Kapittel 3
Vivian spratt opp og slo Emma over ansiktet.
"En djevelens hore? Du er bare sjalu fordi Matt heller vil være med noen som meg!"
"Og du er bare en forferdelig bitch som ikke kan få en mann selv. Hva er dette, som den fjerde kjæresten du har stjålet? Skaff deg et liv!"
Vivian så nesten såret ut. Hun slo tilbake og dro Emma i håret. Hun hadde fått nok. Vreden hun hadde begravd hele dagen kunne ikke undertrykkes lenger. Oppildnet av alkoholen kastet hun seg over Vivian, og de havnet i et fullstendig kattekrangel. De klorte, slo og dro i hverandre. Emma følte det som om hun hadde en utenfor-kroppen-opplevelse. Hun ville at Vivian skulle føle smerten hun selv følte. Hun gikk for et nytt slag, men Matt hoppet mellom dem.
"Stopp!" ropte han. "Bare stopp!"
Jentene trakk seg tilbake fra hverandre. Raseriet kokte fortsatt i Emmas blod. Hun ville rive det håret av Vivian, tråd for tråd. Men hennes vrede mot Matt var på et annet nivå. Til syvende og sist var dette hans skyld. Vivian kunne ha forført ham, men ingenting ville ha skjedd mellom dem hvis han ikke hadde ønsket det.
"Kom deg vekk fra meg!" Emma dyttet ham bort.
"Du må be Vivian om unnskyldning," sa Matt til henne.
"Unnskyld meg?"
"Det du sa var slem og unødvendig. Jeg forstår at vi sviktet deg, men du må oppføre deg modent. Jeg vil ikke la deg behandle Vivian på denne måten. Be om unnskyldning."
Emma stirret på ham i vantro. Hun følte det som om hun så ham for første gang. De ømme minnene fra deres tid sammen var nå flekket med nye minner. Han var ikke helten i hennes historie. Han var ikke den kjekke prinsen som skulle redde henne fra hennes forferdelige liv. Ingen kom til å gjøre det. Ingen kom for å redde henne. Hun måtte redde seg selv.
I det øyeblikket følte hun avsky og medlidenhet for dem. Men så sint som hun var, var hun knust. Hjertet hennes var så ødelagt. Tårer prikket i øynene hennes, og en klump dannet seg i halsen.
"Du vil ha en unnskyldning til Vivian? Greit. Her er den," sa hun og så på Vivian. "Jeg beklager at du har så lav selvtillit at du bare kan gå etter opptatte menn. Jeg beklager at du aldri vil ha noen ekte venner fordi, jeg beklager, ingen vil noen gang ønske å være din venn." Emma sa med ekte oppriktighet.
"Hva har skjedd med deg?" spurte Matt. "Det er ikke en unnskyldning! Gjør det ordentlig!" Han så på henne med kalde øyne, og det gjorde vondt. Men hun kunne ikke vise ham mer smerte. Hun måtte avslutte dette og komme seg ut derfra.
"Jeg er ikke din lydige lille kjæreste. Jeg dumpet deg. For ti minutter siden, husker du?"
"Det er ikke det som skjedde her!" ropte Vivian.
"Jeg ønsker dere begge alt godt." Emma ignorerte Vivians utbrudd. "Dra til helvete!"
Matt og Vivian stirret på henne i sjokkert stillhet. Emma var en så beskjeden, stille jente. Ikke denne sterke og brennende kvinnen foran dem. Mer enn noe annet, var Vivian sint. Dette var ikke slik det skulle skje. Emma skulle ha bedt dem om ikke å gjøre dette mot henne. Hun skulle ha grått for at Matt ikke skulle forlate henne. Vivian trengte å se kaoset hun hadde forårsaket i Emmas liv. Det var det hun levde for, og nå ville hun ikke få sin dose. Men i det minste ville hun ha tilfredsstillelsen av å se den triste, gjennomvåte Emma lage en scene på hennes favorittsted. Hun ville aldri kunne komme tilbake. Og Emma visste det.
Emma løp ut av Tremaine’s. Hun løp gjennom det tunge regnet til hun følte at hun var langt nok unna til å bryte sammen. Adrenalinet og alkoholen blandet seg i systemet hennes. Hun var svimmel av følelser, og dagens hendelser rystet henne. Lys, regn og tårer gjorde synet uklart, og hver følelse hun hadde holdt nede ble sluppet løs.
Emma hadde blitt solgt av stemoren, lurt av romkameraten, og forrådt av kjæresten. Det var ingen steder for henne å gå. Barndomshjemmet hennes var et sted for forsømmelse og misbruk. Men hun kunne ikke la Jane selge det. Før moren hennes døde, hadde Emma lovet å verne om hjemmet deres og de vakre minnene det en gang holdt. Hun lovet å ta vare på faren. Hun lovet å beskytte familien, og det var hennes kjærlighet til moren.
Hun kunne ikke dra tilbake til hybelen. Det var ingen tvil i hennes sinn om at Vivian hadde låst henne ute. Sabrina var hos foreldrene sine for helgen, så hun kunne ikke dra til henne. Hun var strandet i stormen. Problemene hennes kunne løses med ett ord. Penger. Penger til å redde hjemmet sitt. Penger til å redde seg selv.
I raseri hadde hun sagt til Jane at hun skulle skaffe de pengene selv.
"Hva tenkte jeg på?" ropte hun ut. "Hvordan skal jeg få tak i de pengene?" Emma vandret rundt i gatene, påvirket av alkoholen og de overveldende følelsene.
Var det noen der ute som ville hjelpe henne? Hvordan skulle hun få tak i 500,000 kroner?
Lokket hun hadde lagt på sin lidelse spratt av, og hun tillot seg selv å føle sin sorg. Ikke bare for dagen, men for årene med misbruk hun hadde tålt. Emma lot aldri seg selv bryte sammen. Hun ville aldri være til bry for noen. Ønsket om å miste kontrollen overveldet henne, men hun måtte fortsette. Hun vandret i gatene i det som føltes som timer.
"Jeg kommer til å bli syk," snufset hun. "Kanskje jeg burde haike," men hvor hun skulle dra, hadde hun ingen anelse om.
Emma sto ved veikanten og prøvde å stoppe en bil. Ingen stoppet for henne. Noen biler sprutet vann på henne da de kjørte forbi. Det var ikke mulig å bli mer våt. Hver eneste centimeter var gjennomvåt av regn. Emma skalv da vannet kjølte ned kroppen hennes. Problemene tårnet seg opp. Det virket som det ikke var noen ende på uroen i livet hennes. Men i det øyeblikket ønsket hun bare en varm dusj og litt vennlighet. Hun fortsatte å prøve å stoppe noen, men ingen gjorde det. I et øyeblikk av desperasjon hoppet hun ut i gaten foran trafikken.
En bil kom mot henne, frontlysene ble sterkere og sterkere jo nærmere de kom. Emma rygget ikke. Hvis dette var måten hun skulle gå på, så fikk det være. Hun brydde seg ikke. Kanskje dette ville være bedre. Hun lukket øynene og kastet ut hendene og ønsket intetheten velkommen.
Bilen skled til en stopp. Emma åpnet øynene og så en skinnende, svart sportsbil. Regnet så ut til å ikke kunne berøre den. Det var den mest luksuriøse bilen hun noen gang hadde sett. Før Emma kunne bevege seg, rullet sjåføren ned vinduet og ropte til henne fra innsiden.
"Hva i all verden driver du med?!" Det var en mannsstemme. Emma gikk rundt til døren. Fra det lille hun kunne se av ham, så han kjekk ut og hadde en aura av rikdom.
"Beklager. Kan jeg be deg om en kjøretur?"
Mannen så på henne opp og ned og fnyste.
"Jeg er ikke ute etter selskap." Han rullet opp vinduet og kjørte av gårde.
Emma ble stående i gaten, regnet pøste ned rundt henne. Alt hun hadde holdt tilbake den dagen eksploderte fra innsiden. Hun kollapset på bakken og hulket i gaten. Stemoren hennes hadde solgt henne. Kjæresten hennes hadde vært utro. Romkameraten hadde forrådt henne. Hun kom til å miste huset sitt. Faren hennes falt dypere og dypere inn i avhengigheten sin. Og hun måtte på en eller annen måte skaffe 500,000 kroner.
Hver fiber i sjelen hennes var frynsete.
Da han dro ut for å kjøre den kvelden, hadde han ikke forventet å nesten kjøre på noen. Men der var hun. Stående midt i gaten, gjennomvåt av regn. Han var overbevist om at det var en sexarbeider som hadde hatt uflaks. Han kjørte vekk fra henne, men stoppet da han så henne falle i gaten.
Noe ved situasjonen rørte ved hjertet hans.
"Enten er jeg den største idioten på jorden," sa han til seg selv. "Eller hun er den beste skuespilleren på jorden. Ugh. Jeg kommer til å angre på dette." Han rygget mot henne. Hun virket genuint overrasket over å se ham komme tilbake. Han gikk ut av bilen og holdt en paraply over henne.
"Kom deg inn."
Emma så på ham og blunket med øynene. H…hva?
Var dette universet som ga henne et tegn? Han så dyr ut. En plan begynte å forme seg i tankene hennes. Hun løp inn i bilen, og mannen så motvillig ut.
"Hvor skal jeg ta deg?"
"Eh…," Emma hadde ikke planlagt så langt frem. Det var ingen steder hun kunne dra, ikke akkurat nå. "Jeg vet ikke. Det er ingen steder jeg vil dra akkurat nå."
Mannen stirret på henne. Emma stirret tilbake på ham, og tenkte igjen på hvor dyr han så ut. Han hadde penger og var ikke redd for å vise det. Kanskje hun kunne bruke det til sin fordel. Tanken frastøtte henne så snart den kom til henne. Men hennes knuste sinn var ikke i stand til å tenke forbi øyeblikket. Og i det øyeblikket var det bare én ting hun trengte. Én ting som ville løse problemene hennes.
Penger. Emma visste at hun ville hate seg selv for dette, men…
"Eh… Er du rik?"