Kapittel 4 En ny sengepartner
Lucy
De fikk meg opp fra sengen og geleidet meg ut av rommet. Jeg fulgte ikke så nøye med på hva de andre gjorde, men jeg lyttet til hvordan de snakket med folkene ved skranken. Matt virket veldig hyggelig. Tony virket veldig kald.
"Få bilen vår hit med en gang. Vi blir ikke her."
"Å, men vanligvis er den prisen kun for–"
Tony knurret til mannen bak skranken. "Vi deler ikke. Prisen var satt, og ingen betingelser ble diskutert før kjøpet. Vi drar. Gi meg tingene hennes."
Matt snudde seg mot meg. "Er det noe du vil beholde fra... hvor enn du kommer fra?"
Jeg kunne ikke komme på noe, så jeg ristet på hodet. Jeg eide ikke mye uansett.
"Det var ingenting med henne. Hun hadde ikke vært her lenge, ikke mer enn noen få minutter før hun ble satt på auksjon."
Tony snudde seg og ledet veien mot inngangsdørene. Andre folk i pene klær tuslet rundt og så på mens vi gikk forbi. Jeg tenkte kanskje en av dem ville hjelpe meg, men ingen så ut til å ville gripe inn.
En fin bil kjørte opp, og de satte meg inn i bilen mellom dem i baksetet.
"Rull opp skilleveggen," sa Tony. "Vi drar til huset i byen."
"Som du ønsker," svarte sjåføren.
"Hun har ikke sagt et ord," sa Matt.
"Forventet du at hun skulle snakke?" spurte Tony. "Hun er mer mus enn ulv."
Matt lo. "Nå er du bare slem."
En av mennene som hadde tatt meg hadde sagt det, men når Tony sa det, føltes det ikke som en fornærmelse. Tonen hans var kald, men ikke akkurat slem. Jeg så ut av vinduet, så på landskapet som passerte. Jeg kjente ikke igjen byen, og jeg var sikker på at det ikke var den samme byen som vi hadde vært i før, eller kanskje det bare var en finere del av byen hvor jeg aldri hadde vært før.
"Hvordan liker du bilen?" spurte Matt.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg sa ingenting.
"Tror du vi skremte henne?" spurte Matt og la armen rundt midjen min. "Du burde nok ikke ha skiftet foran henne sånn."
Tony sa ingenting, og sjåføren av denne veldig fine bilen sa heller ingenting. Vi kjørte forbi mange trær og bygninger før vi kom til et veldig stort hus. Det var langt større enn bygningen jeg bodde i med det paret eller til og med barnehjemmet jeg hadde vært på som barn.
Matt hoppet ut av bilen og rakte hånden til meg. "Kom igjen, vi er framme."
Tony gled ut av bilen fra den andre siden, og jeg lot Matt hjelpe meg ut av bilen av frykt. Hva skulle de gjøre med meg når vi kom inn i dette huset? Jeg visste allerede. De hadde startet det i det rommet da og hadde stoppet av en eller annen grunn.
Hvert skritt jeg tok mot inngangsdøren føltes tungt. Hjertet mitt raste. Tankene mine løp løpsk.
"Hei, er du ok?" spurte Matt. "Hjerteslaget ditt er veldig uregelmessig."
"Jeg..."
Jeg kunne ikke puste. All dagens panikk, all angsten, all frykten falt over meg akkurat nå da jeg innså at det virkelig ikke var noen vei ut. De kom til å gjøre hva de ville med meg, og jeg hadde ikke engang en sjanse til å kjempe mot dem. Jeg snudde meg, tenkte kanskje jeg kunne løpe eller noe, men så ble synet mitt mørkt, og alt ble stille.
Tony
Lucys hjerte raste. Jeg kunne høre henne ta korte pust som ikke var nok til å få oksygen til hjernen hennes. Så snudde hun seg, vaklet og begynte å falle sidelengs. Matt grep henne før hun traff gulvet og løftet henne opp.
Han så på meg. "Dette er din feil. Du skremte henne."
"Jeg tror det å bli kidnappet, satt i bagasjerommet, satt på auksjon, solgt, og så brakt hit faktisk er det som gjorde det." Jeg hevet et øyenbryn mot ham. "Men selvfølgelig, Matt, som du sier."
Jeg tok opp telefonen for å finne informasjonen til flokkens lege, mens jeg fulgte etter Matt opp trappen til et av de finere gjesterommene i huset. Kvinnen svarte på andre ring.
"Hvem blør?"
"Ingen," fnyste jeg. "Men vi har et problem. Kom til huset i byen. Det er en pasient her vi trenger at du ser på."
".... bør jeg forberede meg på noe spesielt?"
"Nei, hun besvimte bare."
Matt la henne på sengen og satte seg ved siden av henne, og brettet dynen over henne. Hun så skjør ut, som om hun ikke hadde spist nok.
"Hun er for tynn. Kanskje hun bare besvimte av sult?" spurte Matt.
"Jeg trodde det ga deg litt trøst å tenke at jeg skremte henne."
"Kanskje litt," sa han med et lite smil.
Da legen kom, jaget hun oss ut av rommet. Den eneste grunnen til at jeg tillot det, var fordi jeg visste at hun aldri ville skade Lucy.
"Hvem er hun?" spurte legen før hun lukket døren bak oss.
Jeg så på Matt mens han så på meg. Legen var litt tilknyttet flokken, men hun var ikke egentlig en del av den ennå. Burde vi fortelle henne?
"En ny sengepartner," sa jeg.
Hun så mistenksom ut, som om hun ikke trodde meg, men hun spurte ikke og lukket døren stille.
Matt så på meg med et hevet øyenbryn.
"Hva?"
"Det var det beste du kunne komme på?"
"Jeg så ikke at du kom med noen forslag."
Han trakk på skuldrene. "Jeg ville bare ha fortalt henne sannheten. Det er ikke som om det kommer til å endre livsstilen vår i det hele tatt. Hun er bare halvveis."
"Det er sant. Selv om vi ville, kunne vi ikke forvente at hun holder følge."
Jeg satte meg ned i sittegruppen nede i gangen. Matt ble med meg. Vi helte opp drikker og ventet. Jeg hadde ingen anelse om hva slags undersøkelse hun utførte, men jeg håpet resultatene ikke betydde at hun hadde en alvorlig sykdom.
Legen kom nedover gangen en stund senere og sto i døråpningen med et misfornøyd uttrykk.
"Så?"
"Stress, underernæring, utmattelse– hun trenger hvile og mat. Jeg er ikke sikker på når dere to hadde tenkt å begynne å påføre henne deres latterlige sexdrifter, men dere må vente en stund til hun er sterk nok... Hun er litt ung for deres smak, er hun ikke?"
Jeg blottet tennene mot henne. "Takk. Det var alt."
Hun fnyste og la en bunke papirer på bordet mellom oss. En side var regningen, de to andre var pleienotater.
"Jeg kan ikke lage mat," sa Matt. "For pokker, du kan ikke lage mat."
"Da ringer vi kokken og får assistenten hans til å komme hit for å sørge for at hun får mat." Jeg reiste meg og gikk nedover gangen mot rommet hun var i. "Kommer du?"
Jeg trengte egentlig ikke å spørre, for jeg kjente at han kom opp bak meg.
Lucy
Da jeg skjønte at jeg hadde besvimt, våknet jeg. Hodet mitt banket. Hele kroppen verket som om jeg hadde blitt kastet rundt. Så husket jeg alt som hadde skjedd. Jeg hadde blitt solgt, kjøpt, og kysset av to fremmede. Jeg hadde blitt kjørt til et merkelig hus med vissheten om at de ville gjøre hva de ville med meg, og jeg hadde ingen vei ut.
Jeg ville nesten ikke åpne øynene.
Så gjorde jeg det, fordi magen min rumlet. Jeg åpnet øynene sakte og innså at jeg lå i en seng. Jeg prøvde å sette meg opp og kjente vekten av noe som holdt meg på plass. Jeg gispet og så til venstre og høyre.
Matt var der med armen over midjen min, og Tony var på den andre siden med armen rett over Matts.
De sov begge tungt, og bortsett fra smerten i hodet, gjorde ingenting annet vondt.
"Du er våken," sa Tony. Jeg rykket til da jeg følte blikket hans i mørket. Han satte seg opp. "Bli her. Jeg skal hente middag til deg."
Han gikk uten et ord til. Matt mumlet noe og trakk meg nærmere, og alt jeg kunne gjøre var å ligge der i sjokk.