Kapittel 2
Emma stivnet. Nei. Det må være noe jeg innbiller meg. Hun kikket rundt hjørnet, og det siste håpet i livet hennes svant bort. Matt sto i døråpningen til rommet hennes, med hendene over hele romkameraten hennes, Vivian. Vivian så opp på ham og lot fingrene gli gjennom håret hans. Klærne deres var i uorden. Det krevde ikke mye fantasi å forstå hva de hadde holdt på med.
"Det er meg eller henne, Matt," klynket Vivian mens hun tegnet sirkler på brystet hans. "Det er meg eller Emma."
"Det er deg, Viv," svarte Matt. "Det er deg jeg vil være med."
Emmas hjerte knuste og rant ut i gangen sammen med regnvannet hun var gjennomvåt av. Hun kvalte et hikst, men lyden slapp ut. Vivians hode snudde seg i retning av lyden. Hun hadde anstendighet nok til å se sjokkert ut et øyeblikk, men så fniste hun.
"Det ser ut som vi har et publikum. Hvem er der? Kanskje vi gir deg et show."
En kaskade av følelser bombarderte Emma. Svik, sinne, tristhet, fornektelse. Mer enn noe annet ville hun løpe så langt bort som mulig. Dette kan ikke skje. Jeg må ha hørt feil, tenkte hun. Det er det. Det er en slags misforståelse. Hun tok et dypt pust og rundet hjørnet. Vivians selvsikre uttrykk falt fra ansiktet hennes, og Matt ble blek.
"Emma," gispet Matt. "Jeg—"
"Å kjære," sa Vivian, og kom seg fra sitt øyeblikkelige sjokk mens hun fortsatt holdt fast i Matt. "Det ser ut som vi er blitt tatt. Jeg antar det er for det beste. Det er på tide vi får dette ut i det åpne." Vivian smilte til Emma med et ondskapsfullt glimt i øyet. Emma visste hvordan hun så ut: en trist, våt og knust kvinne. Og hun visste hvilken glede Vivian måtte føle av det. Vivian Stone hadde et rykte på campus. Gutter elsket henne, og jenter hatet henne. Hun var kjent for å stjele kjærester og ødelegge forhold. Emma trodde at det å være romkamerat med henne kunne ha beskyttet henne. Men alt det gjorde var å gi Vivian et lett mål. Matt var kjekk, intelligent, rik og opptatt. Alt Vivian ønsket seg. Emma var sikker på at Matt ville være immun mot Vivians metoder. Hun var sikker på at hans kjærlighet til henne ville holde ham trygg fra Vivian. Tilsynelatende elsket han henne ikke nok. Eller kanskje er jeg ikke nok.
"La oss gå inn på rommet ditt så vi kan snakke," prøvde Matt å berolige Emma. Han løsnet seg fra Vivian og gestikulerte for Emma å komme nærmere. Emma tok et skritt, men Vivian hoppet inn.
"Vi burde dra til Tremaine’s," foreslo hun. "Vi kan snakke over noen drinker. Høres ikke det ut som en god idé?"
Enda et stikk. Tremaine’s var en populær lokal bar. Det var der Matt og Emma hadde møtt hverandre og hatt sin første date. Det visste Vivian. Ikke bare elsket hun å stjele folks kjærester, hun elsket å ydmyke ofrene sine så mye som mulig. Det var en sport for henne. Hun var like ond som Jane.
"Jeg tror ikke det er en god—" begynte Matt å si.
"Det går bra," avbrøt Emma. Det var ingen kraft i stemmen hennes. Hun var et skall. Men hun nektet å la Vivian se hvor knust hun følte seg. Eller la Matt vite hvor mye han hadde såret henne. "En drink høres flott ut." Hun prøvde å skjule skjelvingen i stemmen bak et smil. Emma nektet å vise dem noen svakhet.
"Da er det avgjort. La meg bare friske meg opp og hente et par paraplyer, ok?" Vivian kysset Matt før hun forsvant inn på rommet deres. Emma følte enda et stikk. Matt stirret på henne. Øynene hans så rundt på alt annet enn ansiktet hennes. Veggene lukket seg rundt henne. Alt Emma ønsket var å gi etter for følelsene sine. Men hun kunne ikke la seg selv føle noe. Ikke nå.
"Emma, hør—" prøvde Matt å si.
"Vi snakker på baren, greit?" svarte Emma gjennom sammenbitte tenner. Hennes hender var knyttet ved sidene, og små skjelvinger rystet gjennom kroppen hennes. Matt sa ingenting mer. Spenningen mellom dem økte. Det var en håndgripelig enhet som ventet i den gangen. Etter de lengste minuttene i Emmas liv, kom Vivian ut med et ansikt fullt av sminke, perfekt krøllet hår og en liten paraply. Emma la merke til at hun ikke tok med to.
"Skal vi?" Matt og Vivian gikk forbi Emma, og hun fulgte etter dem. Natten hadde falt, og stormen raste fortsatt. Torden rullet i luften, og lyn rev gjennom himmelen.
Så passende, tenkte Emma.
De nærmet seg Matts bil. Det var en elegant sølvfarget sedan. Han sørget alltid for at den sto på en dekket parkeringsplass. Det var en gave fra foreldrene hans til skoleavslutningen, og han holdt den i perfekt stand. Emma tenkte på de oppvarmede skinnsetene inni og gikk rundt til forsetet som hun hadde gjort så mange ganger før.
"Å, Emma nei," hånte Vivian. "Det er min plass."
"Du kan sitte bak," tilbød Matt, og gikk for å åpne døren for henne.
"Men, Matt," sutret Vivian. "Hun er jo gjennomvåt. Hun kommer til å ødelegge innsiden av bilen din. Det kan vi ikke la skje."
Dette var enda et forsøk på ydmykelse. Vivian ønsket at Emma skulle kjempe for sin plass. Det var en del av spillet for henne. Hun fikk glede av å forårsake hjertesorg og emosjonelt kaos. Emma nektet å gi henne den tilfredsstillelsen.
"Dere to kan gå i bilen. Jeg møter dere der."
"Em...," sa Matt og strakte ut hånden mot henne. Emma rygget unna. Hun orket ikke å bli rørt av ham.
"Jeg møter dere der," gjentok hun og løp i retning av baren. Hjertet hamret mot ribbeina mens hun løp. Hun lengtet etter å slippe følelsene løs, å la seg selv føle dem.
Men hun kunne ikke. Hun benyttet anledningen til å være borte fra dem og gjorde sitt beste for å samle seg. Ikke gråt. Ikke gråt. Ikke gråt. Det var hennes mantra mens hun løp. Hun gjorde sitt beste for å ikke legge merke til da Matts bil passerte henne. Hun prøvde å ikke se hvordan Vivian kastet hodet bakover i latter mens de så henne løpe i stormen. Hun ville lyve for seg selv og si at det ikke sved. Hun holdt seg nummen for smerten.
Ikke gråt. Ikke føl.
Bena og lungene brant av anstrengelse da hun nådde Tremaine's. For ikke en måned siden satt hun i Matts fang og feiret jubileet deres. Han hadde kysset henne ømt og lovet at de alltid skulle være sammen. Han hadde snakket ivrig om planene deres for fremtiden. Og nå hadde han nærmest slettet henne fra livet sitt. Det var da hun bestemte seg for å gi tilbake med samme mynt.
Hun gikk inn i baren og det var vanskelig å kjempe mot bølgen av nostalgi. Hun elsket Tremaine's. Det var dekorert som en speakeasy fra 1920-tallet. Det var ofte lokale artister eller musikere som opptrådte der. Den koselige atmosfæren var også perfekt for studier. Hun hadde tilbrakt så mange fantastiske kvelder der.
Etter dette er over, lovet hun seg selv, skal jeg aldri sette foten her igjen.
Matt og Vivian satt ved hennes favorittbord. Emma tok et dypt pust og nærmet seg dem.
De satt ved siden av hverandre, og etterlot plassen overfor dem tom for henne. Det sto en drink og ventet.
"Jeg bestilte en sangria til deg. Jeg vet at det er din favoritt," sa Matt. Emma stirret på ham. Hun regnet med at hun trengte litt flytende mot, så hun drakk opp drinken i ett drag. Emma følte en umiddelbar rus. Bra, tenkte hun. Matt og Vivian ble overrasket, men fant raskt tilbake til fatningen.
"Hør her, Matt," sa Emma etter hun var ferdig. "Jeg har ikke energi til dette. Hvis du vil slå opp med meg for å fortsette å rote med Vivian, så er det greit. Anse oss som ferdige."
Vivian ble tydelig opprørt over Emmas sterke vilje. Hun ønsket at Emma skulle knekke. Hun ville se såret hun hadde forårsaket.
"Vi mente ikke at dette skulle skje eller å såre deg," løy Vivian. "Du jobbet bare så mange timer, og Matt ble ensom. Jeg holdt ham med selskap en kveld. En ting førte til en annen, og vi..."
"Du lå med henne?" freste Emma.
"Vi er forelsket, Emma," la Matt til. "Dyp, lidenskapelig og ekte kjærlighet. Jeg beklager hvis dette er for mye for deg."
"Jeg sa, jeg bryr meg ikke," hun så over på Vivian. "Vil du ha ham? Du kan få ham." Vivian ble mer og mer irritert.
"Dette er din feil, vet du," sa hun i et nytt forsøk på å rive Emma ned. "Hvis du ikke hadde vært en så dårlig kjæreste, ville dette aldri ha skjedd. Jeg mener, se på deg. Alt du gjør er å jobbe og studere. Du prøver aldri å se bra ut for ham. Du er så prippen. Ikke rart han ble lei av deg." En ond glans blusset opp i Vivians øyne. Det var en ting til hun kunne prøve for å knekke Emma. "Kanskje du burde ha lært en ting eller to fra den løse venninnen din, Sabrina. Hun vet i hvert fall å finne veien rundt på campus, om du skjønner hva jeg mener." Hun kastet hodet bakover og lo.
Emma reiste seg, grep Vivians drink og kastet den i ansiktet hennes.
"Hvordan våger du? Jeg håpet å bevare vennskapet vårt, men jeg ser at det er umulig!" Vivian spratt opp.
"For det første, vi var aldri venner, din falske slange! For det andre, hold Sabrinas navn ute av munnen din. Si hva du vil om meg, men jeg vil ikke la deg sitte der og snakke dritt om vennene mine."
"Du er bare sjalu fordi jeg fikk mannen din!"
"Du. Kan. Få. Ham," gjentok Emma. Da fulgte hele baren med på dem. Og Emma fant ut at hun ikke brydde seg. Hun snudde seg for å gå, men Matt grep henne. "Ikke rør meg!"
"Tror du at du bare kan gå slik?" Han ropte til henne. "Vi prøvde å ha en sivilisert samtale med deg, og slik oppfører du deg?"
"Du var utro mot meg! Så nå slår jeg opp med deg. Fornøyd?" ropte hun tilbake. "Jeg har frigjort deg så du kan være med din dyrebare heks. Gratulerer. Jeg håper du og den djevelske slampen får et flott liv!"