Kapittel 1 Jeg ble solgt
For lenge siden var ulveflokken delt inn i fire flokker, inkludert de nåværende tre flokkene og en Hvit Måne-flokk. Hvit Måne-flokken og Blå Måne-flokken pleide å være én flokk. Blå Måne-flokken hadde de sterkeste kampgenene og var den dominerende kraften i ulveflokken. Hvit Måne-flokken talte for fred, men konflikten eskalerte, og lederen for Hvit Måne-flokken førte folket sitt bort fra Blå Måne-flokken.
Selv om Hvit Måne-flokken ikke var stor i antall, var hvert medlem dyktig i trolldom, og hver persons styrke kunne sammenlignes med en hær. Deres kraft kom fra en krystall, og de trodde på Månegudinnen, i håp om at alle deler av ulveflokken kunne utvikle seg fredelig. Da Blå og Hvit Måne-flokken skilte lag, begynte Blå Måne-flokkens makt gradvis å avta fordi deres kampgener var for sterke til å undertrykke, noe som gjorde det vanskelig for dem å få barn, og befolkningen begynte å minke. De måtte flytte flokken sin inn i menneskenes verden.
Hvit Måne-flokken lever derimot tilbaketrukket i fjellene. Det sies at Månegudinnen forseglet en del av sin makt i krystallen, og når det kommer en ny arvtaker, kan de vekke all sin kraft med krystallen.
Med tiden har Svart Måne-flokken flest folk, og dens innflytelse sprer seg over hele naturen. Blod Måne-flokken er nummer to...
Lucy
Klokken var nøyaktig fire. Vanligvis ville en person på min alder akkurat ha kommet hjem fra videregående. Jeg forestilte meg at de kom inn, tok seg en matbit, satte seg ned for å begynne på leksene eller tullet rundt på kjøpesenteret med vennene sine, slik Stacy gjorde.
Ikke jeg.
Jeg polerte tregulvene i andre etasje. Jeg hadde fortsatt en time før jeg måtte lage middag. Etter at jeg serverte middag, skulle jeg dra til jobben min på lageret. Føttene mine verket ved tanken på alt arbeidet jeg skulle gjøre med å pakke esker hele natten. Arbeidet var hardt, men det var bedre enn å være her. Noen ganger tok en av kollegene mine med noe å spise til meg, slik at magen min ikke rumlet hele natten.
Jeg ble adoptert av et par da jeg var tre år gammel. Alt jeg vet er at han og kona valgte meg ut av rekken av barn som ble sendt bort. Fra det øyeblikket de tok meg med hjem, behandlet de meg mer som en tjener enn en datter.
Etter åttende klasse sluttet jeg på skolen fordi de mente jeg hadde lært alt jeg trengte. Jeg hadde ikke lært mye mer enn å lese, skrive og regne fordi de sendte meg til den verste skolen i byen.
Likevel var jeg takknemlig fordi det fikk meg bort fra huset. Hver dag gikk jeg tvers over byen til skolen fordi de ikke ville kjøre meg. Hver dag fortalte de meg at de bare adopterte meg for å ha noen til å gjøre husarbeidet, og slik at de kunne få lov til å bli i byen selv om de ikke var tilknyttet. De lot meg aldri kalle dem mamma og pappa.
"Hvor er middagen, jente?!"
Jeg rykket til ved stemmen hans og sjekket tiden. Det var ikke tid for meg å begynne å lage middag ennå. Jeg kunne bare gjette at han var irritert over noe.
"Skynd deg!" Kona hans skrek fra første etasje. "Vi får gjester!"
Jeg dyttet moppen nedover gangen med et sukk. Hodet mitt dunket. Jeg hadde ikke sovet mye natten før. Jeg sov vanligvis ikke mye på grunn av nattskiftene og alle pliktene kona hans påla meg. Jeg satte moppen til side og gikk ned trappen.
Hun sto ved bordet. Papirer med tall og informasjon dekket bordet. Han satt og så på noen sider i hånden.
Hun snudde seg mot meg og stirret sint. "Vel, hva står du der for? Sett i gang!"
Jeg så ned og gikk til kjøkkenet. Jeg åpnet kjøleskapet bare for å finne det like tomt som det hadde vært om morgenen. Hun skulle handle mat. Jeg ga henne lønningen min, men det var ingenting.
Jeg gikk til skapene for å lete etter noe, men alt som var der var en pakke med nudler.
Jeg sukket igjen. Hvis jeg bodde alene, selv om jeg ikke tjente mye penger, visste jeg at jeg ville kjøpe bedre matvarer enn dette. Jeg ville spise godt. Kanskje jeg til og med kunne få meg en biff hvis jeg sparte opp nok penger.
Jeg dro frem noen pakker med nudler og en kjele. De begynte å krangle, men jeg lyttet ikke til hva de sa. De kranglet alltid. De kranglet om penger, om meg, og om hvor vanskelig det var å ikke være offisielt tilknyttet folkene i bygda. Vi bodde i bygda, men vi var ikke en del av den. Jeg visste ikke engang navnet på bygda eller hvem som styrte den, men det spilte ingen rolle.
De brydde seg ikke om meg heller. Ingen i bygda brydde seg om noen som ikke var fra området.
Jeg hadde ingen som virkelig brydde seg om meg. Jeg hadde alltid ønsket å dra. Jeg tenkte alltid at det måtte finnes noe bedre for meg der ute. Jeg kunne ha stukket av, men jeg visste at jeg bare ville ende opp tilbake her. Jeg var bare én person—en ung, sårbar kvinne som knapt kunne se andre mennesker i øynene. Hva skulle jeg gjøre der ute uten noen til å hjelpe eller beskytte meg?
Jeg var smertelig sjenert. Jeg kunne ikke hjelpe det. Selv når jeg jobbet på kafeen, kunne jeg ikke si mye til kundene, selv når de var slemme mot meg.
Jeg ristet på hodet ved den tanken. Ingen av dem beskyttet meg.
Jeg visste ikke, men så snart jeg fylte atten, kunne jeg forlate dette stedet. Det spilte ingen rolle hvor jeg skulle dra. Jeg ville på en eller annen måte overleve.
Dørklokken ringte idet vannet begynte å koke. Jeg la de pakkede nudlene i det kokende vannet.
"Kom inn her!"
Jeg skrudde av kjelen og gikk ut. Der stod det tre menn. To av dem var veldig store. En av dem så på meg. Leppene hans krummet seg.
"Hun er tynnere enn du sa..."
Det knøt seg i magen. Hva betydde det? Hvem var disse menneskene? Jeg prøvde å spørre. Blikket mitt fanget symbolet på mannens slips.
Jeg kjente igjen våpenskjoldet. Det var ikke fra en familie som eide land i området, men en annen gruppe som noen på jobben hadde fortalt meg å passe meg for. De hadde ikke rent mel i posen. I stedet for å eie sitt eget land, hadde de avtaler med byer. De tilbød en slags tjeneste til dem i bytte mot å kunne drive virksomhet i området.
På en eller annen måte visste jeg at hva enn som hadde brakt dem hit, ikke var bra.
"Og, du er sikker?" spurte mannen, fortsatt mens han så på meg.
"Absolutt," sa hun. "Hun kjenner ingen. Ikke engang på jobben sin. Hun er mer en mus enn en ulv."
"Vi får se." Han dro frem en stresskoffert. "Her er forskuddet. Du får resten når hun er solgt."
Blodet mitt frøs til is. Solgt? Solgt til hvem? For hva? Jeg var så redd at jeg ikke kunne bevege meg. Jeg kunne ikke tenke. Han gestikulerte mot meg. Jeg trakk meg tilbake da de to mennene med ham gikk mot meg. En av dem grep tak i meg. Jeg prøvde å vri meg ut av grepet hans.
"S-Slipp meg," sa jeg.
Han rykket meg rundt, vridde armene mine bak ryggen. Jeg prøvde å gjøre motstand, men jeg klarte det ikke.
"Slipp meg! Hva gjør dere?"
"Akkurat i tide også!" sa kona hans mens hun dro frem en bunke med penger og begynte å telle dem. "Den lille valpen var i ferd med å miste all verdi. Liker de dem ikke litt yngre?"
Snakket hun om meg?
"Hva—mmph!"
En klut ble dyttet inn i munnen min. Jeg vred meg og prøvde å komme fri, men de var for sterke. Han og kona hans så ikke engang på meg. Hun talte pengene. Han gikk inn på kjøkkenet og kom tilbake med en bolle nudler.
"De er soggy," fnyste han. "For en idiot."
"Dette er det beste vi noen gang kunne ha gjort," sa hun. "Vi burde ha plukket opp mer enn én."
Han sukket. "Synd. Forhåpentligvis kan den neste lage et anstendig måltid."
Mannen som hadde lagt pengene på bordet justerte slipset sitt.
"Så lenge hun selger for nok, vil resten av gjelden deres bli tatt hånd om. Det som er igjen etterpå vil bli brakt til dere."
Jeg satte hælene i bakken mens de dro meg mot døren. Så løftet en av dem meg opp på skulderen sin. Da de bar meg ut døren, fikk jeg et glimt av kalenderen på veggen. Kona hans likte å skrive lister over oppgaver til meg og feste dem på dagen. Hun krysset av dagene for å la meg vite hvilken dag det var.
Jeg skrek, men gaten foran huset var tom da de kastet meg inn i bagasjerommet på en bil. Så smalt de det igjen over meg, og etterlot meg i komplett mørke.
I dag var min attende bursdag. De fleste jeg kjente i nabolaget vårt ville vært ute med vennene sine og feiret. Kanskje de ville vært på date eller endelig dratt hjemmefra for å begynne på universitetet.
Ikke jeg.
Jeg ble solgt.