Månens etterkommer - Kapittel 4 - God morgen
Zelena.
Den skjærende lyden av den høyfrekvente alarmklokken vekket meg tidlig, lenge før Hank våkner uansett. Jeg slo raskt av lyden ved å trykke på knappen på toppen og så mot den lukkede soveromsdøren for tegn til bevegelse på den andre siden. Ingenting. Jeg lå der et øyeblikk og funderte, trengte jeg virkelig å gå på skolen i dag? Jeg rynket på nesen ved tanken på å måtte tilbringe 8 timer hjemme med pappa. Jeg satte meg opp og satte meg på kanten av sengen. I går virket som et fjernt minne. De tre greske gudene og deres merkelige vennlighet, var de virkelige eller var det en hallusinasjon forårsaket av hjernerystelse? Jeg vet ikke hvilken teori jeg håper mest på. Spiller ingen rolle, jeg er sikker på at i dag vil bli den samme gamle kjedelige, ensomme tilværelsen. Jeg gned tinningen og husket min lille panikk i skogen. Å Gud, nå håper jeg virkelig at det hele var en hallusinasjon. Så pinlig, som om jeg ikke er nok av en raritet allerede. Jaja, det er ikke som om jeg kommer til å se ham igjen uansett. Sikkert ikke.
Jeg tok håndkleet mitt og gikk for å ta en dusj. Jeg skrudde på kranen og lot vannet varme seg opp. Jeg liker dusjvannet kokende varmt, har alltid gjort det, selv med de sår som stadig dekker kroppen min. Når dampen fylte mesteparten av rommet, klatret jeg inn og lot det varme vannet renne over min forslåtte og mishandlede kropp. Jeg helte såpe i hendene og skrubbet håret, vannet som rant av kroppen min hadde den kjente rødaktige tonen. Jeg våget ikke å røre ryggen min, i stedet lot jeg det varme vannet skylle sårene rene. Jeg tippet hodet bakover og lot det dampende vannet renne over ansiktet mitt. Varme dusjer er så avslappende.
Med håndkleet løst rundt hoftene, sto jeg foran speilet og undersøkte den ødelagte kroppen min. Det våte håret, langt og floktete, hang ned like forbi skuldrene mine, så svart at det så ut til å ha en lilla skjær. Den bleke, klamme huden var flekket med nye rosa-lilla blåmerker og gamle gulnende blåmerker. Noen på størrelse med en liten mynt, andre tommer brede. Mine livløse gulløyne lå over mørke lilla ringer, med buskete mørke bryn som strakte seg helt ut til tinningene. Mine små og struttende bryster hang litt til sidene. Min tynne midje og mage fremhevet ribbeina mine, med hofte- og kragebein som stakk ut. Den bleke huden var spraglet med mørkerosa arr. Kroppen min, brukt som lerret for å vise frem min fars voldelige kunstprosjekt. Jeg trakk håndkleet opp og snudde meg bort mens en tåre falt. Jeg vil ikke se mer. Jeg er avskyelig, alt ved meg er grotesk.
Jeg tok på meg noen baggy jeans og en løs grønn t-skjorte. Jeg dro en børste gjennom det våte håret og kastet det over skuldrene. Jeg inspiserte kuttet i pannen. Det hadde skorpedannelse nå, men så fortsatt stygt og rødt ut. Jeg tok den trofaste foundation-flasken min, som jeg stjal på en av matinnkjøpene, og helte litt på fingrene. Jeg spredte det over ansiktet, dekket de mørke øynene og det nye kuttet på kinnet. Den dekket det lille kuttet godt nok, men det ville ikke gjøre noe godt for den skorpete massen på pannen. Så jeg tok frem et annet plaster og plasserte det strategisk over det røde kuttet. Jeg tok opp den grå hettegenseren min, ryggsekken og de slitte gamle skoene, og gikk stille ut av soverommet mitt. Jeg listet meg til ytterdøren, forbi stuen. Hank lå der, bevisstløs i lenestolen sin med ølbokser spredt rundt føttene hans.
Jeg gikk gjennom døren og lukket den så stille som mulig bak meg, løp ned oppkjørselen og ut på gaten, og pustet lettet ut. Jeg gikk et godt stykke unna huset før jeg satte meg ned og tok på skoene. Jeg så opp mot den lyseblå morgenhimmelen og tok et dypt pust. En annen klar og vakker dag. Etter noen flere dype åndedrag reiste jeg meg og gikk inn i skogen, fortsatt stirrende opp mot himmelen mens jeg gikk. Gikk sakte, nøt den friske luften og den kjølige vårbrisen, jeg kunne lett miste meg selv.
"God morgen." Jeg skvatt til ved lyden av en stemme bak meg.
"Oi, unnskyld," lo han, idet jeg snudde meg rundt for å møte ham.
"Jeg mente ikke å skremme deg," sa Gunner og løftet armene med et smil.
"Det gjorde du ikke," hvisket jeg. Jeg senket hodet og skulle til å trekke hetta over ansiktet.
"Stopp," ba han og grep håndleddet mitt, tvang meg til å slippe hetta. Hjertet mitt begynte å slå raskere, og en kald skjelving gikk gjennom meg. Hetta falt og gled nedover bakhodet mitt.
"Vær så snill, ikke dekk til ansiktet ditt." Han stilte seg rett foran meg, fortsatt holdende hånden min ved ansiktet. Hele kroppen min spente seg. Jeg var frossen av panikk, stirrende på grepet hans om håndleddet mitt. Han så forvirret på meg og fulgte blikket mitt til hendene våre. Han slapp meg og tok et skritt tilbake mens han senket hodet.
"Jeg er lei meg, jeg burde ikke ha grepet deg slik," mumlet han og stakk hendene i jeanslommene.
"Vær så snill, ikke dekk til ansiktet ditt, du trenger ikke å skjule deg for meg."
Øynene hans var triste og lengtende mens de stirret på meg. Jeg mente ikke å gjøre ham opprørt, jeg bare fikk panikk et øyeblikk. Hele livet mitt har det å bli grepet vanligvis betydd at smerte var på vei. Men noe med Gunner var annerledes. Jeg vet ikke hva. Men det var som om jeg kunne føle at han ikke mente meg noe vondt. Hvorfor må jeg være slik? Hvorfor må jeg være redd for alt? Jeg hadde en sterk trang til å ville få ham til å føle seg bedre, men jeg visste ikke hvordan, eller hvorfor jeg trengte det.
"Jeg, jeg er lei meg, det er bare..." mumlet jeg og senket hodet mens håret falt over ansiktet mitt. Han steg frem og la hånden under haken min for å løfte hodet mitt. Jeg adlød og lot ham sakte løfte ansiktet mitt mot hans. Jeg lukket øynene da han strøk håret fra ansiktet mitt bak øret. Han gispet og slapp haken min.
"Zee, hva har skjedd med ansiktet ditt?" spurte han med en streng tone. Jeg snudde hodet bort, skamfull, og trakk håret frem igjen.
"Zelena, hvem gjorde det mot deg?" knurret han til meg.
Jeg tok et skritt tilbake fra ham, redd for knurringen i tonen hans og tanken på å måtte svare på spørsmålet hans. Jeg kunne ikke fortelle ham om pappa. Hvis jeg gjorde det, ville Hank drepe meg, og han ville drepe Gunner. Jeg følte ansiktet mitt ble blekt, jeg kunne ikke la det skje. Gunner tok et skritt frem med et snerr på sitt vakre ansikt.
"Oi, ro deg ned, kompis."
Plutselig var Cole der med armen rundt brystet til Gunner. Hvor han kom fra, har jeg ingen anelse om? Jeg så rundt og Smith var bak ham også. Han løftet armen og vinket til meg med fingrene. Jeg smilte anstrengt tilbake til ham. Gunner kastet Coles arm av seg og tok et skritt mot meg og grep hendene mine i sine. Han lente seg ned og så meg i øynene. Der var det igjen, den varme og beroligende følelsen. Hvordan gjør han det mot meg?
"Zee. Jeg mente ikke å skremme deg, jeg er lei meg," sa han mykt. Han smilte til meg med et halvt smil, men han mente det ikke, øynene hans var fulle av bekymring og smerte. Jeg smilte til ham og nikket. Han rettet seg opp og skulle til å slippe hendene mine, men jeg holdt fast i en av dem. Jeg grep den store hånden hans med min og beundret våre sammenflettede fingre. Små nåler og pinsler snek seg gjennom fingrene mine og opp armen. Jeg så opp på ham og smilte. Øynene hans glitret og hele ansiktet smilte tilbake til meg.
"Wow," pustet han,
"Du er vakker." Kinnene mine brant mens jeg rødmet under hans beundrende blikk.
"Ok dere to," hostet Smith,
"La oss gå, ellers blir vi for sene til skolen."
Smith og Cole gikk foran oss. Gunner flettet fingrene sine med mine, sørget for at jeg ikke slapp taket. Han nikket med hodet og gestikulerte nedover stien og hevet øyenbrynene. Fortsatt rød i kinnene, smilte jeg og nikket. Vi begynte å gå sammen med hånden min fortsatt i hans. En liten og enkel gest, og likevel betydde den alt for meg.