Kapittel 5 Naboer og styggelighet
Jo mer tid jeg tilbringer med denne Skifteren, jo mer begynner jeg å tro at skjebnen har tatt feil. Jeg lurer på om det finnes en måte å bryte båndene på eller bli kvitt dem på en eller annen måte. Jeg har aldri sett det skje før. Selv i døden er folk bundet sammen. En gang gikk jeg forbi en kirkegård og så en gammel mann besøke sin kones grav. Den røde tråden fløt fortsatt fra brystet hans og forsvant ned i bakken, som for alltid koblet ham til sin elskede. Det var deprimerende, men også litt romantisk på en makaber måte.
Jeg kastet et blikk tilbake på mannen som satt ved bordet rett overfor meg. Jeg kan ikke forestille meg å være knyttet til ham for alltid. Jeg håper virkelig skjebnen vet hva den gjør når den gir meg denne mannen som min sjelevenn.
"Ja, jeg vil være venn med tvillingsøsteren din. Det er skjebnebestemt." Han rynker pannen mot meg. "Du er ikke engang en Skifter, hvorfor skulle skjebnen ønske at du skulle være venn med søsteren min?" Nå er det min tur til å rynke pannen mot ham.
"Hva har det med saken å gjøre? Alle har en skjebne, Mr. Kane, uavhengig av omstendighetene rundt deres fødsel. Når jeg ser på noen, ser jeg skjebnens tråder, ikke arten deres."
Jeg er utrolig irritert. Denne mannen er min sjelevenn, hvordan kan han være en slik dust? Dette var definitivt ikke det første møtet jeg forventet når jeg endelig møtte bæreren av min røde tråd. Jeg hadde håpet på noe litt søtere, kanskje søtt eller romantisk. Men nei, jeg blir kjeftet på og fornærmet. Hurra for meg. Han stirrer på meg et øyeblikk.
"Bellamy," sier han plutselig. "Hva?" Jeg er helt forvirret, han har allerede fortalt meg navnet sitt, har han ikke? Skifteren ser veldig alvorlig ut.
"Kall meg Bellamy. Mr. Kane var min far." Uttrykket hans er trist. Jeg vet ikke hva som skjedde med faren hans, men jeg er sikker på at han ikke kan være i live og ha det bra, ikke med sønnen som ser så elendig ut. Jeg nikker.
"Greit. Bellamy da. Du kan kalle meg Ryann." Jeg tilbyr, mest fordi det ville vært superkleint for meg å bruke fornavnet hans mens han bruker etternavnet mitt. Dessuten er fyren min sjelevenn, vi må komme oss forbi det kleineste 'bruke hverandres navn'-stadiet til slutt, hvorfor ikke få det unna nå?
Skifteren - jeg minner meg selv mentalt på å kalle ham Bellamy - virker lettet over at jeg gikk med på det så lett og... puster han merkelig dypt? Kanskje det er en Skifter-greie, jeg har hørt at de kan fortelle mye om hvordan en person føler og reagerer fra lukten deres... som er litt merkelig, men jeg antar det kan være nyttig.
"Vel Bellamy, nå har jeg noen spørsmål til deg." Jeg begynner. Han ser irritert ut. Du skulle tro jeg nettopp hadde fortalt ham at han hadde en tannlegetime eller noe.
"Wow, ro deg ned da. Jeg spør ikke om noe vanskelig, i det minste burde det ikke være det." nølende, nikker Bellamy og gestikulerer for meg å fortsette.
"Vel, først vil jeg virkelig vite hvordan du fant meg. Jeg satte ikke engang hele navnet mitt på lappen, og du visste det ikke før jeg fortalte deg det, så jeg tviler på at du fikk detaljene mine fra noen på Borderline." Jeg resonnerer. Bellamy trekker på skuldrene.
"Lukten din var over hele lappen. Jeg antok at den ble plassert i søsterens veske på restauranten siden det er det eneste stedet hun dro den kvelden, så jeg dro dit. Det tok meg ikke lang tid å finne deg derfra. Lukten din var... eksepsjonelt lett å følge," observerer han med enda et dypt åndedrag. Jeg trekker på skuldrene.
"Kanskje det er fordi jeg gikk hjem barbeint," sier jeg likegyldig. Han ser forvirret ut.
"Barbeint? Hvorfor ville du gjøre det?" spør han nysgjerrig. Jeg peker på hælene jeg hadde forlatt i døråpningen.
"Fordi de skoene er onde, og jeg er ganske sikker på at de holdt på å bite av meg føttene eller noe. Dessverre er de en del av uniformen min på jobben." Jeg forklarer. Han hever et øyenbryn.
"Å bite av deg føttene? De kan da umulig være SÅ ille..." sier han, men stemmen hans dør ut. Jeg løfter foten min og drar av meg kanintøffelen for å avsløre blemmer og røde merker som skjuler den bleke huden på foten min.
"De er definitivt så ille," sier jeg mens jeg holder foten opp, så han kan se. Det er nesten komisk hvor forskrekket Bellamy ser ut. Han lener seg faktisk fremover og griper foten min, trekker den mot seg selv.
Han ser ut til å innse hvor rart det er, for han stivner plutselig, og nesten like raskt som han griper meg, slipper han meg igjen.
Det blir en pinlig stillhet mens jeg trekker kanintøffelen tilbake over foten min. Jeg bestemmer meg for å gå videre til neste spørsmål og prøver å ikke tenke på det faktum at han fant meg ved hjelp av lukt. Det virker litt som et innbrudd i privatlivet, men hvem er jeg til å snakke. Jeg snoker bokstavelig talt i alles personlige forhold hele tiden. Dessuten la jeg igjen en lapp.
"Jeg... hvordan reagerte søsteren din da hun så lappen?" Jeg finner ut at jeg faktisk er livredd for å høre svaret hans. Jeg vil ikke at hun skal hate meg. Bellamy senker blikket mot gulvet.
"Hun har faktisk ikke sett den. Jeg luktet noe annerledes i vesken hennes, deg antar jeg, og jeg tok den før hun så det. Hun var begeistret og virket ikke til å legge merke til det." Jeg er ikke sikker på om jeg er skuffet over at advarselen min aldri nådde henne, eller lettet.
"Jeg er overrasket over at du gjorde en innsats for å finne meg," kommenterer jeg. Han flytter seg ukomfortabelt i setet.
"Hun er søsteren min, jeg måtte vite om det var noe i lappen. Dessuten..." han nøler.
"Jeg er ikke så sikker på Tristan. Jeg har aldri virkelig knyttet bånd med ham." Jeg tolker det som hans taktfulle måte å si at han hater Tristan og synes han er en total drittsekk. Jeg åpner munnen for å si det, men jeg blir avbrutt av noen ved døra.
Paul står med armene krysset over brystet i døråpningen min. Vi har vært så opptatt med å krangle at ingen av oss tenkte på å lukke døra. Bellamy er på beina med en gang og går frem for å møte den fremmede. Paul snakker, tonen hans er en av fullstendig avsky.
"En Skifter?" sier han skarpt, stirrende på Bellamys merke.
"Jeg trodde du var en så hyggelig jente, Ryann. Jeg håper ikke du har tenkt å ha Skiftere som kommer til alle døgnets tider i bygningen min." Han snerrer. Bellamy tar et skritt nærmere, holdningen hans er defensiv. Jeg reiser meg og stiller meg mellom dem.
"Bellamy, ignorer naboen min. Det ser ut til at han har dårlige manerer. Paul, kom deg ut av MIN leilighet. Denne bygningen tilhører Maggie, ikke deg, og det er ingen grunn til at jeg ikke kan invitere hvem jeg vil," minner jeg ham om. Så Bellamy er litt av en drittsekk, men jeg kommer ikke til å la naboen min fornærme ham på grunn av hans art. Paul stirrer olmt på meg.
"Vel, beklager for at jeg kom for å sjekke på deg etter at denne bråkmakeren nesten slo ned døra di. Jeg kunne høre det fra nede. Magikere oppfører seg virkelig som om reglene ikke gjelder for dem, gjør de ikke?" Han retter den siste uttalelsen mot Bellamy, som ser ut som om han vil slå Paul i bakken.
Jeg klandrer ham egentlig ikke. Paul går meg også på nervene.
Uten å si noe, skyver jeg opp ermene på pyjamasen så høyt jeg kan på armen. Det er akkurat nok til at bunnen av merket mitt er synlig. Pauls uttrykk mørkner.
"Hva i all verden? Maggie lovet at alle i denne bygningen var trygge. Jeg antar at en gammel dame er ganske lett å lure, hva?"
Jeg klikker. Det er én ting å fornærme Bellamy, jeg kjenner ham knapt. Fornærme meg? Jada, hvorfor ikke. Det er ikke som om det ikke er mange som gjør det allerede, jeg kan tåle det. Men Maggie? Hun er den beste personen jeg kjenner, og jeg kan ikke tåle å høre ham snakke om henne på den måten. Jeg burde sannsynligvis ikke bli fysisk, men jeg klarer bare ikke å la være. Hånden min flyr før hjernen registrerer at den beveger seg, og jeg gir ham en kraftig lusing.