Kapittel 2
Alina
Vitenskapen forteller oss at menneskehetens evolusjon ikke var en rett linje. Flere arter måtte bli utryddet for at den ultimate overlevende skulle herske på denne jorden: mennesker eller Homo sapiens. Menneskene stammer fra de forhistoriske apene og har utviklet seg over millioner av år. Akkurat hvor mange, er selv forskere usikre på. Deres beste gjetninger kommer fra hominide fossiler som de har oppdaget fra ulike deler av verden. De bruker alle slags kriterier, fra firbeint til tobeint bevegelse, en økning i hjernekapasitet, endringer i matvaner, osv. Men én ting de er enige om, er at det tok årtusener å til slutt resultere i det perfekte moderne mennesket som har gjort jorden til det ypperste habitatet.
Hvis du trodde det samme, kunne du ikke tatt mer feil.
Menneskene var ikke de eneste skapningene som overlevde de utallige prøvelsene som Moder Jord påførte oss. Nei, det var andre, vesener som var sterkere, raskere, farligere og høyere på næringskjeden. De mistet aldri vanen med å fortære rått kjøtt og blod, og overlevde utelukkende på dyriske instinkter, fart og smidighet som var en del av deres genetiske sammensetning. I århundrer hadde de gjemt seg, aldri latt noen mennesker bli klar over deres eksistens før det var det siste de visste. De jaktet på oss og holdt seg utenfor vår synsvidde akkurat som en rovdyr fordi de var de mest feilfrie av dem alle. De var vampyrene.
Hvordan visste jeg alt dette? Hvordan visste jeg at vampyrer var ekte? Hvordan visste jeg om deres historie? Nei, det var ikke fordi de hadde blitt oppdaget av forskere eller gjort seg kjent for verden. Det var fordi min far jobbet for dem.
Jeg burde vite det fordi jeg var forlovet med en vampyr. Jeg skulle bli Erick Staytons brud.
Han var arving til Stayton Incorporated, et selskap som spesialiserte seg på å markedsføre blod fra givere og hadde blodbanker i flere deler av USA. Det var en veldedig organisasjon som så etter forbedring av verden og var interessert i å hjelpe mennesker i nød. Ingen visste egentlig at det bare var et skalkeskjul, for bare ti prosent av blodet de samlet inn gikk til veldedighet. Resten ble levert til vampyrer over hele Canada. De drev også en sikkerhetstjeneste for VIP-er og forretningsmagnater, de som trengte beskyttelse. Alt i alt var han og familien hans superrike, superarrogante, og veldig, veldig mektige.
Erick Stayton, min forlovede, var en av de mest ettertraktede ungkarene i Canada. Mange jenter ville gjort hva som helst for å fange hans oppmerksomhet. Men han var for innbilsk til å bli med én person i mer enn en uke, ifølge Men’s Fashion og GQ. Han var en nådeløs og vill rovdyr. For meg har vampyrer aldri vært en del av eventyr. De har alltid vært de menneskene jeg har lært å frykte, og Erick var alltid øverst på den listen.
Min familie var blant de få som visste om deres hemmelighet. Min far var leder for Hovedkanadiske Blodbanken. Våre familier har vært nære selv før jeg ble født. Erick var det yngste barnet i sin familie, så vi hadde en aldersforskjell på omtrent tre år. Min mor og hans var de som hadde arrangert dette bryllupet rett etter at jeg ble født. Jeg hadde ingen anelse om hvorfor, dog. Hvorfor valgte de en menneskelig jente som ikke har noen interesse for vampyrer overhodet? Hvorfor valgte de ikke noen mer passende, som noen av samme rase? Det var ingen hemmelighet at jeg aldri likte vampyrer til å begynne med. Blodbanker var en relativt moderne oppfinnelse. Hvem visste hvor mange liv de tok før oppfinnelsen?
Alle forventet at vi skulle bli gode venner, Erick og jeg. De trodde at vi ville vokse opp og elske hverandre, men det var det stikk motsatte. Jeg hatet ham med en lidenskap. Det var ikke bare fordi han var en vampyr, skjønt. Å nei, det stakk mye dypere. Du skjønner, jeg hadde alltid unngått Erick helt siden jeg var barn. Han var alltid med den populære gjengen, bøllene. Naturlig attraktiv, som med alle andre rovdyr på planeten, slapp han alltid unna med det. Så det var naturlig å unngå ham og holde seg utenfor hans synsfelt. Det var ikke det at han ikke visste om meg, men vi holdt bare avstand fra starten. Men etter hvert som jeg begynte å vokse, begynte jeg å delta på fester med foreldrene mine, og han begynte endelig å legge merke til meg. Da gikk det fortsatt greit. Jeg kunne håndtere noen spydige kommentarer her og der, men det var når han og moren hans kom for å besøke foreldrene mine en dag at alt gikk galt.
Vi satt alle rundt middagsbordet den kvelden. Jeg gikk til kjøkkenet for å hente en ekstra rett da jeg snublet i dørkarmen og falt til gulvet, men ikke før jeg slo hodet i benken og skadet meg. Såret var ikke dypt, men slaget gjorde at huden i panna sprakk opp og begynte å blø kraftig. Det neste jeg visste var at Erick var der, og han drakk fra meg til jeg ble for svak til å åpne øynene.
Da jeg kom til bevissthet igjen, advarte han meg om å ikke fortelle det til foreldrene våre, ellers ville han drepe meg. Jeg, som den pinglete lille ungen jeg var, holdt det hemmelig. Jeg var elleve da. Fra den dagen kom han av og til for å drikke fra meg.
"Du er min forlovede. Det er din plikt å gi meg mat," pleide han å si til meg. Jeg trodde på ham lenge, helt til jeg ble gammel nok til å forstå tåpeligheten i det.
Jeg ville fortsatt ha tilgitt ham, med tanke på at han var en ung vampyr som ikke hadde kontroll over sulten sin, hvis det ikke var for det som skjedde neste gang.
Jeg hadde nettopp fylt atten. Det var Ericks tjueførste bursdag, og det var fest hjemme hos dem. Foreldrene mine ville at jeg skulle dra, men jeg takket nei og sa jeg hadde en prøve dagen etter. I virkeligheten ville jeg bare holde meg unna Erick og gjengen hans av bøller. Foreldrene mine var alltid bortreist på forretningsreiser, og jeg var ofte alene hjemme. Det var rundt klokken to om natten da jeg hørte at inngangsdøren til huset vårt ble brutt opp. Jeg skyndte meg ned for å sjekke og visste umiddelbart at jeg ikke burde ha gjort det. Erick lente seg mot dørkarmen med klærne og håret i uorden. Han var dritings.
Jeg trodde han skulle drikke fra meg igjen, noe han hadde sluttet med en stund siden han hadde mange kjærester å drikke fra på college. Jeg tok så, så feil.
Jeg husker ikke nøyaktig hva som skjedde den natten, sannsynligvis på grunn av PTSD, men jeg husker morgenen etter da jeg våknet forslått og blodig. Klærne mine var revet opp, og det var kloremerker på teppet rundt meg. Erick selv var i en lignende tilstand av avkledning.
Ericks uttrykk var uleselig. Han ble bare for å sette på noen plaster på meg så han ikke skulle bli tatt, og dro umiddelbart med den samme trusselen om å drepe meg hvis jeg fortalte det til foreldrene våre. Men jeg hadde fått nok. Jeg ville aldri holde det hemmelig i utgangspunktet. Jeg ville så gjerne fortelle foreldrene mine om alt dette. Jeg lovet meg selv at jeg ville gjøre det så snart de kom tilbake, selv om det betydde å dø i hendene på en hensynsløs vampyr... men det skjedde aldri.
Dagen etter måtte jeg i stedet haste til sykehuset. Pappa hadde flere alvorlige skader, og mamma var borte. De hadde vært i en ulykke på vei hjem. En attenhjuls lastebil krasjet inn i bilen deres på en smal vei. Etter det ble livet mitt aldri det samme. Jeg lukket meg helt inne. Jeg holdt meg for meg selv og unngikk selskap så mye jeg kunne. Jeg stolte ikke lenger på folk. Det som skjedde med meg kunne ikke engang sammenlignes med det som skjedde med mamma, personen som aldri i verden fortjente dette. Pappa var så knust, det var vondt å se på.
Han kom seg etter å ha vært på sykehuset i seks måneder. Men han ble diagnostisert med leukemi i stadium to. Nå hadde han ikke mye tid igjen. Det hadde gått fire år siden ulykken og mammas død. Faren min lå allerede på dødsleiet, og Erick hadde aldri besøkt en eneste gang, selv om moren hans hadde vært her så mange ganger.
Det var en annen grunn til at jeg skulle gifte meg med Erick så snart slutten av denne måneden. Siden mamma var død og pappa nærmet seg sin, ville jeg trenge beskyttelse fra vampyrer som gjerne ville gjøre hovedrett ut av meg. Tross alt kunne de ikke ha meg skrikende til verden at de eksisterer.
Det føltes som om veggene jeg hadde bygget opp gjennom alle disse årene var i ferd med å bryte sammen. Livet mitt raste sammen rundt meg, og jeg hadde ingen måte å stoppe det på.