Kapittel 10
(Advarsel om innhold)
(8 år gamle Cole POV)
Jeg skriker når jeg blir vekket av et skarpt slag mot baksiden av nakken. Før jeg fullt ut kan behandle det som skjer, får jeg et hardt slag over ansiktet mitt. Jeg tar tak i siden av ansiktet mitt, gnir forsiktig bort brodden mens øynene mine godt opp i tårer. Jeg skriker igjen da moren min begynner å rope på meg.
«Hva gjør du og sover før middag? Det er for mye du trenger å få gjort før du legger deg, og du vet det.»
Jeg prøver å trekke meg vekk fra henne da hun bare er centimeter fra ansiktet mitt. Dessverre gir dette fryktshowet meg enda et hardt slag over ansiktet mitt før hun griper meg bak nakken og drar meg ut av stolen min.
'Faen! Ikke innleveringsfristen. Alt annet enn det.»
Jeg tenker stille. Men det er det. Hun tvinger meg på beina når jeg prøver å kjempe mot å gå til min fars kontor, stedet for mareritt for meg. Kampen min blir verre, gråter og ber moren min om ikke å forlate meg hos ham, men som alltid faller bønnene mine på døve ører. Hun åpner døren for å finne ham på telefonen. Jeg blir dyttet hardt ned i en stol, jeg vet bedre enn å stikke av.
«Hva har han gjort nå?»
Spør far med et sadistisk smil i ansiktet mens han legger på telefonen.
«Læreren hans ringte og stilte spørsmål om hvorfor han sov i stedet for å spise lunsj, og jeg fikk ham akkurat nå til å sove i stedet for å gjøre lekser.»
Jeg prøver å resonnere med dem selv om jeg vet at det er ubrukelig.
«Jeg får lov til å sove under lunsj, og leksene mine er gjort.»
«Stillhet!»
De roper unisont mens jeg kryper lenger tilbake i den myke lenestolen. Øynene mine piler raskt mellom de to når de diskuterer hva straffen vil være for å sove på skolen og før sengetid. Problemet er, de er i en lenke for ikke å dele den sadistiske straffen jeg er i vente for.
Jeg kan se på mørkningen av farens øyne at han kom til å ta frustrasjonen ut på meg, noe som betyr at dette ikke kommer til å bli et enkelt belte med bar bunn. Nei, dette var sikkert mye verre, og jeg kan ikke stoppe meg fra å riste og klynke av frykt.
«Mamma, vær så snill, ikke forlat meg.»
Jeg hvisker mens hun går forbi, tårer igjen i øynene mine. Hun kikker ikke så mye på meg og gir meg en kvalmende følelse i magen.
«Så, hva fikk deg til å være oppe så sent at du ikke kan holde deg våken på skolen?»
Stemmen hans er lav, knurrer ut hvert ord mens han går mot skapet og holder favorittbeltet sitt.
«Pappa, vær så snill.» Jeg hvisker, «du vet at jeg var med deg til elleve i går kveld. Jeg legger meg alltid klokka åtte, senest ni.»
«Din løgner! Du vet at ikke noe slikt skjedde! Du ble sendt til sengs og gikk rett og slett ikke! Legg armene rett ut foran deg! Stå opp!»
Jeg klynker dårlig når jeg prøver å stå, men jeg rister så ille at jeg faller første gang jeg prøver.
«Stå opp!»
Han roper igjen, får meg til å rope av frykt. Jeg står endelig med armene foran meg, og han nøler ikke med å ta det tykke lærbeltet hardt ned over begge hendene mine.
«Hvordan våger du å lyve?»
«Pappa, vær så snill. Jeg ville ikke.»
Jeg skriker mens en annen sprekk i beltet lander over hendene mine. Frykt får det beste ut av meg, og jeg trekker hendene vekk mens han svinger en tredje gang og treffer gulvet.
«Din uforskammede lille valp! Legg hendene opp!»
Jeg løfter armene igjen, rister ukontrollert mens han bringer spennesiden av beltet ned på håndleddene mine. Jeg hopper tilbake fra ham mens jeg gråter av smerte og bringer hendene mine til brystet og irriterer ham mer. Han svinger beltet igjen, bare denne gangen slår han meg bak på knærne og får meg til å kollapse i skrivebordet hans og treffe siden av hodet mitt. Jeg holder meg på alle fire når hodet mitt snurrer fra treffet og synet mitt er uskarpt av tårene mine.
«Få ræva opp! Få armene over skrivebordet!»
Han roper, tar tak i baksiden av skjorten min og løfter meg på beina. Han skyver meg mot kanten av skrivebordet og får meg til å gispe. Han griper begge armene mine og strekker dem hardt over skrivebordet. Jeg får knapt fotfeste når beltet kommer ned over hendene mine igjen. Jeg skriker mens tungmetallspennen treffer venstre håndledd. Han slår nå hardere og raskere enn før, metallspennen treffer det samme stedet på håndleddet mitt gjentatte ganger.
Når jeg endelig får litt fornuft tilbake, trekker jeg armene tilbake og vugger venstre mot kroppen min. Jeg kan føle at håndleddet mitt allerede begynner å hovne opp av de brutale treffene det mottar, og lukten av blod fra kuttene spennen skaper når den treffer den ømme huden min. Ropene mine er hysteriske når jeg ber ham om å stoppe, men det er aldri noe som stopper ham.
Han tar tak i nakken min før han strekker seg etter hendene mine og trekker dem ut igjen. Han skyver meg hardt mot skrivebordet igjen mens han smeller hodet mitt i løvtre. Det er mens hodet mitt snurrer fra nok et hardt slag at han starter igjen.
Gjentatte ganger lander slagene over håndleddene mine med den tunge spennen som lander hardt på samme sted. En plutselig pop i håndleddet mitt sender en bølge av skarpe smerter gjennom armen min, noe som resulterer i at mitt blodkrøllende skrik ekko gjennom rommet. Jeg kollapset til gulvet og skrek av smerte da jeg vet at han har brukket håndleddet mitt for andre gang dette skoleåret.
«Du er svak! Dette er ingenting sammenlignet med kamp! Stå opp og ta av deg klærne!»
Jeg prøver å stå på ben som knapt støtter meg. Hendene mine er hovne av de nådeløse treffene, og venstre er verre enn høyre. Det er en kamp å løsne knappen på jeansene mine med høyre hånd, med tanke på at jeg er venstrehendt, og jeg vet at jeg ikke beveger meg raskt nok når jeg føler at spennen kommer hardt ned mot nakken min.
Jeg roper av smerte mens jeg blindt famler med knappen på jeansene mine. Det er etter det tredje slaget i nakken min at den endelig kommer fri slik at jeg kan ta dem av etterfulgt av skjorten og boksere. Jeg rister og gråter ukontrollert, ber ham om å stoppe da jeg ikke har noen forståelse for hvorfor han er så brutal.
Han griper den nå nakne kroppen min i nakken og får meg til å skrike fra kuttene og blåmerkene som er igjen av beltespennen mens han tvinger meg mot skrivebordet sitt. Jeg sliter, roper og skriker etter at noen skal hjelpe meg, men alt det gjør får pappa til å smelle hodet mitt i pulten igjen. Denne gangen kveles jeg av mitt eget blod når det fyller munnen min. Han legger kroppen over min, fester meg til skrivebordet mens han lener seg over siden for å ta tak i lærremmene han er boltet til undersiden av den. Han strekker mine hovne og mishandlede armer ut igjen, binder dem grovt til skrivebordet mens jeg febrilsk skriker av smerte.
Så snart jeg er bundet til pulten begynner slaget og tiraden av psykisk mishandling igjen. Jeg skriker med hvert treff mens spennen graver seg inn i ryggen, rumpa og lår. Jeg kan føle blodet mens det glir nedover bena mine og får meg til å vri meg og sparke desperat for å kvitte meg med den motbydelige, krypende følelsen. Men pappa kommer for nær og ender opp med å bli sparket i låret. En manisk latter kommer snart fra munnen hans når slaget med beltet stopper.
«Så vi vil sparke nå? Jeg skal gi deg noe å sparke på.»
Jeg peser hardt og prøver å få pusten så godt jeg kan når jeg føler ham bak meg. Han griper lårene mine smertefullt hardt mens han løfter meg fra gulvet og sprer bena uvanlig bredt.
«Du får det du gir, sønn.»
I løpet av sekunder gjør kneet hans en kraftig hard innvirkning på lysken min. Jeg prøver å skrike, men jeg har ikke pust å skrike med. I løpet av sekunder oppstår et sekund etterfulgt av et tredje og fjerde treff til det samme området, slik at jeg ikke klarer å puste, enn si å fungere. Det er bare mens mamma snakker at jeg til og med vet at noen har kommet inn i rommet, men han stopper ikke umiddelbart ved inngangen hennes. Mine delikate kroppsdeler har blitt knust gjentatte ganger i tarmene mine nesten et dusin ganger når jeg hører henne.
«Charles, hva i helvete? Dette er ikke det vi ble enige om. Han har allerede gått glipp av nok skole til at de kan mistenke at noe skjer. Du kan ikke fortsette å la deg rive med slik. Han vil være ute minst en måned etter dette.»
«Han sparket meg.»
«Så. Han er lenket til pulten.»
Jeg hører ham sukke, og jeg kan bare håpe at det endelig er over. Han tar tak i meg igjen, løfter meg opp halvveis. Denne gangen når han knærmer meg i lysken, knuser han ikke bare kroppsdelene mine i tarmene mine, men like under ribbeina treffer kanten av bordet. Det er når han gjør det for andre gang at jeg voldsomt begynner å kaste opp over hele skrivebordet hans kort tid før jeg besvimer av den uutholdelige smerten.