Brudd til Lykke

Kapittel 3 Møter stor forandring

Alt var fint for bare et øyeblikk siden.

Hazel nølte ikke lenger. Hun løftet den lange kjolen på brudekjolen sin og knyttet den foran seg.

Det stod en flaske mineralvann på bordet som sminkøren nettopp hadde drukket av. Hun tok den, helte litt i hånden, fuktet hanskene sine, og dekket raskt til nesen mens hun løp ut av garderoben.

Festsalen, som tidligere var full av liv, var nå fylt med tykk røyk og i fullstendig kaos.

Salen var nesten tom.

Brannen må ikke ha startet plutselig.

Det virket som gjestene hadde evakuert trygt.

Hazel følte seg lettet. Men hun kunne ikke forstå hvorfor ingen hadde kommet for å fortelle henne at det var en brann.

Hvor var forloveden hennes, brudgommen Erik?

Flere flammer brant heftig nær veggene og søylene i salen, som monstre med gapende munner klare til å sluke alt, inkludert en forvirret Hazel.

Hun våget ikke å nøle lenger. Hun løp mot utgangen hun husket.

Hun følte en dyp følelse av fortvilelse med den skjelvende kroppen sin. Hun snublet og kjempet for å komme seg fremover.

Den tykke røyken foran henne gjorde det umulig å se mer enn tre meter foran seg.

Akkurat da hun var i ferd med å kveles, hørte hun en kjent stemme. "Er det noen igjen der inne?"

Det var forloveden hennes Erik, som stormet inn uten å tenke på noe annet.

I det øyeblikket følte hun at helten hennes hadde steget ned fra himmelen.

Uten å bry seg om den kvelende røyken, ropte hun engstelig i retning av stemmen, "Erik, jeg er her."

Røyken omsluttet henne, og hun klarte ikke å lage en lyd mer.

Hun kunne bare se på mens Erik, tilsynelatende ute av stand til å høre stemmen hennes eller se figuren hennes, fortsatte å lete engstelig.

Så, som om han hadde oppdaget noe, løp han umiddelbart i en annen retning.

Hazel så på mens Erik bar en annen kvinne ut av ilden, raskt på vei ut, uten å bry seg om hennes liv eller død.

Midt i røyken hørte Hazel tydelig kvinnens stemme, svak og myk, full av klage. Hun sa, "Erik, jeg visste du ville komme for å redde meg. Du aner ikke hvor redd jeg var. Jeg var så redd for at jeg aldri skulle se deg igjen."

Erik, mens han bar henne, løp ut mens han forsiktig trøstet henne, "Ikke vær redd, Bianca. Uansett hva som skjer, vil jeg aldri forlate deg!"

I det øyeblikket følte Hazel at hun hadde fått et slag, brystet verket.

Det viste seg å være stesøsteren hennes, Bianca.

Så, Hazels forlovede, Erik, som hun hadde elsket i tre år, løp inn i en brennende bygning for å redde stesøsteren hennes, ikke henne!

Hazels hjerte føltes som om det ble klemt, en rivende smerte. Hun klarte ikke engang å snakke.

Den gang, så snart hun kom ut av sykehuset, sendte Aiden henne utenlands.

Joda, hun var trist, men det var ingenting sammenlignet med hjertesorgen hun følte nå.

Hazel var på vei ut da hun hørte et høyt krasj.

Den høye, sirkulære buen i midten av salen kollapset plutselig.

Blomstene som hadde vært arrangert på den var nå helt utbrent.

Alt som var igjen på den svarte rammen var sirkler av tråd og stålringer.

Rammen falt og traff Hazels bein. Hun falt til bakken, følte en plutselig brennende smerte i beinet, og hun ropte ut i smerte.