Månens etterkommer - Kapittel 3 - Gå med meg
Zelena
Resten av dagen gikk så sakte at det føltes som en evighet. Endelig ringte den siste klokken. Som vanlig tok jeg god tid med å pakke sammen sakene mine. Jeg ventet til de fleste av de andre elevene hadde forlatt klasserommet før jeg gikk mot skapet mitt. Jo lenger jeg venter, jo færre må jeg møte. Og slik liker jeg det.
Jeg gikk ut av skolen, og der stod han. Gunnar. Han lente seg mot gjerdet, med armene krysset over brystet. Ett kne var bøyd, og foten hvilte mot gjerdestolpen. Åh, han er som tatt ut av et maleri. Han lo og pratet med Kol og Simen. Herregud, de var jo uatskillelige. Hva gjorde de egentlig her fortsatt? Alle andre hadde allerede dratt. Hva ventet de på?
Gunnar snudde hodet og fikk øye på meg ved døren. Han rettet seg raskt opp fra gjerdet og vendte seg mot meg med et halvt smil om munnen. Kol og Simen så også på meg. Simen vinket igjen med den typiske, lekne fingerbevegelsen sin. Jeg senket blikket og gikk mot porten.
«Hei, Zelena,» ropte Simen med en syngende stemme. Jeg kastet et raskt blikk opp og så Kol gi ham en albue i siden. Simen så på ham og formet ordet «hva» med munnen.
Jeg senket hodet igjen og fortsatte mot porten.
«Hei der,» sa Gunnar med et skjevt smil.
«Jeg tenkte vi kunne følge deg hjem,» la han til og nikket mot vennene sine bak seg.
Hvorfor skulle de ønske å følge meg hjem? Prøver de bare å få meg alene for å plage meg? En liten frykt snek seg inn i meg, sammen med forvirring. Hvorfor ga de meg så mye oppmerksomhet? De tre guttene stod ved porten og stirret intenst på meg, ventet på svaret mitt.
«H-hvorfor?» spurte jeg stille.
«Vel, fordi det ville vært en fin anledning til å snakke sammen,» svarte Gunnar uten å nøle. Hva skulle vi ha å snakke om? Vi er jo så forskjellige. Jeg tviler på at vi har noe som helst til felles.
«Hvorfor vil du snakke med meg?» spurte jeg, denne gangen med litt mer selvsikkerhet i stemmen.
Gunnar vippet hodet til siden. Et forvirret uttrykk bredte seg over ansiktet hans.
«Du er vakker, Zelena. Hvorfor skulle jeg ikke ville snakke med en vakker jente?»
Jeg fnyste stille av kommentaren hans. Hva i all verden snakker han om? Jeg er ikke vakker. Jeg er ødelagt. Enten spiller han et spill, eller så er han blind.
«Jeg er ikke vakker. Jeg er et stygt myrtroll,» hvisket jeg med en anelse forakt i stemmen. Jeg senket hodet enda mer, lot håret falle over ansiktet mitt og krysset armene mens skuldrene mine sank.
Simen slapp ut en liten latter, men Gunnar snudde hodet brått mot ham og knurret. Det var et dypt, truende knurr, som om det kom fra et dyr. Jeg har aldri hørt et menneske lage en slik lyd før. Det var mildt sagt merkelig.
«Hva?» pep Simen og kastet hendene i været.
«Hun er morsom,» lo han. Kol slo ham lett over bakhodet, og Gunnar pustet irritert ut før han vendte blikket tilbake mot meg.
«Ikke si noe sånt om deg selv igjen,» sa Gunnar bestemt. Han bøyde seg fremover og huket seg ned slik at ansiktet hans var på høyde med mitt.
«Du, Zelena, tar pusten fra meg.»
Hjertet mitt smeltet, og knærne mine skalv under den spinkle kroppen min. Jeg vaklet litt bakover, tatt på senga av intensiteten og varmen hans. Han rettet seg raskt opp og tok et skritt tilbake. Jeg løftet blikket mot ham, og de klare, blå øynene hans var fortsatt festet på mine. Jeg må ha mistet vettet helt.
«Okei,» sa jeg, mens jeg siksakket meg gjennom de store guttene og ut porten. De tre guttene fulgte tett etter meg.
Vi gikk gjennom skogen, langs den vante stien hjem til meg, omgitt av grantrærnes hviskende stillhet og duften av fuktig mose. Gunner gikk ved siden av meg, mens Cole og Smith holdt seg like bak.
«Så, fortell meg om deg selv,» sa Gunner med et smil. Jeg ristet litt på hodet, uten å møte blikket hans.
«Ikke så glad i å prate, hva?» spurte han. Jeg ristet på hodet igjen.
«Dette går jo bare strålende,» hørte jeg Smith hviske til Cole.
«Hold kjeft,» hvisket Cole tilbake. Jeg tror ikke de visste at jeg kunne høre dem. Gunner knurret lavt fra munnviken mot dem. Jeg kikket opp på ham, og han smilte raskt tilbake. Jeg kastet et blikk bakover. Cole og Smith var fortsatt nær, men ikke nær nok til å høre hviskingene deres. Merkelig.
«Har du bodd her lenge?» spurte Gunner.
«Så lenge jeg kan huske.»
«Jøss da, du har aldri bodd noe annet sted, altså?»
«Nei,» svarte jeg og trakk på skuldrene.
«Hvorfor er du så stille på skolen?» Han så ned på meg og ventet på svar.
«Jeg… jeg, øh, jeg passer bare ikke inn der,» mumlet jeg. Han var stille et øyeblikk mens vi gikk videre i sakte tempo, med lyden av kvister som knakte under føttene våre.
«Den Demi, hun er jammen noe for seg selv, hva?»
Jeg fnøs mot ham. Selvfølgelig synes han hun er vakker, hvorfor skulle han ikke det? Så det er derfor han snakker med meg – han tror at å tulle med meg på en eller annen måte skal imponere Demi.
«Ja, et ordentlig drittmenneske,» ropte Cole bakfra. Han og Smith lo og dyttet til hverandre. Jeg så opp på Gunner. Han lo også. Vent, så han liker ikke Demi likevel? Han kikket ned på meg, og øynene våre møttes et kort sekund. Sommerfugler flakset i magen min, og en brennende følelse steg opp i brystet. Jeg har aldri hatt en forelskelse før. Er det slik det føles? Han smilte til meg, og de blå øynene hans glitret som en stille fjord i sollys. En kribling løp gjennom kroppen min, fra tærne til fingrene, opp og ned langs armer og ben. Det var som om varme nåler stakk i ryggraden min. Et stikk av brennende smerte traff meg i brystet og slo pusten ut av meg. Jeg stoppet opp, grep meg til brystet og bøyde meg fremover. Hva skjedde med meg?
«Oi, Zee, er du okei?» Gunner hadde knelet foran meg, med hendene på skuldrene mine. Kalte han meg Zee? Ga han meg akkurat et kallenavn? Herregud, smerten!
«Zelena, hva er galt?» spurte han igjen. Stemmen hans skalv, som om han var redd eller noe. Han kan umulig være bekymret for meg, han kjenner meg jo ikke engang.
«Hva skjer?» hørte jeg Cole si ved siden av meg. Jeg kjente hendene hans gripe rundt midjen min, og jeg vred meg unna berøringen. Gunner løftet hodet og knurret mot ham. Hva er det med denne fyren og knurringen? Det virket i alle fall, for Cole slapp meg med en gang.
«Er hun i orden?» spurte han Gunner.
«Jeg vet ikke, hun bare… stoppet opp,» svarte Gunner.
«Hva mener du med at hun bare stoppet opp?» krevde Smith å få vite.
«Jeg vet ikke,» knurret Gunner.
«Jeg kjente smerten hennes, og så skalv hun og stoppet bare opp.»
Sa Gunner akkurat at han kjente smerten min? Hvordan kunne han kjenne smerten min? Hva betyr det egentlig? Han la hånden under haken min og løftet hodet mitt opp mot sitt. Med den andre hånden dro han forsiktig hetten av hodet mitt. Jeg åpnet øynene, og ansiktet hans var rett foran meg. Den varme pusten hans strøk over kinnene mine. Hånden hans under haken sendte elektriske støt nedover nakken min. Øynene hans stirret rett inn i sjelen min. Han la den andre hånden på kinnet mitt og trakk pusten dypt. Herregud, hva skulle han gjøre? Prøvde han å kysse meg? Nei, selvfølgelig ikke, ikke vær latterlig. Jeg var redd. Jeg visste ikke hva som skjedde med meg. Jeg lukket øynene hardt og lyttet til kroppen min. Piskeslagene på ryggen sved fortsatt, men det var beina mine som verket mest. Ribbeina føltes som om de ble dratt og dyttet i alle retninger. Ryggraden min var som en snoet sti gjennom en mørk skog.
«Zelena, åpne øynene dine,» sa Gunner med en myk og beroligende stemme.
«Zelena, jeg vil at du skal åpne øynene og se på meg.»
Jeg adlød. Jeg åpnet øynene og møtte blikket hans. Ansiktet hans var fortsatt rett foran mitt. Jeg kunne kjenne pusten hans mot huden min, og lukten av ham fylte sansene mine – som frisk fjelluft etter regn. Hånden hans på kinnet mitt var varm og trygg. Jeg så dypt inn i øynene hans, de vakre, blå øynene som minnet om en stille fjord under midnattssolen. Men det var ikke alt jeg så. Det var noe mer der, som en følelse, en bølge av ro som skyllet over meg som tidevannet mot en stille strand.
«Pust inn, Zee. Ta et langt, dypt pust og prøv å slappe av,» hvisket han rolig. Jeg gjorde som han sa. Med blikket festet på hans, pustet jeg dypt inn og slapp luften sakte ut igjen. Da jeg tømte lungene, forsvant også smerten i armer og bein. Den vridende smerten i ryggen og brystet slapp taket. Varmen som hadde brent gjennom kroppen min, alt forsvant med det ene, dype pustet.
«Du store min,» utbrøt Smith. Jeg hørte Cole gi ham en klaps på hodet igjen.
«Sånn er det bedre,» sukket Gunner.
Jeg rettet meg sakte opp mens Gunner reiste seg fra den fuktige jorden, som luktet av mose og vått gress etter høstens regn. Hånden hans lå fortsatt fast på venstre kinn mitt, og blikket hans var låst i mitt.
«Jeg… jeg beklager,» mumlet jeg.
«Jeg vet ikke hva som akkurat skjedde.» Jeg senket hodet og trakk meg unna hånden hans.
«Det går bra, Zee, men vi må dra videre,» sa han, tok et skritt tilbake og stilte seg ved siden av Cole og Smith. Nå har jeg ødelagt alt. De tror sikkert jeg er helt gal. Dette dumme, lille sammenbruddet mitt har fått dem til å ville stikke av som om de hadde sett en troll i skogen.
«Klarer du å komme deg hjem herfra?» spurte Gunner og vippet hodet litt til siden, som en nysgjerrig hund på tur i fjellet. Jeg trakk hetten tilbake over hodet og nikket. Han tok hånden min og klemte den lett, en stille trygghet i grepet hans, som om han lovet at alt skulle gå bra.
«Vi sees i morgen,» sang han. Og med det var de borte.
Hva i all verden gjorde jeg nå? Hva var det som skjedde der ute? Jeg hatet meg selv resten av veien hjem. Jeg er så rar. Hvilken attenåring får nesten et hjerteinfarkt midt i en skog?
Jeg kom fram til inngangsdøra og stoppet opp. Jeg trengte bare ett minutt til før jeg gikk inn. Jeg vet at jeg er for sen, og han kommer ikke til å være fornøyd. Jeg håper bare han ikke har drukket for mye allerede. Jeg åpnet døra og gikk inn. Med én gang kom en flaske flygende mot hodet mitt. Jeg kastet meg ned på gulvet for å unngå den og smekket igjen døra mens jeg falt. Flasken knuste mot dørkarmen, og jeg ble dusjet i glasskår. Et skarpt stykke skar opp kinnet mitt, og litt blod rant nedover ansiktet.
«Hvor i helvete har du vært, din ubrukelige drittunge?» skrek han mens han stampet mot meg. Jeg krøp sammen inntil den lukkede døra.
«UNNSKYLD!» ropte jeg.
«Ikke faen om du skal rope til meg, din forbannede tøyte!» brølte han og grep tak i håret mitt. Han dro meg opp på føttene. Han var full, jeg kunne lukte det på ham. Han var svett og skitten, og stanken hans fikk meg til å føle meg kvalm.
«Du skulle vært her for en halvtime siden for å lage middag og vaske det jævla kjøkkenet!» skrek han rett i ansiktet mitt. Spyttet hans traff kinnene mine mens han brølte. Jeg knipte øynene hardt igjen, men tårene rant nedover ansiktet mitt.
«Jeg vet det, unnskyld,» hulket jeg mens jeg holdt fast i hårrøttene mine. Smerten som skar gjennom hodet mitt var intens. Han kastet meg mot veggen, og ryggen min slo hardt inn i gipsen. Jeg kjente at noen av de halvlegde sårene mine åpnet seg igjen og begynte å blø. Jeg falt ned på gulvet, på hender og knær, med hodet bøyd. Jeg ville reise meg og løpe. Jeg ville slå tilbake. Men jeg kunne ikke. Jeg var lammet av frykt. Jeg er alltid lammet av frykt når jeg står overfor denne mannen.
«Gå og lag noe jævla mat før jeg mister tålmodigheten helt!» spyttet han. Jeg skyndte meg opp fra gulvet og halvveis løp, halvveis snublet inn på kjøkkenet. Da jeg kom bort fra stanken av faren min, grep jeg et kjøkkenhåndkle og tørket bort blodet som dryppet nedover kinnet mitt. Jeg kunne kjenne blodet samle seg under skjorta på ryggen. Jeg strakte hånda bak meg og lot fingrene forsiktig gli over den revnede huden. Da jeg løftet hånda opp foran ansiktet, så jeg det ferske blodet på fingertuppene mine. Det er ikke mye jeg kan gjøre med det akkurat nå. Det må vente til senere.
Kjøkkenet er et kaos. Han har vært her igjen i dag, dratt alt ut av skapene i sitt elendige forsøk på å skaffe seg mat. Jeg kastet kjøkkenhåndkleet på benken og stilte meg foran kjøleskapet. Jeg hvilte panna mot kjøleskapsdøra og tørket bort tårene som truet med å falle.
Hvorfor? Hvorfor er dette livet mitt?
Forfatterens kommentar:
Hva synes dere om karakterene våre så langt? Hvem er favoritten deres?