.
Alec tar tak i hånden min og begynner å dra meg bort, men den skarpe ringetonen fra telefonen min stopper ham i sitt spor.
Å nei! Ikke Tee.