Kapittel 2 Kompis
Jeg kunne ikke puste. Mørket i bagasjerommet føltes som om det kom nærmere. Jeg hørte motoren starte. Den begynte å bevege seg fremover. Jeg snudde meg, prøvde å finne noe som kunne hjelpe meg å komme meg ut av bagasjerommet. Luften føltes tynn. Jeg ble svimmel etter hvert som det ble vanskeligere og vanskeligere å puste. Bilen humpet og ristet. Jeg ble kastet mot sidene av bagasjerommet i det som føltes som timer.
Leppene mine skalv. Jeg begynte å gråte. Jeg visste at de aldri hadde brydd seg om meg. Da jeg var liten, trodde jeg at jeg kunne få dem til å elske meg hvis jeg bare gjorde alt de ba meg om. Jeg lærte raskt at det ikke var mulig.
Jeg skalv. Hvem som helst kunne kjøpe meg...
Bilen stoppet. Da følte jeg at jeg hadde grått alt jeg kunne. Nå var jeg bare håpløs. Kanskje jeg ville bli drept i natt. Kanskje jeg ville bli gal av hva de ville gjøre med meg.
Jeg visste ikke. Jeg ville ikke tenke på det.
Bagasjerommet ble åpnet. Lyset blendet meg et øyeblikk. Før jeg kunne løfte hodet, dekket en av mennene hodet mitt med en tykk klutpose og strammet den rundt halsen min. Det føltes enda verre enn å være i bagasjerommet.
De dro meg ut av bagasjerommet og bar meg dit vi skulle.
"Jeg antar de hadde rett," lo en av dem. "Mer som en mus enn en ulv."
En annen fnyste. "Hun er bare halv. Kan sikkert ikke engang skifte. Hun blir lett å selge. Du vet de liker det eksotiske."
Jeg visste ikke hva det betydde. Det gjorde meg bare mer redd. Han slapp meg ned på noe ganske hardt. Jeg gryntet. Andre hender grep meg, dro i klærne mine. Jeg snudde meg bort fra dem. Prøvde å rulle unna. Noen la hånden rundt halsen min.
"Hold deg i ro," sa en kvinne. Jeg ble stille ved lyden av stemmen hennes. "De blir sinte hvis jeg skader deg før du blir solgt."
Noe tungt satte seg på lårene mine. Så hørte jeg klippet av saks. Kald luft skyllet over huden min. Ansiktet mitt brant. Hun klippet klærne av meg. De var mer filler enn noe annet, men likevel! Hun dro meg fri fra alt, så følte jeg noe tynt og glatt bli tredd over meg. Noe ble bundet rundt halsen min.
"Hun er klar," sa kvinnen. Vekten løftet seg av meg.
Større hender grep meg og dro meg opp.
"Fortsatt tynn," sa en av dem.
"Jeg tror ikke de bryr seg."
Jeg skalv da jeg kjente gulvet forandre seg under meg. Det ble glatt og kaldt som flisene på kafeen jeg jobbet på. Så føltes luften merkelig varm, som om jeg sto foran en lampe.
Jeg kunne ikke si hvordan jeg visste det, men jeg følte øyne stirre på meg. Hundrevis av øyne som bare så på meg. Jeg kunne ikke vike unna oppmerksomheten mens de to mennene holdt meg på plass.
"Neste på auksjonsblokken..."
Tony
Jeg ble stille i setet mitt. Jeg kjente broren min, Matt, stivne også. Jeg trengte ikke si det. Han trengte ikke si det, men vi følte det begge. Slik hadde det alltid vært mellom oss. Vi var tvillinger. Å være begge alfa-varulver gjorde bare forbindelsen vår sterkere.
Jeg kunne knapt tro det, men hver celle i kroppen min skrek det. Jeg visste at Matt knapt holdt seg tilbake fra det også.
Maka.
Denne tynne lille jenta, med bind for øynene, kneblet, og skjelvende på scenen mellom disse to gigantiske menneskemennene, var vår maka.
Jeg hørte noe rive og så ned der de svulmende musklene i bena mine rev opp sømmene i buksa. Hånden min hadde fått pels på baksiden av håndflaten og lange negler.
Jeg hadde halvt forvandlet meg. Jeg så bort på Matt og så at han var i samme tilstand. Han smilte bredt til meg. "Ikke likt deg å miste kontrollen, Tony."
Jeg sa ingenting og så tilbake gjennom glasset. Leppene mine dirret mens jeg prøvde å holde tilbake trangen til å storme scenen og ta henne med makt. Vi var ikke bare omgitt av mennesker. Det var andre varulver i mengden. Det var alltid slik på disse auksjonene. Alle som deltok hadde en eller annen forbindelse til undergrunnen og varulvsamfunnet.
Likevel ønsket jeg ikke at noen skulle vite hvilken effekt hun hadde på oss. Det var farlig. Det var medlemmer fra andre flokker her. Hvis noen av dem fikk en anelse om hvem hun var for oss, ville de prøve å bruke henne mot oss.
Dessuten var det ingen grunn til å bli opprørt. Dette var en auksjon. Jeg tvilte på at noen i dette rommet kunne overby oss.
Jeg løftet nummeret mitt for å signalisere at jeg ville øke budet. Auksjonarius nikket og fortsatte å ta imot bud. Jeg fortsatte å øke budet og fulgte nøye med på hvem andre som bød. Det var noen andre som fortsatte å by selv om de fleste i mengden trakk seg.
Selv på avstand kunne jeg se at det var en varulv.
"Jeg tror Nummer Førtisju prøver å starte en kamp med oss, Tony," sa Matt.
Jeg stirret i mannens retning og løftet nummeret mitt igjen.
Han løftet nummeret sitt igjen. Jeg løftet mitt. Det fortsatte slik til jeg begynte å knuge tennene. Hvem i all verden trodde han at han var?
"Har vi fem tusen?" spurte auksjonarius.
Han løftet nummeret sitt. Jeg løftet mitt. Så snudde han seg for å skanne mengden. Blikkene våre møttes. Jeg kjente ham ikke igjen, men uttrykket hans ble hardere. Øynene hans glødet rødt med en utfordring.
"En annen alfa?" spurte Matt.
Det var bare noen få alternativer for hvilken flokk han kunne være fra. Hvert alternativ irriterte meg. Vi var på nøytralt territorium som vanlig, men det ville ikke stoppe oss fra å komme i en kamp hvis han ikke ga seg.
Jeg lot øynene mine gløde rødt mens jeg løftet nummeret mitt igjen.
Jeg kjente Matt bli spent ved siden av meg. Jeg kjente irritasjonen hans stige og strømme gjennom båndet vårt.
"Har vi syv tusen?"
Jeg løftet nummeret mitt igjen. Han gjorde det samme. Ingen andre løftet nummeret sitt. Ryggen min begynte å bli anspent. Jeg kjente trangen til å forvandle meg og drepe ham begynne å vokse. Utfordringen ble for mye. Før jeg skjønte det, sto jeg på føttene. Matt var rett bak meg. Mannen reiste seg og virket som om han skulle kjempe mot oss. Mannen ved siden av ham reiste seg også.
Før noen av dem kunne bevege seg, sprang Matt og jeg fremover, og forvandlet oss midt i luften. Jeg landet på mannen, gravde klørne mine inn i brystet hans og glefset mot ham.
Han ble blek under meg. Mange gjorde det. Alfa-tvillingene var sjeldne i varulvverdenen. Vi hadde en tendens til å være mye kraftigere enn en vanlig alfa.
"Løft nummeret ditt igjen, og jeg river ut strupen din."
Han skalv. Hjertet hans raste. Jeg rykket klørne mine ut av brystet hans. Han freste av smerten, men sa ingenting. Jeg snudde meg tilbake og forvandlet meg tilbake til menneskeform, tok duken deres for å dekke kroppen min.
Matt forble i ulveform mens jeg løftet nummeret mitt igjen.
Auksjonarius var blek. Han sa ingenting. Jeg knurret til ham for å få oppmerksomheten hans.
"S-Solgt til Nummer Trettitre," sa han. "Vennligst se ekspeditøren bak scenen for å betale og få nøklene dine."
Auksjonssalen var stille da vi forlot den for å hente vår utvalgte.