Etter å ha sovet med sjefen

Kapittel 4

"Hva i all verden? Hun vokste opp i luksus fordi moren solgte seg selv. Nå kjører hun BMW fordi hun gjør det samme. De er alle horer!" Isabella spyttet mens BMW-en forsvant i det fjerne.

"Slapp av, det er ikke verdt å bli sint," sa Susan med et svakt smil.

James hadde knust hjertet hennes for over ti år siden. Nå kunne ingenting såre henne lenger.

Isabella kjente til Susans smerte og klappet henne bare trøstende på skulderen.

Halvannen måned senere...

Den kvelden slepte Susan seg hjem, fullstendig utslitt.

"Susan er hjemme! Nå kan vi spise!" ropte moren hennes, Catherine Taylor, mens hun satte dampende retter på bordet.

Susan ble overveldet i HR-avdelingen hver morgen og hadde sitt vanlige arbeid om ettermiddagen. Hun pleide å håndtere det, men i det siste var hun så sliten at hun knapt klarte å komme seg opp etter å ha sovet. Noe føltes feil, men hun kunne ikke sette fingeren på hva.

Uten smak i munnen spiste Susan maten sin uten entusiasme.

Plutselig sa Catherine: "Susan, bestefaren din er alvorlig syk. Du burde dra og besøke ham."

"Jeg vil ikke dra." Catherine hadde en gang bedt James om ikke å skille seg fra henne, om å gi henne og Susan et hjem. Hun kunne ignorere affæren hans med Sophia.

Men James var ikke fornøyd. Han skilte seg fra henne og tok alle pengene. Bare de tre visste hvilke vanskeligheter de hadde gått gjennom.

Susan ønsket ingenting å gjøre med James og familien hans.

David Wilson, bestefaren hennes, var en pensjonert offiser med en høy pensjon. Hver gang hun besøkte ham, ville James og Sophia skjelle henne ut og anklage henne for å ville ha Davids penger.

"Bestefaren din er nesten nitti. Han har kanskje ikke mye tid igjen. Bare dra en gang. Jeg skilte meg fra faren din, så det er ikke passende for meg å dra," oppfordret Catherine.

"Jeg drar i helgen," gikk Susan motvillig med på.

"Greit," nikket Catherine med et smil.

Den helgen dro Susan til sykehuset der David lå.

David hadde tjenestegjort i militæret og deltatt i kriger, så han hadde et privat rom.

Så snart hun kom inn, så hun Abigail Rodriguez og Charles Wilson tørke tårene ved Davids seng.

"Susan er her!" Abigail var den første som så henne og gikk bort.

"Hvordan har bestefar Wilson det?" spurte Susan og så på den skrøpelige David i sengen.

"De har utstedt en kritisk tilstandsvarsel. Det er bare et spørsmål om en dag eller to," sa Charles nedstemt.

Susans øyne ble røde. "Onkel Charles, bestefar Wilson har støttet seg på deg alle disse årene. Du har gjort ditt beste."

David hadde vært sengeliggende i over et tiår, alltid tatt vare på av Charles og Abigail.

Charles skulle til å si noe da det oppsto en oppstandelse utenfor døren.

James, elskerinnen hans Sophia, og stedatteren hans Amelia kom inn.

Sophia, Amelias mor, var nå en gammel rev. Halslinjen hennes kunne ikke vært lavere, og ingen mengde sminke kunne skjule rynkene hennes.

Amelia var fortsatt tungt sminket. Susan hadde aldri sett hennes ekte ansikt.

Så snart Sophia kom inn, begynte hun å rope: "Å nei! Herr Wilson, hvordan kan du bare dra slik? Du bør i det minste gi noen instruksjoner om dine saker, så James og Charles ikke får noen uenigheter senere."