Kapittel 3 Hybrid
Lucy
Jeg skalv da den dype stemmen ekkoet gjennom hodet mitt.
"Hev nummeret ditt igjen, og jeg river strupen ut av deg."
Hvem det enn var, de var voldelige. Jeg hørte et smertefullt hvese og gispe rundt i rommet. Kort tid etter ble jeg dratt av scenen og nedover gangen igjen. Gulvet ble til teppe under føttene mine. I motsetning til før, sa de ingenting. Jeg hørte en dør åpne seg. Så ble jeg kastet på noe mykt som en seng.
Døren lukket seg bak meg. Jeg skalv da stillheten senket seg rundt meg. Det tok ikke lang tid før døren åpnet seg igjen. Jeg rykket til da to sett med skritt kom inn. Så lukket døren seg bak dem.
"Hun er... veldig tynn."
Jeg krøllet meg tettere sammen. Jeg hørte ett sett med skritt komme nærmere. Så falt en stor varm hånd på hodet mitt. Jeg rykket unna. En myk stemme beroliget meg.
"Rolig," sa en mann mykt. "Jeg skal ta av bindet for øynene, ok?"
Kjeven min skalv, men jeg nikket. Det var bedre enn jeg kunne ha håpet på.
Hendene hans gikk til knuten bak hodet mitt og begynte å trekke i den. Jeg lyttet etter at den andre personen skulle komme nærmere, men den andre personen beveget seg ikke. Så gled bindet av ansiktet mitt. Jeg blunket, prøvde å venne meg til halvmørket i rommet. Jeg så opp og stivnet. Mannen som sto over meg var kjekk og høy. Jeg hadde aldri sett noen som ham. Det var noe ved ham som fikk meg til å ville gjøre hva han enn ønsket. Hjertet mitt raste da jeg så opp i brennende røde øyne. De var ikke sinte, men de var helt unaturlige.
"Du skremmer henne," sa en streng, kald stemme fra nærheten av døren.
"Jeg tror hun var mer redd for å være med bind for øynene i et rom med to fremmede," sa han og så tilbake på meg. "Jeg heter Matt forresten. Kan jeg ta av kneblen?"
Jeg kastet et blikk over på den andre mannen som var halvt skjult i skyggen. Øynene hans glødet rødt også. Hvem var de? Hva var de? Jeg nikket skjelvende.
"Hvorfor gjorde du ikke bare det først?" spurte den andre.
"Fordi det er hyggelig å spørre," sa Matt enkelt. Han løsnet kneblen og trakk den ut av munnen min. Han smilte, lente seg ned og kom nærmere. Øynene hans flakket over ansiktet mitt.
Så presset han leppene sine mot mine i et kort, mykt kyss. Jeg gispet og trakk meg tilbake. Han beroliget meg igjen, holdt ansiktet mitt. Ansiktet mitt brant. Ingen hadde noen gang kysset meg før. Jeg visste ikke om den nervøse følelsen i magen var god eller dårlig.
"Rolig," sa han og slikket leppene sine. "Jeg skal løsne deg nå, ok?"
Jeg nikket, stirret på ham, usikker på hva annet jeg skulle gjøre eller si. Han var... varsom med meg, men en av dem måtte være voldelig. Jeg visste ikke hvem det var. Ingen av dem hørtes ut som den stemmen jeg hadde hørt.
"Du er verre enn vanlig," sa den andre mannen, kom nærmere. Jeg stivnet, fulgte med på hver bevegelse han gjorde mens Matt løsnet meg.
"Og du er mer uhøflig enn vanlig. Skal du ikke presentere deg?"
Tauene løsnet fra håndleddene mine. Jeg gned håndleddene mine og prøvde å ikke trekke meg unna da Matt trakk meg mot siden sin, presset nesen mot halsen min og pustet dypt.
"Du lukter så godt..." stønnet han og plasserte en hånd på låret mitt. "Hva heter du?"
Jeg skalv da pusten hans kilte over halsen min. Hånden hans viklet seg inn i det korte håret i nakken min.
"Hvorfor er ikke håret ditt lengre?" sa han, snurret en krøll rundt fingeren sin. "Jeg foretrekker langt hår..."
Jeg lente meg bort fra ham, prøvde å komme fri, men den andre mannen satte seg på den andre siden og holdt ansiktet mitt. Grepet hans var fast, men ikke smertefullt da han løftet hånden min for å se inn i øynene hans. De var kalde og fortsatt fylt med den unaturlige gløden. Ansiktet hans var helt likt Matts.
"Navnet ditt, lille ting," sa han.
Jeg stivnet ved kallenavnet. Jeg likte det ikke, men jeg kunne ikke si noe.
"Vær snill," nynnet Matt mot halsen min. Hånden hans gled høyere opp på låret mitt. "Det kan være hyggelig om du fortalte henne navnet ditt først."
"Tony," sa han og lente seg nærmere, strøk leppene sine mot mine. "Navnet ditt."
"L-Lucy."
Han fnyste. "Det er et forferdelig navn."
"Tony, vær grei," sa Matt, mens han dro tennene over nakken min. Hånden hans gled opp mot hoften min og rundt midjen. Jeg prøvde å lene meg bort fra Tony, men Tony fulgte bevegelsen min. Han presset leppene sine mot mine, bestemt. Jeg prøvde å trekke meg unna. Hjertet mitt banket.
Kanskje jeg ikke kom til å dø, men jeg ville aldri bli den samme igjen.
Jeg lukket øynene og lot Tony gjøre hva han ville. Han pirket leppene mine med tungen sin. Jeg åpnet munnen og lot ham utforske den mens Matt dro den tynne kjolen jeg hadde på meg høyere, til han kunne smette hånden under den. Jeg rykket til da jeg kjente Tonys hånd på det andre låret mitt. Han sugde tungen min inn i munnen sin. Magen min flakset av nerver.
Jeg hadde aldri forestilt meg at noen ville kysse meg.
Tårer fylte øynene mine. Dette var ikke slik jeg hadde forestilt meg, men jeg hadde ikke noe valg. Det var to av dem. De var større enn meg. Selv om jeg kunne komme meg ut av dette rommet, var de andre mennene sannsynligvis i nærheten.
"Stopp," sa Tony strengt og trakk seg tilbake.
Jeg trakk pusten dypt, gispet da jeg innså at jeg ikke hadde pustet.
Matts lepper forlot nakken min. Hånden hans ble værende på låret mitt. Fingeren hans strøk lett innsiden av låret mitt.
"Hyggelig av deg å si etter at du har fått så mye," sa Matt.
"Jeg kjenner deg," sa Tony og trakk seg tilbake. Han slapp ansiktet mitt, men hånden hans flyttet seg ikke fra låret mitt.
Jeg senket blikket mot beina mine. Tonys hånd hvilte på toppen av kjolens skjørt. Matt hadde dratt den andre siden så høyt opp at mesteparten av det andre beinet mitt var bart. Hånden hans var farlig nær toppen av lårene mine. Jeg presset lårene sammen i håp om at han ville flytte hånden.
Det gjorde han ikke.
"Gitt halvparten av sjansen, ville du hatt henne her," sa Tony. "Nei."
Matt sukket og senket hodet på skulderen min. "Greit. Det er ikke det at jeg er uenig... men vi bør komme oss videre."
"Lucy," sa Tony. "Vi skal ta deg med hjem til oss. Det vil ta litt tid å bli vant til å bo med flokken vår, men du vil være trygg."
Jeg rynket pannen og så opp på ham. Jeg svelget. Jeg måtte spørre. Jeg måtte spørre, selv om jeg var redd og usikker.
"F-Flokk?"
Han rynket pannen og så på meg. Den glødende rødfargen i øynene hans forsvant og avslørte dype brune øyne. Han lente seg nærmere og satte nesen mot nakken min, pustet dypt. Han trakk seg tilbake og så enda mer forvirret ut.
"Du er... annerledes."
"A-Annerledes?"
"Hun er ikke menneske," sa Matt.
Hjertet mitt banket. Hva betydde det? Selvfølgelig var jeg menneske.
"Hm," sa Tony. "Halvt, da."
Han ristet på hodet og så på meg. "Hva vet du om varulver, Lucy?"
Øynene mine ble store. Jeg stivnet da magen begynte å knyte seg. Hvorfor snakket han om myter? Varulver var ikke ekte.
Leppene hans rykket til. Han reiste seg og slapp tøyet han hadde hatt drapert over kroppen. Han krympet raskt. Hår spratt ut over hele kroppen hans. Så forvandlet han seg til en ulv med glødende røde øyne.
Jeg rykket bakover, trakk meg unna ham og Matt mens et skrik slapp ut av meg. Matt grep hånden rundt armen min.
"Rolig, Lucy. Vi vil ikke skade deg." Matt smilte. "Vi kunne aldri skade deg... Du er vår make."
Jeg ristet på hodet. Klarte ikke å forstå.
"Du var ment å være vår." Jeg gispet da jeg innså at stemmen jeg hørte før var Tony.
"Kan du forstå ham?" spurte Matt.
"Jeg sa det. Hun er halv," fnyste Tony og skiftet tilbake til menneskelig form, trakk tøyet tilbake over kroppen. "Vi er alfa-tvillingene. På grunn av det deler vi en make. Deg."
"M-Meg?"
"Hun snakker," sa Tony og hevet et øyenbryn mot meg. "Du vil ikke vende tilbake til den menneskelige verden. Hvis det er noe viktig der du ble tatt fra, kan vi få det hentet, men du vil være med oss resten av livet ditt."
Jeg blunket mot ham. Jeg forsto hva han sa. Jeg nikket og sa ingenting. Jeg visste bare ut fra hvordan de oppførte seg at jeg bare kom til å bli deres delte sexslave.
Jeg kunne bare håpe at det ville bli et bedre liv enn å bo med de som solgte meg.