Kapittel 9
Jeg nikker stille igjen, men mot bedre vitende stiller jeg spørsmålet jeg tror jeg allerede vet svaret på.
"Hva skjer med kandidater som har en stor psykisk helseutfordring, som PTSD?"
"Det avhenger mye av hvor stabile de er og hvorfor de har det. Mange ulver har PTSD fra kamper der de så flokkmedlemmer bli drept eller de selv ble alvorlig skadet. Det kan ha en varig effekt, men med terapi og riktig medisinering vil rådet la dem komme tilbake."
"Åh."
"Ikke svaret du trodde?"
Jeg rister på hodet mens jeg følger dem ut døra til der maten er satt ut. Ingen er her nede ennå, noe som er en lettelse for meg.
"Er du grei på egen hånd nå?"
Jeg ser på alfaen før jeg nikker.
"Takk, Alfa."
"For hva?"
"For din vennlighet."
Han gir meg et smil før han legger hånden på skulderen min. For første gang den kvelden klarer jeg å la være å trekke meg unna eller hoppe i været.
"Det er en glede å møte deg, Cole. Vi snakkes mer i morgen."
Jeg fullfører raskt min tredje tur til bordet mens resten av flokken har begynt å komme ned for å spise. Jeg kan allerede høre flere av dem klage over den spesialbehandlingen jeg ser ut til å få, i stedet for å innse at de har påført seg dette selv.
Jeg var takknemlig for at jeg hadde oppdaget et lite bord med en stol rett innenfor døren til rommet mitt, for det var her jeg endte opp med å sette all maten og drikkene jeg plukket opp fra bordet. Jeg hadde gått med Alfaen og sønnen hans ned gangen til skapet før jeg gikk til bordet, så jeg klarte å få med meg alt vaskemiddelet jeg trengte før jeg hentet middag.
Jeg føler meg skyldig mens jeg ser på tallerkenene med mat og et dusin eller så drikker som står på bordet. Jeg vet at jeg ikke vil spise all denne maten i kveld. Mellom faren min som aktivt nektet meg tilgang til mat og holdt meg i en konstant tilstand av smerte og panikk, har jeg blitt vant til å spise veldig lite.
Jeg setter meg ved bordet og slår på TV-en, plukker lett i maten foran meg mens jeg surfer gjennom kanalene. Jeg har alltid funnet det interessant å møte flokker som har begynt å omfavne menneskelige oppfinnelser som TV, internett og mobiltelefoner. Jeg antar at med mange av de større flokkene som nå har store sykehus på deres land med ulver som ikke er medlemmer som jobber der, ble bruken av mobiltelefoner en nødvendighet siden ikke alle ulvene har en kobling med flokken. Jeg setter blikket på menneskenes sterke mann-konkurranse. Jeg har alltid funnet det interessant hvordan menneskelige menn har et ønske om å bevise sin styrke ved å ta på seg en sele som en hund og trekke en buss flere meter kun ved hjelp av et tau å dra i.
Jeg gir til slutt opp å småspise maten jeg tok med meg inn i rommet kort tid etter at jeg begynte. Angsten min er fortsatt ekstremt høy, og jeg synes det er vanskelig å spise. Jeg er ikke vant til at en flokkens alfa blir så involvert og håndfast med kandidatene så tidlig.
Jeg tar plastfolien jeg fant i skapet og demonterer forsiktig sandwichene med salat, tomat og løk slik at brødet ikke blir soggy før jeg pakker hver enkelt og legger dem i kjøleskapet, gjør det samme med dressinger og drikke. Jeg tørker av bordet med tørkepapir og allrengjøringsmiddel som også var i skapet før jeg går til vaskemaskinen og legger klærne mine i tørketrommelen. Jeg begynte å ta vare på mine egne behov da jeg var femten, så å holde mitt eget rom rent er blitt en vane for meg nå.
Jeg utforsker rommet litt mer og oppdager en walk-in garderobe med kleshengere allerede inni. Jeg tar en håndfull av dem og legger dem på bordet for å bruke når klærne mine er tørre. TV-en står oppå en lang kommode som er plassert mot veggen overfor fotenden av sengen, dit går jeg neste.
Jeg åpner hver skuff for å få en idé om størrelsen, slik at jeg best kan planlegge bruken av plassen. Jeg går inn på badet neste. Baderomsgulvet er et nøytralt beige farget steinlignende flis sammenlignet med det svarte teppet i resten av rommet. Det er en kombinasjon av badekar og dusj mot den fjerne veggen, en stor benk med en større enkel vask og et stort skap med speil på veggen. Jeg åpner skapet og finner ut at det allerede er fylt med en liten mengde personlige artikler. Det er først når jeg skal kaste dem at jeg oppdager at hvert element er uåpnet. Jeg er imponert over at de har tenkt å fylle det på denne måten mens jeg setter tingene tilbake.
Ved siden av benken ser det ut til å være et høyt, slankt skap som bare er omtrent en fot bredt med en lang dør nederst og en kortere dør øverst. Når jeg åpner den nederste døren finner jeg en enkelt hylle stablet med håndklær, mens det under hyllen, på gulvet er en liten støvsuger, en bøtte og en mopp. Det eneste som mangler er såpen. Åpning av det øverste skapet avslører vaskekluter og håndhåndklær. Igjen ser alt ut til å være nytt. Jeg liker ikke tanken på at håndklærne mine er sammen med rengjøringsmidler, så jeg omorganiserer det øvre skapet for å få plass til alle baderomslinnene.
Når jeg trekker dusjforhenget tilbake finner jeg uåpnet sjampo, balsam og en såpestykke med en uutrullet baderomsmatte som ligger i hjørnet. Det ser ut som de har tenkt på alt i denne pakken. Jeg føler ikke engang at jeg må pakke ut det jeg tok med meg. Jeg gjør det uansett da jeg ikke tror på å være sløsende.
Jeg pakker ut de to ryggsekkene mine med personlige eiendeler, finner en logisk plass for hver ting før jeg bretter sekkene og legger dem i skapet. Jeg sukker tungt med realiseringen av at vesken min hadde blitt gjennomgått og den lille astmamedisinen jeg hadde igjen ble fjernet før bagasjen min kom til bussen.
Så snart tørketrommelen er ferdig tar jeg klærne mine til bordet hvor jeg bretter alt pent og henger opp skjortene mine før jeg legger alt bort. Jeg tar forsiktig av meg skjorten og kaster den i vaskemaskinen før jeg klatrer opp i den store sengen. Det har vært en utmattende dag med reising og til tross for min konstante smerte fra julingen jeg fikk lørdag kveld, tar det ikke lang tid før jeg sovner.