Kapittel 4 Tøfler og overraskelser
Jeg våkner av en høy bankelyd. Det tar et øyeblikk før jeg forstår at noen banker veldig, veldig høyt på inngangsdøren min. Jeg stønner og plukker opp telefonen for å sjekke tiden. Åtte og tjue to på morgenen. Hvem kan det være som besøker meg nå? Maggie burde være på markedet, og Logan på vei til skolen, dessuten ville ingen av dem banket så... aggressivt. Jeg tvinger meg selv ut fra under dyna og skjelver når den kjølige morgenluften treffer meg. Jeg kaster et blikk i speilet når jeg går forbi og innser at hestehalen fra kvelden før har vridd seg og nå sitter klønete på den ene siden av hodet med halvparten av håret trukket ut i en merkelig løkke. Jeg drar strikken ut av håret og trer den over håndleddet. Bankingen fortsetter.
"Jeg KOMMER, slapp av," mumler jeg. Merkelig nok stopper bankingen faktisk. Den som står på den andre siden av døren må ha god hørsel hvis de hørte hva jeg nettopp sa. Enten det, eller de ga opp og dro hjem. Jeg håper på det siste, for jeg vil virkelig bare gå tilbake til sengen. Jeg subber til døren og åpner den. Handlingene mine kan virke litt hensynsløse, jeg burde sikkert ha kikket gjennom vinduet for å se hvem det var før jeg åpnet. Men jeg er trøtt og ikke våken nok til å tenke på slike ting som min egen sikkerhet.
Faktisk føler jeg at personen på den andre siden av døren burde være den som er redd for meg, med tanke på hvor irritert jeg er. I døråpningen står en mann som jeg bare kan beskrive som blendende. Han er høy og muskuløs med svart hår som har en svak bølge i seg og gyldne øyne. Et blikk på armen hans forteller meg at han er en Skifter. Faktisk er han av samme type Skifter som Megan. Han har på seg blå jeans, en svart skjorte med knapper og står med armene i kors, uttrykket hans utålmodig.
Jeg åpner munnen for å snakke når jeg legger merke til noe som min søvnige hjerne ikke hadde registrert før dette øyeblikket. Jeg gnir de trøtte øynene mine mens jeg stirrer. Det er en rød tråd som kommer fra Skifter-mannens bryst. Det virkelig overraskende er at den leder rett over til meg. Jeg stirrer opp på ham med store øyne, usikker på hvordan jeg skal reagere. Min sjelevenn er en Skifter? Og han står rett foran meg. Halvparten av meg vil kaste meg over ham. Jeg er så spent på å møte ham endelig. Resten av meg vil bygge en teppehule og gjemme meg. Jeg er ikke sikker på om jeg er klar for en sjelevenn ennå, og jeg kjenner knapt denne fyren. Jeg kjefter på meg selv internt. Jeg er latterlig. Denne mannen har ingen anelse om at vi er bundet av skjebnens røde tråd, jeg må behandle ham normalt og bli kjent med ham, ikke oppføre meg som en creep.
Dette minner meg på at han fortsatt står der og stirrer på meg, neseborene blusser litt mens han ser meg over. Han virker ikke imponert over mine enhjørning-pysjamaser og kanintøfler. Ikke så rart. Jeg samler meg nok til å opptre (for det meste) normalt.
"Eh, god morgen?" hilser jeg ham, stemmen min er et spørsmål. Når han snakker, er tonen hans streng og forretningsmessig.
"Er du R.G?" krever han å få vite.
"Unnskyld meg?" spør jeg. Han himler med øynene.
"Er du med vilje dum, eller er du virkelig så treg? Er du den R.G som skrev dette notatet til tvillingsøsteren min Megan?" krever han igjen, denne gangen vifter han med notatet jeg hadde skrevet kvelden før foran ansiktet mitt. Jeg trekker meg tilbake når det kommer litt for nærme. Uhøflig, eller hva?
"Åh, det. Eh... ja? Jeg heter Ryann Gale," introduserer jeg meg selv.
"Jeg er Bellamy Kane. Vi må snakke." Uten å spørre, presser han seg forbi meg og går inn i leiligheten min. Temperamentet mitt stiger ved inntrengingen.
"Hva gjør du? Dette er hjemmet mitt, du kan ikke bare gå inn!" Jeg prøver å holde stemmen fast, men når han snur seg og fester meg med de gyldne øynene sine, krymper jeg meg. Blikket han gir meg er majestetisk, og jeg senker automatisk øynene til gulvet som er min vane. Så tvinger jeg meg selv til å se opp igjen. Han legger ikke merke til at jeg ser opp fordi han allerede har sett bort fra meg. Han er uhøflig, jeg nekter å vise at han skremmer meg, selv om han definitivt gjør det. Han kaster et blikk rundt, og etter å ha innsett at siden sofaen min for øyeblikket er stablet høyt med klesvask, er det eneste stedet å sitte det lille bordet med de to stolene, peker han på det.
"Sett deg," beordrer han. Jeg stirrer på ham. Hvem tror han at han er, som kan kommandere meg rundt på denne måten? Hvordan kan noen så irriterende muligens være min sjelevenn? Kanskje jeg fortsatt sover. Jeg klyper meg i armen, og øynene mine fylles med tårer fra smerten. Ok, ikke sovende da. Jeg krysser armene og ser på mannen, men unngår blikket hans.
Bellamy Kane.
Han virker som en som er vant til å få viljen sin. Vanligvis er jeg ikke typen som starter krangler. Hvis noen vil at jeg skal sette meg, gjør jeg det nok, for hvorfor ikke? Men hvis denne mannen er min sjelevenn, nekter jeg å la ham behandle meg som noe annet enn en likestilt, selv om han ikke vet det ennå. Han vil ikke skade meg, jeg er i hvert fall stort sett sikker på det. Jeg tror ikke jeg kunne falle for noen som ville skade meg, så det er rimelig å anta at han ikke ville det.
"Herr Kane, du kan ikke bare storme inn i hjemmet mitt og kommandere meg rundt." Han himler med øynene igjen.
"Vil du heller at jeg formulerer kravet mitt mer søtt, og vær ikke i tvil om at dette er et krav, ikke en forespørsel. Frøken Gale, ville du vært så vennlig å sette deg ned slik at jeg kan snakke ordentlig med deg om den noe vage lappen du etterlot til søsteren min i går kveld." Ordene er formulert høflig, men tonen hans er sarkastisk og fortsatt like krevende.
Jeg vil fortsette å argumentere, men jeg vil også virkelig vite mer om Megan. Jeg håper ikke lappen opprørte henne for mye. Jeg bestemmer meg for å gi etter for kravene hans denne gangen og setter meg. Jeg prøver å beholde den verdigheten jeg har igjen når jeg setter meg ned.
"Er du fornøyd nå?" Jeg gestikulerer mot den andre stolen for at han også skal sette seg. Han setter seg overfor meg, og jeg gjør mitt beste for å virke selvsikker og samlet. Vel, så samlet som man kan se ut med bustete hår og kanintøfler.
"Hvorfor etterlot du søsteren min den lappen?" spør han. Jeg trekker på skuldrene.
"Jeg så den mannen, Tristan var det? Fri til henne. Jeg vet at det ikke er riktig, så jeg skrev en lapp til henne." Shifteren smalner de gyldne øynene mot meg, og plutselig er jeg sikker på at han er en slags katteaktig Shifter. Noe med øynene hans er så katteaktig.
"Og hvordan visste du at 'det ikke er riktig'?" Han etterligner meg i en barnslig tone. Jeg sukker. Å forklare magien min er alltid frustrerende. Folk tror enten at jeg finner på alt, siden ingen andre har den samme kraften som meg, eller de synes jeg er merkelig og begynner å avhøre meg for å vite om vennskapene og forholdene deres.
"Jeg vet at det ikke er riktig på grunn av magien min." Jeg sier det med en jevn stemme. Han lener seg nærmere meg.
"Men du er menneske. Du lukter menneske," informerer han meg, uttrykket hans ser ut som avsky. Siden jeg vet at mennesker ikke lukter verre enn Shiftere, bare annerledes, vet jeg at avskyen er for ideen om at jeg er menneske, ikke min faktiske lukt. Jeg hever et øyenbryn.
"Slutt å snuse på meg, og jeg er ikke menneske," sier jeg bestemt. Han krysser armene over brystet igjen.
"Hva er du da?" krever han. Jeg trekker på skuldrene.
"Vet ikke, hvis du finner det ut, gi meg beskjed," sier jeg avslappet. Øynene hans åpner seg i overraskelse.
"Du er en ukjent Magi?" Tonen hans er vantro. Han inhalerer dypt igjen, hvis jeg ikke visste at han var en Shifter, ville jeg ikke syntes det var rart, men nå vet jeg at han... snuser... Det er min tur til å himle med øynene.
"Jeg vet, jeg vet. Stor overraskelse, ikke sant? Hvordan kan dette være og bla bla bla. Jeg er foreldreløs, og selv om jeg kjenner kraften min, passer den ikke inn i noen art, så jeg er fast som en ukjent." Ok, så kanskje det kom ut litt mer aggressivt enn jeg hadde tenkt.
Hva kan jeg si, jeg har problemer, og han traff en nerve. Han ignorerer min sarkasme og fortsetter avhøret sitt. Det er altfor tidlig for dette.
"Hva er kraften din da?" Jeg gir en kort forklaring på evnen min til å se skjebnens tråder og en oversikt over de vanlige typene.
"Tristan har en rød tråd, men den er ikke knyttet til Megan. Jeg prøver vanligvis å ignorere denne typen ting. Skjebnen ordner seg alltid til slutt. Men jeg har en blå tråd, vennskapstråden, knyttet til Megan. Hvis hun er bestemt til å være min venn, vil jeg ikke at hun skal lide når jeg kan forhindre det." Herr Kane virker tvilende til forklaringen min.
"Du kan se om folk er bestemt til å være sammen, og du tror du er ment å være venn med tvillingsøsteren min?"
Tvilling?
Vel, det er uvanlig. Magier har sjelden tvillinger, men når de har, er de mektige.
Jeg nikker til ham. Kanskje det er et godt tidspunkt å nevne at jeg kan se en rød tråd som forbinder oss to. Jeg ser opp på uttrykket hans som fortsatt er mistenksomt.
Eller kanskje ikke.