Kapittel 10
(Innholdsadvarsel)
(Synsvinkel til 8 år gamle Cole)
Jeg skriker til idet jeg våkner av et skarpt slag i nakken. Før jeg rekker å forstå hva som skjer, får jeg en hard ørefik som svir i ansiktet. Jeg holder hånden mot kinnet og gnir forsiktig bort smerten mens tårene presser på. Jeg skriker igjen når mamma begynner å rope til meg.
«Hva gjør du, sover før middagen? Du har altfor mye å gjøre før du kan legge deg, og det vet du godt!»
Jeg prøver å rygge unna henne. Hun står bare noen centimeter fra ansiktet mitt. Men denne frykten min blir straffet med enda en hard ørefik. Så griper hun meg i nakken og drar meg opp fra stolen.
«Helvete! Ikke grepet igjen. Alt annet, bare ikke det,» tenker jeg stille for meg selv. Men det er nettopp det det er. Hun tvinger meg opp på beina mens jeg kjemper imot. Jeg vil ikke til far sitt kontor, det stedet som er et mareritt for meg. Jeg kjemper hardere, gråter og ber mamma om ikke å etterlate meg der sammen med ham. Men som alltid faller bønnene mine for døve ører. Hun åpner døren til kontoret hans og finner ham i telefonen. Jeg blir dyttet hardt ned i en stol. Jeg vet bedre enn å prøve å stikke av.
«Hva har han gjort nå?» spør far med et sadistisk smil om munnen mens han legger på røret.
«Læreren hans ringte og spurte hvorfor han sov i stedet for å spise lunsj. Og nå tok jeg ham i å sove i stedet for å gjøre lekser,» svarer mamma.
Jeg prøver å forklare meg, selv om jeg vet det er nytteløst. «Jeg har lov til å sove i lunsjpausen, og leksene mine er ferdige.»
«Ti stille!» roper de i kor. Jeg krymper meg lenger bakover i den myke lenestolen. Øynene mine flakker raskt mellom dem mens de diskuterer hvilken straff jeg skal få for å sove på skolen og før leggetid. Problemet er at de snakker lavt sammen, som om de ikke vil avsløre den sadistiske straffen som venter meg.
Jeg kan se det i far sine øyne – de blir mørkere. Han kommer til å ta ut frustrasjonen sin på meg. Dette blir ikke bare en enkel straff med belte over rumpa. Nei, dette blir mye verre. Jeg klarer ikke å stoppe skjelvingen, og små klynk kommer ufrivillig fra meg.
«Mamma, vær så snill, ikke forlat meg,» hvisker jeg idet hun går forbi. Tårene renner igjen. Hun kaster ikke engang et blikk i min retning. Det gir meg en kvalmende følelse i magen, som om jeg har svelget en stein fra en kald norsk elv.
«Så, hva holdt deg våken så sent at du ikke klarer å holde deg våken på skolen?» Far sin stemme er lav, nesten som et knurr, mens han går mot skapet der han oppbevarer sitt favorittbelte.
«Pappa, vær så snill,» hvisker jeg. «Du vet at jeg var sammen med deg til klokken elleve i går kveld. Jeg legger meg alltid klokken åtte, ni senest.»
«Din løgner! Du vet godt at det ikke skjedde! Du ble sendt til sengs, men gikk ikke! Strekk armene rett ut foran deg! Reis deg opp!»
Jeg klynker kraftig mens jeg prøver å reise meg. Jeg skjelver så mye at jeg faller første gangen jeg prøver.
«Reis deg opp!» roper han igjen. Jeg skvetter av frykt. Til slutt klarer jeg å stå, med armene strukket ut foran meg. Han nøler ikke med å slå det tykke lærremmen hardt over begge hendene mine.
«Hvordan våger du å lyve?»
«Pappa, vær så snill. Jeg ville aldri...» Jeg skriker til idet et nytt slag treffer hendene mine. Frykten tar overhånd, og jeg trekker hendene til meg idet han svinger for tredje gang. Beltet treffer gulvet i stedet.
«Din frekke unge! Strekk opp hendene!»
Jeg løfter armene igjen. Jeg skjelver ukontrollert mens han slår med spennesiden av beltet rett ned på håndleddene mine. Jeg hopper bakover og skriker av smerte, holder hendene mot brystet. Det gjør ham bare sintere. Han svinger beltet igjen, men denne gangen treffer han meg bak knærne. Jeg kollapser mot skrivebordet og slår siden av hodet mitt hardt. Jeg blir stående på alle fire mens hodet mitt snurrer av slaget. Synet mitt er tåket av tårer.
«Reis deg opp! Strekk armene over bordet!» roper han. Han griper tak i skjorten min bak og løfter meg opp på beina. Han dytter meg hardt mot kanten av bordet, og jeg gisper. Han tar tak i begge armene mine og strekker dem brutalt over bordet. Jeg rekker så vidt å finne fotfestet før beltet kommer ned over hendene mine igjen. Jeg skriker idet den tunge metallspennen treffer venstre håndledd. Nå slår han hardere og raskere enn før. Spennen treffer samme sted på håndleddet mitt gang på gang.
Når jeg endelig klarer å samle meg litt, trekker jeg armene tilbake og holder den venstre inntil kroppen. Jeg kan kjenne at håndleddet allerede begynner å hovne opp etter de harde slagene det har fått. Lukten av blod fra kuttene som beltesspennen lager når den treffer den ømme huden min, fyller nesen min. Jeg hulker hysterisk og ber ham om å stoppe, men det er aldri noen vei tilbake med ham.
Han griper meg i nakken før han strekker seg etter hendene mine og drar dem ut igjen. Han dytter meg hardt mot skrivebordet og smeller hodet mitt ned i det solide eiketreet. Hodet mitt snurrer etter enda et kraftig slag, og så begynner han på nytt. Gang på gang treffer slagene håndleddene mine. Den tunge spennen lander hardt på samme sted. Plutselig hører jeg et knepp i håndleddet, og en skarp smerte skyter gjennom armen. Et blodisende skrik gjaller gjennom rommet. Jeg faller sammen på gulvet, skrikende av smerte, vel vitende om at han har brukket håndleddet mitt for andre gang dette skoleåret.
«Du er svak! Dette er ingenting mot det du ville møtt i kamp! Reis deg opp og ta av deg klærne!»
Jeg prøver å reise meg på ben som knapt bærer meg. Hendene mine er hovne etter de nådeløse slagene, og den venstre er verre enn den høyre. Det er en kamp å kneppe opp buksa med høyre hånd, siden jeg er venstrehendt. Jeg vet at jeg ikke er rask nok, for plutselig kjenner jeg beltesspennen treffe nakken min med full kraft. Jeg hyler av smerte mens jeg famler blindt med knappen på buksa. Etter det tredje slaget i nakken løsner den endelig. Jeg får av meg buksa, deretter skjorta og underbuksene. Jeg skjelver og gråter ukontrollert, ber ham om å stoppe, men jeg skjønner ikke hvorfor han er så brutal.
Han griper den nå nakne kroppen min i nakken. Jeg skriker av smerten fra kuttene og blåmerkene beltesspennen har etterlatt. Han tvinger meg mot skrivebordet. Jeg kjemper imot, hyler og roper etter hjelp, men det får bare far til å smelle hodet mitt mot bordet igjen. Denne gangen kveles jeg nesten av mitt eget blod som fyller munnen min. Han legger kroppen sin over min og presser meg fast mot bordet. Så lener han seg over kanten for å hente lærremmene han har festet under bordet. Han strekker de hovne og forslåtte armene mine ut igjen og binder dem grovt fast til bordet mens jeg skriker desperat av smerte.
Så snart jeg er bundet til bordet, starter slagene og den mentale mishandlingen på nytt. Jeg skriker for hvert slag mens spennen graver seg inn i ryggen, rumpa og lårene mine. Jeg kan kjenne blodet renne nedover bena. Det gir meg en ekkel, krypende følelse, og jeg vrir meg og sparker i et desperat forsøk på å bli kvitt den. Men far kommer for nær, og jeg treffer ham i låret med et spark. En gal latter runger snart fra munnen hans mens slagene med beltet stopper.
«Så du vil sparke nå? Jeg skal gi deg noe å sparke etter!»
Jeg peser tungt og prøver å få igjen pusten så godt jeg kan. Så kjenner jeg ham bak meg. Han griper lårene mine med smertefullt harde hender, løfter meg opp fra gulvet og sprer bena mine unaturlig bredt.
«Du får som du gir, gutt.»
I løpet av sekunder treffer kneet hans meg med voldsom kraft i skrittet. Jeg prøver å skrike, men har ikke pust igjen til det. På få sekunder kommer et nytt slag, så et tredje og et fjerde, alle på samme sted. Jeg klarer verken å puste eller fungere. Det er først når mor snakker at jeg skjønner noen har kommet inn i rommet, men han stopper ikke med det samme. De ømfintlige delene av kroppen min har blitt knust mot innvollene mine nesten et dusin ganger før jeg hører henne.
«Charles, hva i all verden? Dette var ikke det vi ble enige om. Han har allerede vært borte fra skolen så lenge at de mistenker noe. Du kan ikke fortsette å la deg rive med slik. Han blir ute i minst en måned etter dette.»
«Han sparket meg.»
«Og? Han er jo lenket fast til det forbannede bordet.»
Jeg hører ham sukke, og jeg kan bare håpe at det endelig er over. Han griper meg igjen og løfter meg delvis opp. Denne gangen, når han kneer meg i skrittet, knuser han ikke bare kroppen min mot innvollene, men like under ribbeina treffer bordkanten. Når han gjør det en gang til, kaster jeg voldsomt opp over hele bordet hans. Kort tid etter svimer jeg av på grunn av den uutholdelige smerten.