Kapittel 7
Siden det ikke var lurt å løpe opp trappen med et skadet barn, lot jeg Ruby bli igjen på sofaen og skyndte meg opp for å finne ut hva som kunne ha fått noen til å rope navnet mitt slik.
"Frøken Sands! Kom deg opp hit med en gang!" Eh... okay?
Jeg økte tempoet mens jeg klatret opp den spiralformede trappen.
"Frøken Sands..." Personen foran meg var veldig, veldig sint og... dekket av mel og eggeplomme!
Jeg måtte samle all min selvkontroll for ikke å bryte ut i latter ved synet av arbeidsgiveren min. Ansiktet hans var helt hvitt, med gule dråper her og der som rant nedover kroppen, helt ned til brystet, som han på en eller annen måte hadde klart å blotte på knapt et minutt.
Og det fikk brystet hans til å se enda hetere ut. Hvordan i all verden kan noen se så sexy ut selv etter å ha blitt rasende angrepet av mel og egg?
Jeg krysset armene, stirret på ham, med tydelig underholdning i ansiktet, selv om jeg prøvde å virke likegyldig. Da jeg så tilbake inn i øynene hans, de eneste delene av ansiktet som ikke var hvite, slo det meg.
Ruby! Den lille de... engelen!
"Du vet om dette, gjør du ikke?" Jeg ristet på hodet 'nei' mot hans glødende ansikt. "Ikke lyv for meg. Jeg så det blikket i ansiktet ditt. Det blikket av erkjennelse."
Jeg trakk på skuldrene. "Jeg kan ha hørt Ruby nevne noe om spøker..." Jeg måtte være så vag som mulig. Jeg ville ikke at han skulle kjefte på jenta igjen.
"Så du bestemte deg for å hjelpe henne, hva?" Den dype stemmen hans var fortsatt fylt med sinne, men med ansiktet hans var det vanskelig å skjelne noen annen følelse.
"Jeg hadde ingen finger med i spillet."
"Du forventer at jeg skal tro deg etter at du nettopp løy om brannen?"
Jeg var klar til å eksplodere med et sinnefylt svar, men jeg holdt meg tilbake. Tok et dypt pust og pustet sakte ut, svarte jeg rolig. "For siste gang, jeg startet ikke brannen. Eller noen brann, for den saks skyld."
Han gryntet og gikk mot døren til rommet sitt, bevegelsene hans frigjorde små skyer av hvitt støv i luften. Han var som en mel-fe. Eller noe sånt. Han grep dørhåndtaket, snudde seg mot meg og sa: "Når jeg er ferdig med å få dette rotet av meg, skal vi snakke. Så ikke gå noe sted."
"Hva? Jeg må hjem."
Han sukket høyt, som om han var lei av min tilstedeværelse. "Det er et ekstra rom du kan bruke for natten."
"Men jeg har ingen klær å skifte til." En rynke dukket opp på hans meldekte panne.
"Bare... bare finn ut av det. Jeg må få vasket dette av meg."
"Okay. Lykke til!" svarte jeg muntert. Han ga meg et uforståelig blikk, men så innså jeg at jeg fikk det til å se ut som om jeg var medskyldig i situasjonen hans, så jeg ga et fårete smil og gikk ned igjen for å sjekke Ruby, undrende på hvordan hun klarte å gjennomføre spøken.
Jeg nøt den naturlige, kjølige luften som hadde kommet inn gjennom vinduet jeg hadde åpnet før jeg sovnet, og klemte en pute mot brystet. Trengte å vite klokken, jeg rakte etter den lille krakken ved siden av sengen der jeg vanligvis la telefonen min. Hånden min søkte området bak meg uten hell, og jeg satte meg opp umiddelbart, med en liten rynke i pannen.
"Åh," hvisket jeg søvnig. Riktig, jeg var fortsatt i penthousen. Gjespende høyt, rakte jeg etter telefonen, som lå på den andre siden av puten jeg hadde klemmet. Da jeg sjekket klokken, innså jeg at jeg hadde sovet fem timer komfortabelt i en seng som ikke var min.
Kvelden før måtte jeg bli fordi herr Powers ønsket å snakke om noen ting, og hvis jeg husket riktig, gjorde han det aldri. Ruby og jeg ventet på ham i nesten to timer, og da vi innså at han ikke kom ut, tok jeg Ruby til sengen hennes og gikk til gjesterommet for å få litt hvile.
Husker skaden fra i går, rørte jeg ved siden av pannen min og kjente plasteret. Fortsatt søvnig, men med en tørr hals, bestemte jeg meg for å stå opp. Jeg stakk føttene inn i de lodne tøflene jeg hadde funnet i hjørnet av rommet.
Huset var stille, som det vanligvis var, bortsett fra når hushjelpen kom for å gjøre rent. Jeg bestemte meg for å først sjekke Ruby, hvis rom var rett overfor mitt.
Etter å ha sett at hun sov fredelig, klemte sin favorittbamse, lukket jeg forsiktig døren hennes og gikk mot trappen. Da jeg passerte rommet til herr Powers, kastet jeg et blikk på døren og husket hvordan han hadde ropt på datteren sin tidligere da hun prøvde å forsvare meg. Kanskje Ruby ikke overdrev når hun sa at han snakket lite med henne. Jeg hadde aldri sett ham sette seg ned for en prat med Ruby etter at han kom hjem fra jobb, noe som var trist.
Jeg lo stille for meg selv da jeg husket Rubys spøk. Jeg hadde glemt å spørre henne hvordan hun gjorde det, men jeg var fortsatt nysgjerrig.
Å nå bunnen av trappen føltes som en endeløs reise, og turen til kjøkkenet virket like lang. Beina mine tryglet meg om å gå tilbake til sengen, men tørsten vant, og jeg fortsatte å gå.
Nesten halvveis inn i stuen, hørte jeg en svak lyd. Overbevist om at jeg hadde hørt noe, gned jeg meg i øynene for å fjerne søvnen fra dem, og gikk mot kilden til lyden.
Jeg gispet ved synet foran meg, ønsket at jeg bare hadde ignorert lyden, og grep tak i T-skjorten ved brystet, med munnen åpen.
"Frøken Sands..." Hans stemme var lav og forsiktig. Han løsnet seg sakte fra kvinnen som lå henslengt på det store pianoet. Jeg fikk et glimt av ereksjonen hans før han hastig trakk opp buksene. Kvinnen han hadde vært med satte seg opp, justerte den trange kjolen sin, med øynene fylt av forakt for min avbrytelse.
Hva? Neste gang ta det opp på rommet.
Jeg vippet hodet litt til siden, fortsatt med munnen litt åpen. Jeg var målløs.
Er det fordi jeg fikk et glimt av hans nakenhet? Jeg vet ikke.
Eller fordi jeg nettopp så min attraktive sjef i en heftig situasjon? Jeg vet virkelig ikke.
Eller er det tanken på at Ruby kunne ha vært den som gikk ned trappen i stedet for meg? Nå, det er en mer rimelig bekymring.
Jeg så på ham da han kom mot meg, kvinnen på pianoet gikk ned for å justere seg, fortsatt med det blikket rettet mot meg. "Frøken Sands... hva gjør du her?"
"Eh... jeg skulle hente vann." Og jeg så deg nettopp i aksjon!
"Kunne du bare..." Han stønnet, tydelig på jakt etter de riktige ordene. "Ikke si noe, ok? Du så ingenting."
Øyenbrynene mine skjøt straks opp. "Å, jeg så noe. Jeg så definitivt noe." Jeg nikket ettertrykkelig for å understreke utsagnet mitt.
Han kjørte en hånd gjennom håret, så på meg med en blanding av frustrasjon og noe annet. "Kunne du, for en gangs skyld, holde deg til dine egne saker?" svarte han rasende.
"Eh... nei, herr, det kan jeg ikke. Kompis," jeg så rynken i ansiktet hans bli dypere.
Ja, jeg kalte deg nettopp kompis, hva har du tenkt å gjøre med det?
"Det kunne vært Ruby som kom ned for å hente vann. Jeg kan ikke engang forestille meg hvor traumatiserende din lille... forestilling ville vært for henne." Tonen min var nå alvorlig. "Du bor med en femåring. Hvis du trenger å bli intim, finn et privat sted. Her er et forslag: det er et basseng oppe," jeg pekte oppover, og blikket hans fulgte hånden min, "Ja, der oppe. Du kunne bruke det stedet i slike øyeblikk."
Jeg så kjeven hans stramme seg. "Forteller du meg faktisk hva jeg skal gjøre nå?"
"Det er en vinn-vinn. Du unngår å traumatisere Ruby, og... opplevelsen din forbedres! Det er sant, vann kan forbedre det. Mer bevegelse, mer..."
"Det holder, frøken Sands."
Ja, jeg bablet. "Beklager, herr. Bare... vær diskret. For Rubys skyld."
Han nikket kort og sa: "Greit da." Han signaliserte til sin følgesvenn, som kom bort med et selvsikkert smil mens han la en arm rundt henne. Jeg så dem gå opp trappen, antagelig for å gjenoppta det som ble avbrutt av barnevakten. "Frøken Sands..." Jeg husket plutselig den gangen han kalte meg ved fornavn, og kuldegysningene jeg fikk kom tilbake. "Lær å holde deg til dine egne saker."
Jeg ga ham et bredt smil og gikk til kjøkkenet. Da jeg passerte kunstverkene, slo det meg.
Jeg hadde nettopp sett Dominic Powers i et intimt øyeblikk.
Jeg kikket ned på armene mine.
Gåsehud.