Etter å ha sovet med sjefen

Kapittel 6

Abigail, som kvinne, grep instinktivt Susans hånd da hun så James' truende oppførsel.

Susan kastet et blikk på den panikkslagne Abigail, så på den alvorlig syke David. Hun stirret på James og sa skarpt: "Hvis du lager mer bråk, ringer jeg politiet og sier at du forårsaket bestefar Wilsons død! Deretter ringer jeg avisene og forteller dem: 'Pensjonert militærmann dør av sinne på grunn av sønnens arvekonflikt.' Det vil definitivt få oppmerksomhet!"

James hadde ingen autoritet over Susan. Han hadde aldri vært en ordentlig far for henne. Da familien slet økonomisk, ba Susan ham om penger, og han nektet ikke bare, men slo henne også.

Men James hadde alltid skjemt bort Amelia. Susan hadde lenge sverget på at hun aldri ville anerkjenne ham som sin far igjen.

Susans ord fikk James og følget hans til å bli målløse.

James' blikk vandret til David som lå på sykehussengen, og han nølte.

Da hun så dette, blandet Sophia seg inn, "Susan, slutt å skremme oss! James, gi henne en lærepenge!"

Susans øyne glitret, og hun tok raskt frem telefonen, latet som hun ringte. "Hallo, politiet?"

"Gi meg den telefonen!" James kastet seg mot henne i raseri.

Susan unngikk ham og løp til den andre siden av sengen. Abigail trådte raskt inn for å blokkere James.

"James, hvis du ikke drar nå, sier jeg til avisene at dere er forsikringsagenter. La oss se hvem som kjøper forsikring fra dere da!" truet Abigail.

James og Sophia utvekslet blikk. De visste at det å bli værende bare ville føre til mer trøbbel.

Sophia, som prøvde å redde ansikt, sa, "Jeg er sliten i dag. Jeg tar meg av deg en annen dag!"

Med den tomme trusselen skyndte hun seg ut.

James og Amelia fulgte etter henne.

Når de var borte, pustet Susan endelig lettet ut. Hvis det hadde blitt en kamp, ville hun og Abigail vært i undertall.

Abigail klemte Susans hånd. "Takk og lov at du kom i dag. Charles og jeg ville blitt overkjørt av dem."

Susan åpnet munnen for å svare, men en plutselig smerte i underlivet fikk henne til å gispe, og ansiktet ble blekt.

"Susan, hva er galt?"

"Ingenting, bare føler meg litt uvel." Svette begynte allerede å forme seg på Susans panne.

"Du burde gå og hvile. Charles og jeg kan bli her," oppfordret Abigail.

"Greit, jeg går." Susan forlot rommet.

Så snart hun kom ut, måtte hun støtte seg mot veggen. Smerten i underlivet var uutholdelig.

'Hadde jeg skadet meg da magen traff sengehesten tidligere?' undret hun.

Susan trodde at hvile ville hjelpe, men smerten vedvarte. Da hun skjønte at noe var galt, strevde hun med å gå til akuttmottaket.

Etter en rekke tester lå Susan på en sykehusseng, ansiktet blekt. Hun så på den kvinnelige legen og spurte bekymret, "Doktor, jeg ble truffet tidligere. Har jeg skadet noe?"

Legen, mens hun skrev i notatene sine, svarte, "Du har det bra, men barnet har noen problemer og må innlegges for observasjon."

"Hvilket barn?" Susan ble lamslått. Hun visste ikke engang at hun var gravid.