Kapittel 3
Alina
Jeg våknet med et rykk. Det tok litt tid før jeg skjønte at noen ringte på døra til leiligheten min, og at jeg ikke lenger var på sykehuset og prøvde å overbevise faren min om å avlyse bryllupet.
Jeg gned søvnen ut av øynene og så på klokken ved sengen. Den var ni tjuesju om morgenen, og siden jeg hadde tatt noen dager fri fra jobben, ventet jeg ikke besøk.
Jeg skyndte meg ut av sengen og tok på meg morgenkåpen. Den limegrønne satengnattkjolen jeg hadde på meg rakk til knærne, og morgenkåpen var litt lengre. Det lange mørkebrune håret mitt lå i ville krøller rundt ansiktet og nådde ned til korsryggen. Jeg dro fingrene gjennom det noen ganger for å se presentabel ut, før jeg gikk mot døren.
"Ja?" spurte jeg da jeg åpnet døren uten å sjekke først. Jeg angret straks på det.
På den andre siden av døren sto ingen andre enn Erick Stayton, mannen jeg hatet og fryktet. Han så fortsatt lik ut, bortsett fra at han ikke lenger hadde den gutteaktige sjarmen han hadde som yngre. I stedet var det harde vinkler og et skarpt utseende. Han hadde et djevelsk vakkert ansikt, brede skuldre og lange ben kledd i grå dressbukser. Musklene på armene hans strammet de oppbrettede ermene på den marineblå skjorten. Det sandfargede blonde håret var kort og perfekt stylet, mens de havblå øynene glitret med en ukjent følelse, et smil lekte på leppene hans.
"Heisann. Husker du meg?" sa han mens jeg bleknet synlig.
"H-hvorfor er du her?" spurte jeg, og forbannet meg selv innvendig for å stamme. Hvordan kunne jeg noen gang glemme ham? Uansett hva han gjorde mot meg, hadde han et ansikt ingen kunne glemme så lett.
"Jeg kom bare for å sjekke hvordan det står til med min kommende kone." Han krysset armene over brystet.
"Vel, nå som du har gjort det, burde du kanskje dra." Jeg gikk for å smelle døren igjen foran ansiktet hans, men en plutselig vindkast feide forbi meg. Da jeg snudde meg, sto Erick der i stuen min og så seg rundt i leiligheten min.
Leiligheten min var liten, men jeg elsket å bo her. Jeg hadde dekorert alt selv, fra fargen på veggene til møblene. Spisestuen var en kombinasjon av lys grønn og blå med et blått teppe og hvite sofaer. Kjøkkenet var rett ved siden av stuen med to stoler foran benken og et åpent kjøkken bak det. Veggene var i en lys kremfarge, og skapene var laget av tre. Det var en tjueåtte tommers LCD-TV på veggen ved siden av benken og inngangen til kjøkkenet. En gulv-til-tak glassvegg sto vendt mot sofaene som ga en fantastisk utsikt over bakgården og fontenen. Rommet mitt var middels stort med hvite vegger og hadde forskjellige falske planter og blomster, samt et grønt gress-teppe. Alle dekorasjonene fikk det til å se ut som det var midt i naturen. Gjestrommet var malt i rødt og gull med bare en seng og en liten garderobe. Det var alt, men leiligheten var mitt trygge fristed. Jeg kjøpte den med pengene jeg fikk ved å selge foreldrenes hus rett etter at faren min ble innlagt på sykehus for et år siden.
"Jeg liker innredningen. Har du gjort dette selv?" spurte Erick.
"Ja," sa jeg med en hard stemme. "Hvor lenge har du tenkt å bli her?"
"Du vet, det er ingen grunn til at vi skal være så anspente, ikke sant? Vi skal gifte oss om noen uker," sa han, mens han kom bort til meg så vi sto bryst mot bryst.
"Du har rett. Vi skal gifte oss om noen uker, men vi er ikke gift ennå. Så det ville vært bedre om jeg slapp å se deg med mindre det er absolutt nødvendig." Jeg trakk meg ikke tilbake selv om hver celle i kroppen min ba meg om å løpe så langt og raskt jeg kunne.
Erick hevet et øyenbryn, og leppene hans bøyde seg opp til den ene siden. "Du har forandret deg. Det liker jeg, men du ser ut til å ha glemt at du ikke gifter deg med en vanlig mann, Alina. Du gifter deg med vampyrprinsen, så vær våken og få meg litt kaffe."
For en frekkhet! Ja, bortsett fra å være en av de mest innflytelsesrike familiene i Canada, var Ericks foreldre kongen og dronningen av alle vampyrer, noe som gjorde ham til Vampyrprinsen, men det ga ham ikke rett til å kommandere meg rundt. Jeg bet sammen tennene så hardt at jeg var redd de skulle sprekke. Hvordan våget han å si noe slikt som om han ikke hadde gjort noe for fire år siden?
Jeg skal ikke miste besinnelsen, måtte jeg minne meg selv på. Nei, jeg skal ikke tape mot dette monsteret.
"Kom deg ut av huset mitt, og lag din egen forbannede kaffe!" Med det marsjerte jeg til soverommet mitt og smalt døren i ansiktet hans.
Erick
Jeg stirret forbløffet på den lukkede døren til Alinas soverom. Men det som forbauset meg mest, var hvor mye hun hadde forandret seg de siste fire årene.
For fire år siden var hun denne sjenerte lille jenta som var for redd til å si sin mening og alltid gjemte seg for meg og vennene mine. Det var sant at vi mobbet henne, men det var mest på grunn av min stolthet. På den tiden var jeg ikke klar til å akseptere at fremtiden min allerede var forutbestemt, og at jeg ikke ville ha noe å si i den. Dessuten var jeg Vampyrprinsen, og hun var et vanlig menneske, noe vennene mine sørget for at jeg aldri glemte. Jeg var faktisk overrasket over at foreldrene mine var så begeistret for dette bryllupet. De var de som lærte meg at mennesker var fortynnere. Å få barn med dem ville fortynne blodlinjen vår, noe som utgjorde en trussel mot vår overlevelse siden blodlinjen vår allerede ble fortynnet av inngifte. På den annen side hadde moren min alltid rost Sheena, Alinas mor, selv om hun var det største eksempelet på fortynning i historien.
Kanskje det var fordi foreldrene mine ønsket å vinne tilbake tilliten til de vampyrene som hadde valgt å leve i fred med menneskene. Et flertall av vår rase støttet nå inngifte uten frykt for fortynning, og foreldrene mine var hardbarkede politikere. Ingen kunne velte dem fra posisjonen deres, men det var alltid bedre å leve et opprørsfritt liv.
Jeg så på den lukkede døren igjen og bestemte meg for å gi henne litt tid. Jeg kunne lett bryte ned døren, men det ville ikke oppnå noe. Det ville bare ødelegge alt før det i det hele tatt hadde en sjanse til å formes. Sukkende satte jeg meg i en sofa vendt mot en glassvegg og beundret skjønnheten i landskapet mens jeg tok noen viktige samtaler. Bak den strakte Churchill seg ut i all sin prakt. Eskimo Museum var ikke så langt herfra. Hun hadde funnet en fin beliggenhet.
Arbeidet hjalp ikke, skjønt. Med meg så nær Alina, gikk minnene mine stadig tilbake til en natt som aldri burde ha skjedd. Det var mitt største øyeblikk av svakhet. Jeg husker fortsatt hva som skjedde den dagen som om det var i går. Mine 'venner' hadde en stor del i det også. De hjalp til med å dope meg med en gift som bare påvirker vampyrer og fortalte meg en løgn som fungerte som en avledningsmanøver. Da jeg kom nær henne, slo tvangen inn.
Da jeg kom til meg selv etter å ha kjempet med nebb og klør for å bli kvitt tvangen, var det for sent. Hun var blitt skadet ganske ille. Jeg hadde vært for hard og etterlatt henne med blåmerker. Jeg var avskyet over meg selv og kunne ikke engang se på henne. Jeg kunne ikke møte henne siden. Derfor hadde jeg ikke besøkt henne en eneste gang på alle disse årene. Hva skulle jeg si? Jeg beklager at jeg ødela livet ditt? Nei. Ord var ikke nok for det jeg hadde gjort mot henne. Det tok meg en stund å forstå at tanken på henne med en annen, løgnen som min 'venn' Nile matet meg med for å komme nær Alina, gjorde meg rasende.
Ja, jeg var sjalu, men jeg var ikke forelsket. Jeg har alltid tenkt på henne som min partner. Hun var min og bare min. Og jeg ville sørge for at ingen kunne ha henne. Hun var, er fortsatt, og vil alltid være min, til å gjøre som jeg vil, når og hvor jeg vil.