Brudd til Lykke

Kapittel 4 Det plutselige utseendet til en kjekk mann

Erik, som var på vei ut døren, hørte henne gråte. Han stanset og så tilbake på den falne Hazel.

Uten å nøle løftet han opp Bianca og stormet ut.

Det var som om han ikke engang så Hazel sitt smertefulle uttrykk og ustelte tilstand.

Den eksklusive brudekjolen, designet av en berømt designer, var nå like ustelt som Hazel.

Hazel følte seg kald over hele kroppen, selv om hetebølgene rundt henne var i ferd med å sluke henne.

Hun følte seg naglet til stedet, ute av stand til å bevege seg.

Rett før hun besvimte, stormet en høy mann med brannhjelm inn i den tykke røyken.

Han fant Hazel, så at hun var bevisstløs, bøyde seg raskt ned, skjøv armene under knærne hennes, og bar henne ut av bankettsalen.

Da Hazel våknet igjen, var det neste morgen.

Hun så på sykehuskjolen hun hadde på seg og bandasjene på benet.

Da innså hun at hun var på et sykehusrom.

Hun husket at i går skulle være hennes forlovelsesdag med Erik. Men så skjedde det noe uventet, som viste seg å være en lykke.

Før dette hadde Erik løyet for henne. Og hun visste ikke engang at han hadde vært utro med Bianca.

Hun burde være takknemlig for denne uventede hendelsen, som lot henne se Eriks sanne ansikt tidligere, bedre enn å angre etter ekteskapet.

Hun så på den blå himmelen og de hvite skyene utenfor sykehusvinduet, ansiktet hennes var rolig og stille.

Da ble døren åpnet av en sykepleier.

Hazel vendte blikket mot henne.

Sykepleieren kom inn med et brett. "Seng 26, Hazel, ikke sant?"

Hazel nikket svakt. "Ja, jeg er Hazel."

"Du hadde en sårbehandling i går. Jeg er her for å sjekke såret ditt for eventuell lekkasje."

Hazel flyttet forsiktig benet til kanten av sengen. "Takk."

Etter at sykepleieren var ferdig med å sjekke, sa hun: "Frøken Astor, du ble innlagt gjennom akuttmottaket i går. I dag trenger du en pårørende for å hjelpe med å betale avgiftene."

Akkurat da Hazel skulle til å si noe, dukket en høy skikkelse opp i døren.

Mannen snakket stødig, "Gi meg sykehusregningen, jeg tar meg av betalingen."

Hazel ble overrasket over å se en fremmed i rommet sitt. Hun så opp på mannen med et spørrende blikk.

Mannen var veldig høy, håret hans nesten rørte dørkarmen. Og han var ekstremt kjekk, som et kunstverk skulpturert av Gud, med dype og markerte trekk, utstrålende visdom og ro.

Den øverste knappen i skjorten hans var åpen, og avslørte et fremtredende adams-eple.

Midjen hans var slank, og de lange bena var rette og slanke under dressbuksene.

Hazel undret seg for seg selv, 'I over tjue år har jeg aldri sett en så kjekk mann.'

Sykepleieren i rommet rødmet og rakte ham regningen.

Mannen festet blikket på Hazels ansikt, studerte uttrykket hennes, og snudde seg deretter og gikk med store skritt ut.

Hazel var litt forvirret. Hvem var denne kjekke mannen? Han var kjekk og med en ekstraordinær aura, som en adelsmann fra en gammel familie. Og han betalte til og med sykehusregningen hennes.

Sammenlignet med ham, var Erik ingenting.

Hazel var i ferd med å legge seg ned igjen.

I mellomtiden ble døren åpnet igjen.