Kapittel 10 Jeg er ikke moren hans
"Nei," nektet Bianca raskt, mens hun oppførte seg kokett og klamret seg til Eriks arm. "Det kan være mange gutter der ute, men jeg elsker bare deg. Dessuten, George ble droppet av en kvinne så ung, han kan ikke være så kjekk! I hele Phoenix City er du den eneste med en god familiebakgrunn og godt utseende. Jeg er så heldig som har deg."
Erik smilte av det.
Og ved siden av ham pustet Bianca lettet ut.
Samtalen tok seg opp igjen, og ble livlig og harmonisk.
På sykehusets kirurgiske avdeling var Hazel helt alene og følte seg ensom. Magen rumlet, så hun tok opp telefonen for å bestille litt mat.
Ut av det blå hørte hun Leos søte stemme ved døren. "Mamma!"
Hazel så opp og så Leo løpe mot henne. Hun var nær ved å hoppe ut av sengen for å ta imot ham, men husket så at benet hennes var skadet, så armene hennes hang bare der, klossete.
Leo så henne og løp glad inn i de åpne armene hennes, og klemte henne tett. Han så opp på henne med de store øynene. "Mamma, tenkte du på meg også? Jeg savnet deg så mye!"
Det var rart for Hazel fordi hun vanligvis hatet å bli berørt av fremmede, men med Leo føltes det naturlig. Kanskje var det bare hans søthet.
Hun klappet ham forsiktig på hodet og spurte, "Leo, har du spist ennå?"
Leo smilte bredt. "Mamma, jeg kom for å spise med deg! Pappa sier det er ensomt å spise alene, så han spiser alltid med meg," han krøp nærmere, "Mamma, nå som jeg har funnet deg, trenger du ikke spise alene lenger."
Akkurat da kom en mann i femtiårene inn og sa respektfullt, "Frøken Astor, hallo, jeg er Mr. Yorks private butler. Du kan kalle meg Zaid."
To unge kvinner i tjueårene fulgte etter ham inn.
Hazel så på ham, følte seg litt rar, men sa ingenting.
Zaid pekte på kvinnene og introduserte dem, "Dette er Ursa Reynolds og Kaida Saunders. De er de senior omsorgspersonene Mr. York har arrangert for deg. Under sykehusoppholdet ditt vil de være til din tjeneste. Server lunsj til frøken Astor og Mr. York," instruerte han.
Ursa og Kaida satte så opp lunsjen på bordet ved Hazels seng og rakte over bestikket. "Frøken Astor, Mr. York, vennligst nyt."
Hazel tenkte, 'Georges arrangement er altfor overdrevet. Ingen grunn til å gå så langt for meg.'
Den tilfeldige brannen hadde tydeligvis forårsaket George betydelige tap.
"Takk." Hazel tok imot bestikket. Hun var virkelig sulten, og maten så fantastisk ut.
"Det er første gang vi lager mat til frøken Astor. Har du noen spesielle preferanser eller diettbegrensninger?" Zaid tok plutselig på seg lesebriller, tok frem en notatbok og begynte å notere. Hans seriøse holdning skremte Hazel igjen.
Hazel ble litt overrasket og sa sakte, "Nei."
Leo la til, "Mamma, la oss spise!"
Hazel nikket. "Skjønner." Og de begynte å spise med glede.
Zaid plaget dem ikke videre, bare observerte stille og skrev i notatboken sin.
Leo hvisket, "Mamma, liker du ikke gulrøtter heller? For en tilfeldighet, det gjør ikke jeg heller!"
Hazel tenkte ikke mye på det. Mange barn likte ikke gulrøtter.
Etter måltidet takket hun Zaid.
Zaid ble ikke værende og forlot raskt rommet, og lot Ursa og Kaida ta seg av henne.
Hazel kastet et blikk på klokken og tenkte at det burde være Leos tid for en lur. Han så litt trøtt ut etter å ha spist.
Hun var bekymret for at hun ikke ville klare å flytte ham hvis han sovnet her.
Hazel var redd for at George kunne bli sint hvis han ikke fant Leo og trodde hun hadde tatt ham med seg.
Mens hun nølte, dukket Georges høye skikkelse plutselig opp i døren.
Han kom bort, bredskuldret og smal i livet, med lange ben.
Da George kom nærmere, la Hazel merke til at håndleddet hans var pakket inn i tykke bandasjer, noe hun ikke hadde sett før. Men han hadde likevel nonchalant båret henne i armene sine.
Hazel flyttet blikket og sa, "Leo burde være trøtt. Barn trenger søvnen sin."
"Ja, Leo burde ta en lur," sa George enig.
Hun presset leppene sammen. "Da bør du ta ham ned."
Akkurat idet hun snakket, satte Leo seg opp og spurte ynkelig, "Mamma, kan jeg sove her med deg?"
Hazel hadde ikke tenkt på hvordan hun skulle avslå.
Leo spurte igjen, "Mamma, kan du sove med meg?"
Hazel kunne ikke bære å si nei. Hun så på George.
"Jeg har noe å gjøre og må ut en stund. Hvis frøken Astor har tid, kan du være så snill å hjelpe meg med Leo?" sa George direkte, "Leo har nettopp hatt en akutt blindtarmoperasjon, og legen sa at han trenger mye hvile. Vær så snill å hjelpe meg med å sørge for at han sover godt."
Før Hazel kunne svare, gikk George ut av rommet.
Hun tenkte for seg selv, 'Tror George at han er en slags sjefete direktør? Spurte ikke engang om min mening. Hva tenker han på? Er han ikke bekymret for at jeg kan ta med meg hans bedårende sønn?'
"Mamma," kalte Leo søtt fra sengen.
Hazel rettet ham ikke, flyttet rullestolen nærmere sengen, og sa mildt, "Sov godt, jeg blir her med deg."
"Takk, Mamma." Leo klemte Hazels arm tett, presset den mot brystet sitt. Han sovnet raskt.
Da Leo sovnet, trakk Hazel forsiktig armen ut og skulle til å dra.
Leo, som om han var i ferd med å våkne, klemte henne tettere og mumlet mykt, "Mamma, vær så snill ikke forlat meg igjen, ok?"
Hazel så på Leos sovende ansikt med litt hjertesorg. Hvor hjerteløs må ikke Leos mor være for å forlate et så bedårende barn?
Hun så på Leos søte sovende ansikt, lente seg inn og ga ham et forsiktig kyss på kinnet.
Da hun løftet hodet etter kysset, oppdaget hun at George, som nettopp hadde gått, på en eller annen måte hadde kommet tilbake.
Han så stille på handlingene hennes.
Hazel følte seg straks ukomfortabel.
Tatt på fersken mens hun stjal et kyss fra Georges sønn. Hun kremtet for å lette på stemningen. "Leo er for søt."
Hun presset leppene sammen og sa, "Dessuten håper jeg at herr York kan forklare Leo at jeg ikke er moren hans."
Georges brune øyne så bare på henne. Han forble alltid taus, noe som fikk Hazel til å føle seg urolig.
Hun funderte, 'Sa jeg noe galt? Hvorfor føler jeg en kjent følelse av undertrykkelse hver gang George er i nærheten? Selv uten å si et ord, får han meg til å føle autoriteten hans. Jeg burde ikke ha kjent ham før, ikke sant? Langt mindre fornærmet ham.'
Hazel bestemte seg for å klargjøre alt med en gang, "Brannen på forlovelsesfesten var en ulykke. Herr York har allerede dekket mine medisinske utgifter, så det er ikke nødvendig å sende måltider spesielt til meg. Og det er heller ikke nødvendig å ordne to pleiere for å ta vare på meg. Dessuten håper jeg at herr York snart kan forklare Leo at hans mor er en annen."