Kapittel 5 Gammel månegudinne
Matt
"Hvor lenge skal vi bli her?" spurte jeg.
Det var ikke likt Tony å ville bli lenge i menneskenes verden. Spesielt ikke i dette huset, og jeg savnet lukten av skogen rundt pakkens eiendom.
"En måned," svarte han mens vi ventet på at Lucy skulle komme ut av badet. "Hun må spise mer."
Jeg nikket. "Forståelig. Tror du hun vil slappe av litt?"
"Hun har ikke stort valg."
Jeg fnyste. "Må du være sånn?"
Lucy kom ut, stille og så på oss som om vi skulle kaste oss over henne.
"Middag," sa Tony og pekte på brettet på vognen. "Tilbake i sengen."
Hun bøyde hodet. Øynene hennes var store av frykt, og hun smatt over rommet. Hun klatret tilbake i sengen. Før hun rakk å strekke seg etter brettet, hadde Tony avdekket det og plassert det over fanget hennes.
"Legen sier du er undervektig," sa Tony. "Fra nå av skal du spise minst tre måltider om dagen."
Hun så ned på brettet. "Hva... er dette?"
"Biff og poteter," sa jeg. "Og spinat. Noe med å være sunn?"
Jeg trakk på skuldrene. "Jeg hater spinat, personlig. Det burde alle egentlig."
Hun blinket til meg.
"Hun er bare halv," sa Tony. "Vi kan overleve på bare kjøtt, men det kan ikke hun."
Hun kastet blikket mellom oss to, før hun senket øynene til tallerkenen.
"Spis," sa Tony og satte seg på den andre siden av henne. "Vi har ting å snakke om, og jeg vil helst gjøre det nå."
Hun plukket opp gaffelen og stakk den i potetmosen før hun førte den til munnen. Hun så på oss som om vi skulle spise henne.
Tony sukket. "Hva vet du om foreldrene dine?"
Hun ristet på hodet. "Ingenting."
Tony satte kjeven, og jeg ristet på hodet.
"Nå tar jeg over, for du kan ikke fortelle en god historie uten å bli grinete, T’." Jeg klappet henne på beinet. "Vi fortalte deg at vi er varulver. Du er halv. Det er ting du må forstå om vår verden før vi tar deg tilbake til flokken. For tusenvis av år siden døde den gamle Månegudinnen."
Hun rynket pannen. Hun så ut som om hun ville stille et spørsmål, men hun spiste bare mer potetmos.
Jeg fortsatte. "Da hun levde, var vi én stor flokk, men da hun døde, delte vi oss. Nå finnes det Black Moon, Blood Moon, og Blue Moon flokker. Blue Moon-flokken er den mektigste."
Hun blinket og tok en bit spinat. Jeg kunne ikke si om hun likte det eller ikke, men hun fortsatte å spise.
"For tjue år siden delte Blue Moon-flokken seg og dannet Blue og White Moon-flokkene. White Moon-flokken var den svakere av de to, og Blood Moon-flokken utnyttet dette. De angrep dem og stjal kraften til White Moon-flokken."
Hun rynket pannen mer som om hun hadde flere spørsmål. Hun så ut som om hun ikke trodde et ord av det jeg sa, men hun sa ingenting. Til slutt stakk hun gaffelen i biffen og prøvde å plukke den opp hel.
Tony brummet og tok gaffelen fra henne. "Vet du ikke hvordan man skjærer en biff?"
Han skar den for henne i flere biter mens hun ristet på hodet.
Han smalnet øynene mot henne. "Hva mener du? Vet du ikke hvordan man bruker en kniv?"
Hun ristet på hodet.
Øyet hans rykket, og jeg smilte bredt. "Masse tid til å lære! Vi spiser mye biff her. Sikkert derfor du er så tynn, ikke spiser nok kjøtt... Uansett, White Moon Pack ble ødelagt, og den eneste prinsessen av White Moon King gikk tapt i menneskenes verden."
Tony ga henne gaffelen tilbake, og mens hun begynte å spise biffbitene, så hun fortsatt forvirret ut.
"Har du spørsmål?"
Hun ristet på hodet og fortsatte å spise. Så ringte Tonys telefon, og han gikk ut.
Tony
Etter en uke med å gi henne tre måltider om dagen, sa legen at hun hadde gjenvunnet nok styrke til i det minste å gå litt rundt. Hun var fortsatt undervektig, men sjokket hadde avtatt.
"Vi skal på shopping," sa jeg da jeg kom inn på rommet hennes. Hun hadde ikke flyttet seg fra der jeg hadde forlatt henne den morgenen. Matt lå i sengen ved siden av henne og lekte med de korte krøllene i nakken hennes.
Når skal det vokse? hørte jeg ham klage gjennom båndet vårt.
Matt spratt opp, øynene hans glitret. "Ja!"
Jeg plasserte posen med klær jeg hadde plukket opp til henne ved foten av sengen.
"Det er sko inni. Gå og gjør deg klar."
Hun sa ingenting da hun skled ut av sengen, tok posen og gikk til badet.
"Snakker hun fortsatt ikke?" spurte jeg.
Matt trakk på skuldrene. "Jeg har ikke fått henne til å le heller."
"Du er ikke så morsom."
Hun kom ut litt senere. Jeansene så litt for store ut på henne, det samme gjorde skjorten, men skoene så ut til å passe fint.
Jeg håpet vi måtte ta henne på shopping før heller enn senere. Hun sa ingenting, satt mellom oss da vi kjørte til det nærliggende kjøpesenteret. Øynene hennes så opp på bygningen i undring.
"Du kjenner igjen dette stedet," sa jeg og så på henne. "Har du vært her før?"
Hun ristet på hodet og sa ingenting. Jeg hadde ikke tålmodighet til å være forsiktig med å spørre henne, så jeg lot Matt ta hånden hennes og lede henne inn i butikken.
"Jeg har tenkt på dette en stund. Jeg tror du vil se flott ut i…."
Jeg fulgte ikke så mye med på hva han sa som på hvordan hun oppførte seg. Hun sa ingenting. Hun nølte ikke med å prøve hva enn han ga henne. Hun så ikke engang ut til å ha en preferanse, bare fulgte med på det han foreslo.
Vi ventet på at hun skulle komme ut av prøverommet da jeg hørte en skingrende stemme.
"Lucy?" spurte en kvinne og begynte å le. "Hvorfor skulle de noen gang slippe søppel som deg inn i dette kjøpesenteret?"
Matt reiste seg akkurat da jeg begynte å krysse butikken. Det sto en stor mann ved siden av kvinnen.
Mannen rakte ut hånden mot Lucy, og før han kunne røre henne, grep jeg armen hans, vred den til det knakte, og han ropte ut, falt ned på knærne.
"Han ser kjent ut," sa Matt fraværende, og så så han på Lucy. "Hvem er disse menneskene for deg?"
Lucy senket blikket. Leppene hennes skalv, men hun sa ingenting.
Jeg vred mannens arm hardere. "Hvem er du, og hvordan kjenner du Lucy?"
"J-Jeg gjør ikke det! H-Hun kjenner henne!"
Jeg vendte blikket mot kvinnen som stirret mellom meg og Matt, delvis i frykt og delvis i begjær.
"Snakk."
"J-Jeg kjente henne fra skolen–for lenge siden."
Jeg kastet et blikk på Lucy og så tilbake på henne. "Neste gang du ser henne, forlat bygningen."
Øynene hennes ble store da jeg slapp mannens hånd.
"Kom deg ut av syne mitt."
Han reiste seg raskt, og de begge løp ut døren.