Månens etterkommer - Kapittel 3 - Gå med meg
Grønn.
Resten av dagen gikk av og til. Etter det som føltes som dager, ringte endelig den siste klokken. Som vanlig samlet jeg veldig sakte tingene mine og ventet på at flertallet av barna skulle rydde ut før jeg tar meg til skapet mitt. Jo lenger jeg venter, jo færre mennesker må jeg se. Og jeg liker det på den måten.
Jeg gikk ut døra og der var han. Skytter. Lent seg mot gjerdet, armene krysset foran ham, og det ene kneet bøyd opp med foten hvilende på gjerdet. Ugh, han er perfeksjon. Han lo og snakket med Cole og Smith. Jøss, de var uatskillelige. Hva gjorde de fortsatt her uansett? Alle andre hadde allerede gått, hva ventet de på.
Gunner snudde hodet og så meg på døra. Han reiste seg raskt utenfor gjerdet og snudde seg mot meg med et halvt smil over ansiktet. Cole og Smith så på meg også. Smith gjør igjen sin vingle fingerbølge. Jeg bøyde hodet og satte kursen mot porten.
«Hei Zelena» ropte Smith ut med en sangsangstemme. Jeg kikket opp og så Cole albue ham i ribbeina, Smith så på ham og munnet 'hva'.
Jeg la hodet ned igjen og fortsatte mot porten.
«Hei der» smilte Gunner,
«Jeg tenkte vi kunne følge deg hjem,» sa han og nikket til vennene sine bak seg.
Hvorfor vil de følge meg hjem? Prøver de bare å få meg alene så de kan angripe meg? Jeg begynte å føle meg litt redd og forvirret. Hvorfor viste de meg så mye oppmerksomhet? De tre guttene sto ved porten og så intenst på meg og ventet på at jeg skulle svare.
«W-hvorfor?» Jeg spurte stille.
«Vel, for det ville være en god sjanse for oss å snakke» svarte Gunner uten å nøle. Hva ville vi måtte snakke om, vi er ingenting like, og jeg tviler på at vi har noe til felles.
«Hvorfor vil du snakke med meg?» Spurte jeg selvsikkert.
Gunner vippet hodet til siden, et forvirret blikk spredte seg over ansiktet.
«Du er vakker Zelena, hvorfor skulle jeg ikke ønske å snakke med en vakker jente?».
Jeg hånet stille over kommentaren hans. Hva i all verden snakker han om. Jeg er ikke vakker, jeg er knust. Enten spiller han et slags spill, eller så er han blind.
«Jeg er ikke vakker, jeg er et stygt sumpmonster» hvisket jeg med et snev av forakt i tonen min. Jeg droppet hodet, lot håret dekke ansiktet mitt, og jeg krysset armene med en slapp til skuldrene.
Smith slapp ut et fnise og Gunner knuste hodet rundt og knurret et dypt voldsomt knurr, den typen et dyr ville lage. Jeg har aldri hørt et menneske knurre slik før, det var mildt sagt rart.
«Hva?» Smith knirket og kastet hendene i lufta,
«Hun er morsom» humret han. Cole slo ham over baksiden av hodet og Gunner huffet mot ham og vendte blikket tilbake til meg.
«Ikke si det om deg selv igjen,» sa Gunner mens han lente seg fremover og huket seg ned slik at ansiktet hans var på linje med mitt.
«Du, Zelena, er fantastisk».
Innsiden min smeltet, knærne føltes svake under den lille rammen min. Jeg snublet litt tilbake da jeg ble tatt av vakt av intensiteten og varmen hans. Han reiste seg raskt rett opp og gikk tilbake fra meg. Jeg så opp på ham, hans strålende blå øyne satt fortsatt på mine. Jeg må være ute av sinn.
«Ok» sa jeg mens jeg sikksakket gjennom de gigantiske guttene og ut porten. De tre guttene fulgte tett bak meg.
Vi gikk gjennom skogen og tok min vanlige rute hjem. Gunner gikk ved siden av meg, Cole og Smith var rett bak oss.
«Så, fortell meg om deg selv,» sa Gunner med et smil. Jeg ristet litt på hodet uten å se opp på ham.
«Ikke en stor snakker er du?» spurte han, jeg ristet på hodet igjen.
«Dette går bra så langt» hørte jeg Smith hviske til Cole,
«Hold kjeft» hvisket Cole tilbake. Jeg tror ikke de visste at jeg kunne høre dem. Gunner knurret ut av munnhjørnet mot dem. Jeg så opp på ham, og han smilte raskt tilbake til meg. Jeg kikket bak meg, og Cole og Smith var bak oss, nær, men definitivt ikke nær nok til å høre dem hviske. Merkelig.
«Har du bodd her lenge?» Spurte Gunner,
«Så lenge jeg kan huske»
«Wow ay, du har aldri bodd noe annet sted da?»
«Nei» trakk jeg på skuldrene
«Hvorfor er du så stille på skolen?» Han så ned på meg og ventet på at jeg skulle svare.
«Jeg, jeg, jeg passer bare ikke inn der» mumlet jeg. Han var stille i et minutt mens vi fortsatte å gå sakte.
«At Demi er sikkert et stykke arbeid».
Jeg huffet på ham, selvfølgelig synes han hun er nydelig, hvorfor skulle han ikke. Så det er derfor han snakker med meg, han tror at det å rote med meg på en eller annen måte vil imponere Demi.
«Ja, et riktig stykke dritt» ropte Cole bak oss. Han og Smith lo og dyttet hverandre. Jeg så opp på Gunner, han lo også. Vent, så han liker ikke Demi da? Han så ned på meg og øynene våre møttes et øyeblikk. Jeg kjente sommerfugler i magen og en svie i brystet. Jeg har aldri hatt en forelskelse før, er det slik en forelskelse føles. Han smilte til meg og de blå øynene hans glitret. Jeg kjente en kribling løpe gjennom kroppen min. Fra tærne til fingrene, opp og ned på armene og bena. Det var som om varme nåler stakk inn i ryggraden min og en brennende smerte slo meg i brystet og slo vinden ut av meg. Jeg sluttet å gå og tok tak i brystet og lente meg fremover. Hva skjedde med meg?
«Whoa, Zee, er du ok?» Gunner hadde knelet foran meg, hendene hans var på skuldrene mine. Kalte han meg Zee, ga han meg bare et kallenavn? Fy faen smerten!
«Zelena, hva er galt?» spurte han igjen, stemmen hans ristet, som om han var redd eller noe. Han kunne umulig være bekymret for meg, han kjenner meg ikke engang.
«Hva skjer» hørte jeg Cole ved siden av meg, jeg kjente hendene hans gripe rundt midjen min og jeg rynket fra kontakten. Gunner løftet hodet og knurret til ham, hva er det med denne fyren og knurrende? Det fungerte skjønt da Cole lot meg gå.
«Er hun ok?» spurte han Gunner,
«Jeg vet ikke, hun stoppet bare,» svarte Gunner,
«Hva mener du med at hun bare stoppet?» spurte Smith,
«Jeg vet ikke» knurret Gunner,
«Jeg kjente smerten hennes, og så grøsset hun og stoppet bare.
Sa Gunner at han følte smerten min? Hvordan kunne han føle smerten min, hva betyr det til og med? Han la hånden under haken min og løftet hodet mitt for å se på ham. Med den andre hånden trakk han forsiktig hetten av hodet mitt. Jeg åpnet øynene og ansiktet hans var rett foran meg. Jeg kunne kjenne hans varme pust over kinnene mine. Hånden hans på haken min sendte elektriske gnister nedover nakken min. Øynene hans stirrer inn i sjelen min. Han la den andre hånden på kinnet mitt og tok pusten dypt. Herregud, hva skulle han gjøre? Prøvde han å kysse meg? Selvfølgelig hadde han ikke tenkt å kysse meg, ikke vær latterlig. Jeg var redd, jeg visste ikke hva som skjedde med meg. Jeg lukket øynene og lyttet til kroppen min. Vippene på ryggen min sviket fortsatt, men det var beinene mine som gjorde vondt. Ribbeina mine føltes som om de ble trukket og dyttet hver vei. Ryggraden min føltes som om den vridde seg og snudde seg.
«Zelena, åpne øynene dine» Gunners stemme var myk og beroligende.
«Zelena, jeg vil at du skal åpne øynene og se på meg».
Jeg adlød, jeg åpnet øynene og så på ham. Ansiktet hans er fortsatt rett foran meg. Jeg kunne kjenne pusten hans i ansiktet mitt, jeg kunne lukte huden hans. Hånden hans på kinnet mitt føltes varm og trygg. Jeg så dypt inn i øynene hans. Hans vakre blå øyne. Men det var ikke alt jeg kunne se. Det var noe annet i øynene hans, det var som en følelse, som en bølge av ro som skyllet over meg.
«Ta pusten Zee. Ta et langt pust og prøv å slappe av» hvisket han rolig, så det gjorde jeg. Ved å holde øynene på hans, pustet jeg dypt inn og pustet veldig sakte ut. Da jeg slapp ut luften fra lungene mine, gikk det vondt i armer og ben, de vridende smertene i ryggen og brystet. Varmen jeg kunne føle renne gjennom kroppen min, alt gikk ut av meg med det ene dype åndedraget.
«Duuuuude» utbrøt Smith. Jeg hørte Cole slå ham over hodet igjen.
«Det er bedre» sukket Gunner.
Jeg reiste meg sakte rett opp da Gunner reiste seg fra skitten. Hånden hans var fortsatt godt plassert på venstre kinn mitt, blikket hans fortsatt låst med mitt.
«Jeg beklager» mumlet jeg,
«Jeg vet ikke hva som nettopp skjedde». Jeg senket hodet og trakk meg bort fra hånden hans.
«Det er bra Zee, men vi må gå,» sa han, gikk tilbake fra meg og sto i kø med Cole og Smith. Jeg har ødelagt alt nå, de synes jeg er en absolutt galning. Mitt dumme lille freak-øyeblikk får dem til å løpe mot åsene.
«Vil det være greit å komme hjem herfra?» Spurte Gunner med et skråt hode. Jeg trakk hetten tilbake over hodet og nikket. Han tok tak i hånden min og klemte den litt.
«Se deg i morgen» sang han. Og med det var de borte.
Hva gjorde jeg akkurat, hva var det der bak? Jeg hatet meg selv resten av turen hjem. Jeg er en sånn freak. Hva slags attenåring har et halvt hjerteinfarkt midt i en skog.
Jeg kom til inngangsdøren min og tok en pause, jeg trengte bare ett minutt til før jeg gikk inn. Jeg vet at jeg er sen, og at han ikke kommer til å bli lykkelig. Jeg håper bare at han ikke har drukket for mye allerede. Jeg åpnet døren og gikk gjennom. Med en gang kom en flaske fløy mot hodet mitt. Jeg falt til bakken for å unngå det, og slo døren lukket mens jeg falt. Flasken knuste på dørkarmen og jeg ble dusjet i glass. Et skjær kuttet kinnet mitt og litt blod sillet nedover ansiktet mitt.
«Hvor faen har du vært, din verdiløse fitte?» skrek han mens han tråkket bort til meg. Jeg krøllet meg opp mot den lukkede døren.
«JEG BEKLAGER!» Jeg ropte.
«Ikke rop på meg, gutt ludder» ropte han da han tok tak i håret mitt og trakk meg til føttene. Han var full, jeg kunne lukte det på ham. Han var svett og skitten, stanken av ham fikk meg til å føle meg kvalm.
«Du skulle være her for en halv time siden for å lage matmiddag og rengjør det jævla kjøkkenet» skrek han i ansiktet mitt, spyttet hans spyttet på kinnene mine mens han skrek. Jeg hadde øynene lukket tett, men det rant tårer nedover ansiktet mitt.
«Jeg vet, jeg beklager» hulket jeg mens jeg holdt fast i bunnen av håret mitt. Smertene som gikk gjennom hodet mitt var dype. Han kastet meg mot veggen, ryggen min smalt inn i gipset. Jeg kjente at noen av de halvlegede sårene mine åpnet seg igjen og begynte å blø. Jeg falt på gulvet på hender og knær med hodet nede. Jeg ville reise meg og løpe, jeg ville slå tilbake, men jeg kunne ikke, jeg var frossen av frykt. Jeg er alltid frossen av frykt i ansiktet til denne mannen.
«Gå og kok noe før jeg mister humøret» spyttet han. Jeg skyndte meg opp fra gulvet og halvt løp, halvt snublet, inn på kjøkkenet. En gang borte fra stanken til faren min, tok jeg et kjøkkenhåndkle og tørket av blodet som dryppet nedover kinnet mitt. Jeg kan kjenne blodet samle seg under skjorten min på ryggen. Jeg rakte meg bak meg og kjørte veldig forsiktig fingrene over den rippede huden min. Da jeg løftet hånden mot ansiktet mitt, kunne jeg se det friske blodet over fingertuppene mine. Det er ikke mye jeg kan gjøre med det akkurat nå. Det må vente til senere. Kjøkkenet er et rot, han har vært her igjen i dag og trukket alt ut av skapene i sitt forferdelige forsøk på å mate seg selv. Jeg kastet kjøkkenhåndkleet på benken og sto foran kjøleskapet. Jeg hvilte pannen mot kjøleskapsdøren og tørket bort tårene som truet med å falle.
Hvorfor? Hvorfor er dette livet mitt?
Forfatterens merknad.
Hva er tankene dine om karakterene våre så langt? Hvem er din favoritt?