6
S A I N T
Motoren i bilen min summet stille mens jeg ble kjørt nedover veien. Etter å ha forlatt jenta, hadde jeg forretninger å ta hånd om. Å bli på trygge steder og be en jente om å gjøre noe virket mer som noe Giovanni ville gjort. Jeg hadde verken tid eller lyst til å håndtere henne.
Jeg løftet telefonen til øret etter å ha tastet inn Adrianos nummer. "Saint," svarte han. "Møt meg hjemme hos meg. Tyve minutter," beordret jeg. Uten et ord til la jeg på. Da jeg skulle sette telefonen ned, fikk jeg en ny melding. Jeg måtte motstå trangen til å himle med øynene da jeg så hvem som hadde sendt den. Det var kvinnen som var garantert å bli min kone, Cecilia. Hun irriterte meg. Men igjen, det er ikke vanskelig for meg å finne noen irriterende. Hun kunne være datter av en milliardær, men selv det var ikke nok til å få meg til å ønske henne. Likevel, det vil komme en tid da jeg trenger noen. Mafiosoer ble mer betrodd med en kone. Og hva er vel bedre enn en kone som er garantert en arv på millioner? Ikke å forglemme, hun er guvernørens datter. Jeg vil ikke bare ha kontroll over Chicago, men hele delstaten Illinois.
Vi trengte å bli mer betrodd. Våre allianser ble færre. Ikke engang min underboss, Adriano, hadde en kvinne. Han mistet sin for noen få år siden. Jeg visste aldri hvordan han følte om det, og jeg brydde meg aldri egentlig. Så lenge det ikke tillot ham å vise noen svakhet for organisasjonen vår, brydde jeg meg rett og slett ikke om hvordan han følte.
Det tok ikke lang tid før bilen stoppet foran huset mitt. Taket nådde nesten opp til himmelen mens grønnfargen fra blader, busker og trær dekket hele landskapet. Det var til og med en hage som jeg ikke gjorde noe for å ta vare på. En ting jeg virkelig satte pris på, var fontenen som sto midt i gangveien. Den ga alt jeg ikke var—fred, ro og en endeløs syklus av forandring.
Adriano var allerede der. Han sto lent mot fontenen min med en sigar nær leppene. "Saint." Jeg nikket mot inngangsdøren og gikk forbi ham inn i huset. Adriano fulgte etter meg mens vi gikk til baren min.
"Beto fortalte meg om hvordan det gikk med Lorenzo. Han visste virkelig ingenting om Viktor?" spurte Adriano. Jeg ristet på hodet før jeg grep et glass og helte meg en drink. Det hadde vært en lang dag full av ingenting. Lorenzo skulle være vår nøkkel til å finne Viktor og faren hans, men vi hadde ikke en dritt.
"Jeg spurte ham om Viktors oppholdssted og truet til og med familien hans. Til siste åndedrag sverget han opp og ned at han ikke visste hvor Viktor var," informerte jeg ham. Øynene mine studerte Adrianos reaksjon mens jeg løftet det kalde glasset til leppene. Den sterke lukten av sprit fylte neseborene mine. Jeg tippet drinken bakover, drakk alt og var fornøyd med brenningen i brystet.
"Du trodde ham?" "Mine menn holdt kona hans med en pistol mot hodet. Ja, jeg trodde ham," svarte jeg.
"Faen!" Adriano kastet seg ned i lenestolen. "Så vi er tilbake til start."
Jeg tenkte på jenta—min lille hacker. Hun var bedre enn Giovanni, muligens tre ganger så god. Hvis vi skulle lykkes, måtte hun være en del av det. Tiden var knapp, og vi hadde ikke mye å kaste bort. Jeg tror bare ikke det vil være så lett som jeg håper å få henne med på laget.
"Nei," sa jeg. Han så spørrende bort på meg.
"Gjett hvem vi har?" sang jeg fristende. Et smil bredte seg over ansiktet mitt. Adriano rynket pannen før han lente seg frem og hvilte albuene mot knærne. Han foldet hendene sammen, med et hevet øyenbryn som dominerte ansiktet hans.
"Noen som kan finne Viktor?" spurte han.
"Red."
"Den samme fyren som stjal filene dine? Han har nok bevis til å sette deg bak lås og slå for alltid. Jeg trodde du skulle drepe ham," sa Adriano. Kjeven min strammet seg mens jeg grep flaska med rom. Det tok ikke lang tid før jeg helte meg et nytt glass. Bare denne gangen hadde glasset mer innhold for å roe mitt rastløse sinn.
"Det var jeg. Inntil jeg så at Red ikke var en fyr i det hele tatt. Faktisk er hun en jente. En sjenert liten ting full av frykt. Hun er noen som kan temmes til å bli en perfekt liten soldat for meg," sa jeg mens væsken i glasset mitt skvulpet rundt. Et smil lekte over ansiktet mitt da jeg så erkjennelsen gå opp for ham.
Akkurat da banket det på døra til baren min. Jeg satte drinken min på bordet før jeg pekte på den lukkede døra. Vakten min åpnet den raskt, og Giovanni kom inn.
"Saint, sir," sa Giovanni og kom bort til meg. Øynene hans ble store, og mine smalnet.
Jeg presset leppene sammen etterfulgt av et høyt sukk. "Skulle ikke du passe på jenta? Hva i helvete vil du?"
"Det er henne. Reyna har rasert rommet sitt. Hun sier også at hun ikke vil spise før vi slipper henne fri," informerte han meg. Jeg satte et stramt smil på leppene før jeg slo drinken ned på bordet. Giovanni trakk seg raskt unna meg da jeg reiste meg.
"Kan du ikke ta deg av én eneste ting, Giovanni?" snappet jeg.
"Adriano, jeg trenger at du snakker med guvernøren om datteren hans, Cecilia. Jo raskere du gjør det, jo bedre," sa jeg til Adriano før blikket mitt vendte seg mot den inkompetente gutten. "Giovanni, gå,"
"Ja, sir," mumlet Giovanni. Før han gikk, la han jentas briller ved siden av meg på glasset, noe som ga en høy klang gjennom rommet. Uten et ord til snudde han seg og gikk ut av huset mitt.
I det øyeblikket Giovanni var borte, reiste Adriano seg fra setet sitt. "Hva vil du at jeg skal si til guvernøren?"
"Si til ham at jeg skal gi ham et svar om datteren hans om noen måneder. Han får bare sørge for at hun holder seg unna meg til da," freste jeg. Han svarte med et kort nikk.
Etter å ha snappet jentas briller fra bordet, forlot jeg rommet. Hendene mine kom opp for å massere tinningene. Jeg kunne allerede merke at denne jenta kom til å bli plagsom.