Etter å ha sovet med sjefen

Kapittel 2

Susan løp til hun var sikker på at Seb ikke lenger var etter henne. Først da pustet hun lettet ut.

Hun fisket opp telefonen for å sjekke klokken og holdt på å miste den—det var mandag!

Med synkende hjerte innså hun at hun fullstendig hadde glemt at det var en arbeidsdag.

Uten å kaste bort et sekund, vinket Susan til seg en drosje og hastet til kontoret.

Til tross for hastverket, kom hun fem minutter for sent.

Der røyk hennes 5000 kroner i perfekt oppmøtebonus for måneden.

Tanken på Seb fikk henne til å ville skrike; han hadde kostet henne 6500 kroner, nok til å dekke lunsjer for en måned.

Men så husket hun Sebs veltrente kropp og trøstet seg selv med at det var som å betale for en luksuriøs manneskorte for natten. En eskort av den kaliberen til 6500 kroner var sjelden vare.

Så snart hun kom inn på kontoret, merket hun at noe var galt; alle hadde hodene bøyd.

Akkurat da kom kollegaen hennes, Isabella Brown, bort. "Så du kunngjøringen på intranettet i går kveld?"

"Hvilken kunngjøring?" Susan hadde vært for opptatt med å nyte Sebs selskap til å sjekke noen kunngjøringer.

"Du vet ikke?" Isabella så sjokkert ut.

Med en følelse av uro åpnet Susan datamaskinen og sjekket e-posten sin. Hun var lamslått.

Ryktene var sanne: Prosperity Groups hovedkontor skulle flytte til Maple Valley, og deres avdeling ville bli slått sammen med hovedkontoret. Det viktigste var at halvparten av avdelingens ansatte ville bli sagt opp.

"Bare halvparten av oss i økonomiavdelingen får bli?" Susan kastet et blikk på de seks-syv ansatte i økonomiavdelingen.

Ikke rart alle så så bekymret ut i dag. Med det nåværende jobbmarkedet ville de ikke finne en annen jobb med så gode fordeler.

Isabella klappet Susan på skulderen og forsøkte å trøste henne, "Du er flink i jobben din. Du blir helt sikkert!"

"Stå sammen hvis vi blir, gå sammen hvis vi må!" erklærte Susan modig.

Isabella ristet på hodet. "Nå er ikke tiden for bravado. Du må støtte moren din og søsteren din på universitetet. Vi må holde minst en av oss her."

Da hun hørte dette, senket Susan hodet.

'Dette er hva de mener med at fattigdom kveler ambisjoner.'

Men Isabella hadde også sine byrder, og Susan visste ikke hva hun skulle gjøre.

Mot slutten av dagen kom økonomisjefen, Wendy Mitchell, til Susans pult og kunngjorde ensidig, "Susan, HR-avdelingen mangler folk. Fra og med i morgen skal du hjelpe dem om morgenen og komme tilbake til økonomiavdelingen på ettermiddagen."

Da hun hørte dette, så Susan opp for å si noe, men Wendy hadde allerede gått videre.

Isabella kom bort og hvisket i Susans øre, "Det må være Amelia som står bak. Hun leter etter en sjanse til å lage trøbbel for deg!"

Når det gjelder Amelia Garcia, var hun Susans erkefiende.

For over ti år siden hadde Susans far, James Wilson, hatt en affære med Amelias mor, Sophia Garcia. James forlot til slutt sin kone og datter for å være sammen med Sophia og ta seg av Amelia.

Det virket som om Susan og Amelia var skjebnebestemt til å kollidere. For noen måneder siden hadde Amelia kommet til selskapet deres som praktikant og klarte å manøvrere seg til å bli HR-sjef, og fikk en fast stilling.

Siden Amelias forfremmelse hadde hun gjentatte ganger skapt problemer, men Susan hadde alltid klart å avverge dem. Likevel var Amelia ustoppelig, aldri villig til å gi opp.

"Vel, jeg får bare håndtere det. Hva annet kan jeg gjøre? Jeg kan ikke trosse Wendys ordre, ellers blir jeg den første som får sparken." Susan ristet hjelpeløst på hodet.

"Lykke til!" sa Isabella, og så alvorlig på henne.