Sjarmerende Trillinger: Far, Hold Avstand!

Kapittel 6 Var de far og sønn?

Jo mer Nora tenkte på det, desto mer komplisert virket alt. Men Thomas og barnets blodtyper var forskjellige, så de kunne umulig være far og sønn.

"Jeg klør så fælt; kan jeg ikke klø meg?" spurte Aaron urolig.

Nora kom tilbake til virkeligheten. "Ikke klø. Vent litt, jeg skal finne en måte å hjelpe deg på."

Aarons tynne lepper var presset hardt sammen, fingrene krøllet og strakk seg, og han følte seg helt elendig.

Mellom kløe og smerte, ville han heller velge smerte!

Nora hentet fram medisinskrinet, lette etter allergimedisin, men fant det ikke etter en stund.

Aaron så på hennes rolige oppførsel og kunne ikke la være å spørre igjen, "Finnes det ikke en annen måte å lindre denne kløen raskt på?"

Nora sukket, "Du setter meg virkelig på prøve. Ikke rør deg; jeg skal gni det for deg."

Aaron satt stille og så på mens Nora kneppet opp pysjamasen hans. De små hendene hennes strøk forsiktig over huden hans. Den uutholdelige kløen ble noe lindret av Noras berøring.

Aaron tok et dypt pust og så opp på Nora. Hun hadde hodet bøyd, en hårstrå danset lekent ved øret hennes. Det utsøkte ansiktet hennes viste et hint av alvor.

Aarons blikk gled ned til Noras slanke hals, som glødet mykt under lyset. I den stille natten fylte Noras duft luften, og angrep sansene hans.

Mens Aaron så på Nora, dukket plutselig et minne fra fire år siden opp i hodet hans. Den natten var kvinnens hender like myke.

Aaron kjente munnen bli tørr, og stedene hvor Nora hadde berørt ham, klødde enda mer.

Denne kløen var annerledes enn den allergiske; det var som en fjær som lett strøk over hjertet hans.

"Thomas, hva tenker du på?" spurte Nora mens hun fortsatte å gni, og la gradvis merke til Aarons merkelige oppførsel.

Et hint av forlegenhet flakket i Aarons dype øyne, men ansiktet forble uttrykksløst. "Du er lege; du bør vite at noen ganger er fysiologiske reaksjoner utenfor ens kontroll."

Nora ble perpleks. Hun prøvde å hjelpe Thomas til å føle seg bedre, men hun hadde blitt objektet for hans fantasi!

Hun trakk raskt hånden tilbake og kneppet igjen Aarons pysjamas. "Thomas, siden du fikk allergien fra å spise peanøttkakene jeg ga deg, skal jeg la det passere. Ellers ville jeg definitivt fått deg til å betale!"

Aaron så på hennes nå kalde og vakre ansikt, lukket øynene, og følte en bølge av irritasjon. Kløen kom tilbake og plaget ham igjen.

Endelig fant Nora allergimedisinen og ga den til ham.

Neste morgen kvitret fuglene som for å minne alle om at en ny dag hadde begynt.

Aaron våknet, beveget kroppen, og oppdaget at kløen var borte, og utslettet hadde gått tilbake.

Men underkroppen hans hadde fortsatt ingen følelse. Denne mangelen på kontroll var virkelig irriterende.

Aarons ansikt mørknet, og han knyttet nevene, slo hardt i siden av sengen. Døren åpnet seg, og Nora kom inn.

"Er du sint så tidlig om morgenen? Hvis du ødelegger sengen min, hvordan skal du betale for den?"

Aaron, i dårlig humør, sa kaldt, "Vær så snill å behandle meg bedre, ellers vil du angre."

Nora himlet med øynene, ansiktet hennes mørknet. "Ikke gi meg den holdningen, ellers får du angre akkurat nå!"

Aarons ansikt ble like mørkt som blekk, de skarpe øynene hans stirret på Nora. Men Nora var ikke redd ham. "Vil du at jeg skal ta vare på deg eller ikke? Hvis ja, dropp holdningen."

Aaron tok et dypt pust, lukket øynene, og undertrykte så vidt sin indre sinne.

Når man bor under andres tak, må man tåle!

Nora så at Aaron hadde blitt stille og ville ikke gjøre det vanskelig for ham. "Rullestolen kommer snart. Den kostet meg en del penger. Du burde sette pris på at jeg er en godhjertet person."

Da han hørte dette, sa Aaron plutselig: "Jeg skal betale deg tilbake i fremtiden." Han hadde rikelig med penger, om ikke annet.

"Det sa du." Nora tok ikke Aarons ord til hjertet. Hun ryddet litt opp og forlot deretter rommet.

Ikke lenge etter ble døren åpnet igjen, og et lite hode kikket inn. "Er du våken?"

Det var Samantha.

"God morgen, Samantha." Aarons uttrykk myknet uvilkårlig.

Samantha hadde på seg gule tegneseriepysjamaser, håret var bustete, og hun løp til sengekanten i sine små tøfler. "Sov du godt i natt?"

Den søte lille stemmen hennes fikk Aaron til å smile svakt. "Det var greit."

Selv om han ikke hadde sovet godt i det hele tatt, ville han gjøre Samantha glad når han så de smilende øynene hennes.

"Leppene dine er så tørre. Er du tørst? Jeg skal hente litt vann til deg."

Da Samantha så Aarons tørre lepper, så hun seg rundt og gikk for å hente tekoppen som sto i nærheten.

Aaron følte en varme i hjertet. "Takk, Samantha. Jeg skal drikke det senere."

"Jeg skal hjelpe deg å drikke."

I det samme øyeblikket ble døren åpnet, og Nora så Samantha i ferd med å gi Aaron vann, og følte seg litt målløs. "Samantha, hvorfor løper du rundt så tidlig? Kom hit med en gang."

Nora hadde aldri fått slik behandling selv!

"Mamma, mannen er tørst," sa Samantha og blunket med de store øynene sine.

"Hva om jeg også er tørst?" spurte Nora med vilje mens hun hjalp Aaron opp å sitte.

Samantha tenkte et øyeblikk, "Jeg hjelper ham å drikke først, så skal jeg hente vann til mamma!"

Nora var stille. Var Samantha virkelig hennes biologiske datter? Hun tok parti med en fremmed så raskt!

I mellomtiden var Lucas og Becky på vei til utkanten. "Lucas, er det sant at Nora og hennes tre barn bor hos bestemoren hennes nå?" spurte Becky.

"Ja," svarte Lucas.

"Hva hvis hun fortsatt nekter å skilles?"

Lucas' øyne glitret. "Det vil hun ikke."

"Det bør hun ikke." Et kaldt glimt dukket opp i Beckys øyne.

Snart ankom de utenfor den lille bygningen der Nora bodde.

De hadde kommet med ett eneste mål for øye: å finne Nora. Deres besluttsomhet var urokkelig - de var fast bestemt på å få henne til å skille seg fra Lucas, og det måtte skje i dag!

På dette tidspunktet kom rullestolen som Nora hadde bestilt til Aaron. Hun hadde nettopp satt den sammen og hjalp Aaron med å sette seg i den, og trillet ham ut i hagen for litt frisk luft.

Becky gikk ut av bilen og så denne scenen på avstand. "Åh, hvorfor er det en funksjonshemmet person hos Nora? Er det hennes elsker?"

Lucas så også Aaron sitte i rullestolen. Men han var utenfor gjerdet og kunne ikke se Aarons ansikt klart. Hva slags forhold hadde denne mannen til Nora?

"Nora, åpne døren!" Lucas dro raskt Becky med seg da de gikk bort.

Nora kastet et blikk på dem på avstand og kjente dem raskt igjen. De hadde funnet henne så snart.

"Nora, åpne døren. Vi må snakke om skilsmissen!" Lucas' stemme var presserende og fylt med press.