Kapittel 6
Alina
Jeg våknet av at telefonen ringte. Med et stønn rakte jeg over til nattbordet og plukket opp mobilen. Klokken viste kvart over tre på ettermiddagen.
"Hallo?" svarte jeg groggy uten å se på skjermen.
"Hei, kjære! Jeg kommer og henter deg om to timer. Er det greit?"
Herregud! Ryan!
Jeg hadde helt glemt at jeg skulle på forretningsmiddag med ham. Jeg hadde vært på sykehuset for å besøke faren min i morges, og han virket verre enn før, så jeg dro hjem og gråt meg i søvn. Jeg hadde heller ikke spist noe siden i går, bare overlevd på kaffe.
"Ja!" svarte jeg, og husket at Ryan fortsatt var på telefonen. "Det er greit for meg. Takk for at du ga beskjed, Ryan. Jeg glemte det helt!" Jeg hadde ingen grunn til å skjule sannheten eller føle meg skamfull. Ryan forsto situasjonen min.
"Jeg tenkte det kunne skje, derfor ringte jeg. Er du ok? Du høres sliten ut. Du trenger ikke å bli med hvis du ikke vil, kjære. Bare si fra," sa Ryan, oppriktig bekymret.
"Nei, det går bra. Jeg blir med. Å bli hjemme vil bare gjøre meg enda mer deprimert," sa jeg.
"Hvis du sier det. Vi sees snart," sa Ryan og la på.
Jeg sukket og satte meg opp i sengen bare for å falle tilbake igjen med en gang. Synet ble svart i noen sekunder, og jeg kunne kjenne en hodepine komme.
Med et stønn reiste jeg meg opp igjen, denne gangen mye langsommere. Jeg trengte virkelig å spise, men jeg hadde ikke appetitt. Jeg prøvde å spise noe i går kveld, men kastet opp alt igjen. Jeg visste ikke hva som var galt med meg. Åh vent; jeg visste hva som skjedde med meg. Det var Erick Stayton.
Med litt vanskelighet kom jeg meg endelig ut av sengen og gikk rett til badet for å ta en lang, varm dusj.
Da jeg surret et håndkle rundt meg og sto foran speilet på badet, kunne jeg ikke unngå å rynke på nesen av bildet. Nei, det var ikke fordi jeg var stygg eller arret; de hadde falmet for lenge siden. Det var fordi jeg hadde poser under øynene, store svarte som ikke forsvinner selv etter mye søvn. Så var det hevelsen fra all gråtingen. Ansiktet mitt virket som en refleksjon av den indre konflikten jeg følte ved at Erick var tilbake i livet mitt igjen. Jeg var opprørt over at Erick ikke hadde besøkt meg en eneste gang de siste fire årene. Det fikk meg til å savne ham når alt jeg ønsket var å hate ham hvert våkne øyeblikk av livet mitt. Hodet mitt var et kaos, og med farens forverrede tilstand hadde jeg problemer med å holde meg sammen. Alt rundt meg falt fra hverandre.
Etter dusjen følte jeg meg mye mer avslappet, og øynene mine var ikke like hovne som før. Jeg så på klokken og så at jeg hadde litt over en time til å gjøre meg klar. Jeg gikk til klesskapet og så gjennom kjolene mine. Siden det var en formell middag, måtte jeg ha på meg en kjole. Reglene var strenge. Grønn var favorittfargen min, så de fleste klærne mine var grønne, men for i kveld valgte jeg en enkel blå ermeløs kjole. Jeg valgte å ha på meg tåreformede safirøredobber og sølvsko. De var ikke for høye, da. Jeg kunne aldri tåle høye hæler. De fikk føttene mine til å gjøre vondt som bare det, så hvorfor utsette seg for slik tortur?
Deretter bestemte jeg meg for å krølle håret i løse lokker for å gi meg selv en elegant touch, så jeg tok frem krølltangen og begynte å krølle. Det tok en stund, så da håret mitt var i løse krøller som hang nedover ryggen, hadde jeg bare femten minutter igjen til Ryan kom. Så jeg la raskt på litt lys rosa leppestift og eyeliner. Jeg la også litt concealer under øynene for å midlertidig bli kvitt de mørke ringene. Til slutt tok jeg på meg en sølvfarget klokke og litt lavendelparfyme.
Jeg tok en sølvfarget clutch og la i litt penger, kortet mitt, og selvfølgelig mobilen. Jeg gikk til kjøkkenet og tok en kopp, helte i litt vann og pulverkaffe før jeg satte den i mikrobølgeovnen for å varme opp. Jeg hadde ikke appetitt, så å prøve å spise noe nå ville bare bety å kaste opp alt, og jeg følte meg virkelig ikke opp til det akkurat nå.
Mikrobølgeovnen blinket to ganger for å fortelle meg at kaffen var ferdig, så jeg tok den ut og drakk den sakte. Jeg kunne kjenne svimmelheten komme igjen, men jeg bet tennene sammen og grep benken for støtte. "Det går bra. Jeg blir fin om et minutt," gjentok jeg for meg selv. Selv om svimmelheten gikk over etter et minutt eller to, følte jeg meg ikke helt bra. Jeg visste at å avlyse med Ryan nå ikke var et alternativ, så jeg stålsette meg. Med en jernvilje var jeg klar til å møte hva enn som kom min vei i kveld.
Jeg drakk raskt opp kaffen, satte koppen i vasken og tok på meg skoene. Jeg skulle akkurat til å sette meg på sofaen for å vente på Ryan da det ringte på døren. Jeg så på klokken og så at den fortsatt bare var femten over fem på ettermiddagen. Ryan hadde en veldig dårlig vane med å være punktlig.
Jeg åpnet døren og så det smilende ansiktet til en kjent sørøstasiat. Ryan Paul hadde den fantastiske asiatiske brunfargen som var så ettertraktet blant våre kolleger, og en fin kropp med slanke muskler. Han hadde svart hår og brune øyne, samt et ganske kantet ansikt med søte smilehull som dukket opp hver gang han smilte. Alt i alt var han en kjekk fyr. Denne kvelden hadde han på seg en svart Armani-dress og en rød skjorte under. Han var en ekte sjarmør, og han virket å like meg, men jeg følte bare ikke det samme for ham.
"Klar til å dra, kjære?" spurte han smilende.
"Klart, la oss dra," svarte jeg mens jeg gikk ut og lukket døren bak meg.
Vi gikk ned trappen til der hans svarte SUV ventet rett ved inngangen til bygningen min. Han hjalp meg inn i bilen, og vi var på vei til stedet. Det var omtrent en og en halv times kjøretur til en italiensk restaurant nær stranden. Vi ankom rundt kvart på syv på kvelden. Restauranten så ut til å klare seg ganske bra på egen hånd, men for å utvide kundekretsen hadde de bedt oss om å promotere restauranten i magasinet vårt. Ryan hadde allerede det nødvendige kamerautstyret for å fange atmosfæren inne i restauranten slik at vi kunne legge ut bilder sammen med artikkelen. Vi nådde parkeringsplassen til den fasjonable restauranten, og Ryan parkerte i VIP-seksjonen. Plassen var nesten full, og folk gikk inn og ut av inngangen i jevne intervaller.
"La oss gå. Vi skal ikke la herrene og damene vente," sa Ryan til meg mens han gikk ut av bilen.
"Er restaurantens eier her?" spurte jeg Ryan mens han hjalp meg ut av bilen, med kamera og annet utstyr hengende fra en bag på den ledige armen hans. Han tok deretter armen min og plasserte den på innsiden av albuen sin. Det var ikke akkurat en vennlig gest, og jeg visste at jeg burde korrigere ham, men kanskje jeg kunne tillate det for en kveld.
"Eieren vil at vi skal skrive en artikkel om restauranten og arvingen hennes. Hun har også et stort selskap i tekstilindustrien, så vi gjør en felles artikkel. Det kommer til å øke seertallene våre mye, så intervjuet gagner begge parter," sa han.
"Men jeg tok ikke med meg opptakeren!" utbrøt jeg i panikk. I hastverket mitt hadde jeg helt glemt den digitale opptakeren som skulle ta opp stemmene deres. Den skulle følge med videoen vi planla å vise på en lokal TV-kanal.
"Ikke bekymre deg, kjære! Du har telefonen din med deg. Ta opp med den. Jeg er sikker på at den vil ta opp fint så lenge det ikke er bakgrunnsstøy," sa han da vi gikk inn i restauranten. Ryan holdt døren for meg.
"Er du sikker på at vi kan klare det uten et team?" spurte jeg, ikke så sikker på at jeg kunne klare det i min tilstand.
"Ikke bekymre deg, du klarer det fint." Så, uventet, tok han hånden min og kysset håndbaken.
Jeg var for overrasket til å reagere da en servitør kom bort til oss i det øyeblikket for å lede oss til managerens kontor. Ryan ga meg kameraet mens han tok hånd om opptaksutstyret. Jeg følte meg plutselig litt nervøs. Det var som om noe var i ferd med å skje, og det ville være noe jeg ikke ville like i det hele tatt. Vi fulgte servitøren gjennom den mer private delen av restauranten hvor par satt på kjærlighetsseter mens de kysset eller bare nøt middagen sin. Hver bås hadde et annet fargetema og en overhengende lampe som lyste opp båsen. Jeg ønsket å ta bilder av minst ett par slik at jeg kunne bruke det i magasinet.
"Herrer, gjestene deres har ankommet," annonserte servitøren da vi gikk inn gjennom de sotede glassdørene.
Samtalen deres stoppet så snart vi rundet hjørnet, og jeg følte at bunnen av magen min falt. Øynene mine var fortsatt store da Ryan introduserte oss, og jeg kunne ikke rive blikket fra det smilende ansiktet hans.
Der, sittende i en av stolene med et stort smil og et ondt glimt i de fantastiske blå øynene, var ingen ringere enn djevelen selv.
Erick Stayton.