5
"Vi drar nå, men jeg forventer at du ikke løper eller skriker. Jeg er redd for at hvis du gjør det, må jeg sette kjeften tilbake på deg og binde deg igjen. Er det forstått?" Han spurte meg som om han var en far som irettesatte sitt barn.
"Hvis du planlegger å drepe meg..." Jeg renset halsen for å få bort skjelvingen, "bare gjør det."
"Ingen kommer til å drepe deg," sa mannen mykt. Øyenbrynene mine trakk seg sammen mens jeg så ham åpne døren. Venturi var ikke kjent for å være mild, kunne det være mulig at han sparte livet mitt?
"Hvorfor?"
"Du er mer verdifull for oss i live enn død," svarte han. Jeg prøvde å sette sammen hva han mente. Det kunne være mange ting de ønsket fra meg—ingen av dem gode. Tanken gjorde allerede at jeg ønsket å være død. Hodet mitt falt ned og skuldrene mine sank med det.
"Hva er det dere vil ha fra meg?" spurte jeg.
Giovanni gadd ikke å svare mens han grep armen min og begynte å gå meg nedover gangen. Jeg holdt hodet nede og blikket festet på skoene mine. Stedet luktet av blod og hemmeligheter. Ansiktet mitt krøp seg sammen i en dyp grimase da gjenkjennelsen traff meg. Jeg har sett bilder av dette stedet—bilder av Saints ofre.
Hvert skritt jeg tok var ikke engang et eget valg. Giovanni dro meg mot utgangen, men jeg ville se mer. Jeg ønsket å låse opp alle hemmelighetene som lurte i gangene. Jeg ville vite om det fantes flere ofre, akkurat som de på bildene og akkurat som meg nå.
Giovanni dyttet opp utgangen og lot solen treffe øynene mine mens jeg myste mot lyset. Jeg fikk ikke engang tid til å venne meg til sollyset før jeg ble dyttet inn i baksetet på en bil.
Da Giovanni satte seg inn, kunne jeg se bindet han holdt i hånden. Det burde vært forventet at han ville binde for øynene mine før vi dro. Han ville ikke at jeg skulle vite hvor jeg var, og heller ikke hvor vi skulle.
Jeg kastet et blikk tilbake på huset vi forlot, kun for å bli møtt med en rynke i pannen. Det var et typisk hus. Den typen hus en middelklassefamilie bodde i. Det var den typen hus som ville ha to barn—en gutt og en jente. De ville til og med ha en Golden Retriever. I stedet var det et skjulested der en morder lurte. Han var sadistisk.
Jeg gadd ikke å si et ord da Giovanni rakte etter brillene mine. Han gled dem lett av ansiktet mitt. På null tid bandt han stoffet over øynene mine for å stenge meg ute fra verden. Selv når han strammet for hardt, forble leppene mine lukket uten å la meg si et ord.
"Kjør," sa Giovanni, og snakket på samme språk som mennene som hadde tatt meg.
Kroppen min skalv, og jo mer jeg prøvde å stoppe det, jo mer ristet jeg. Svetten dekket kroppen min og hjertet mitt ville ikke slutte å løpe. Til tross for kroppens reaksjon, var jeg våken og klar til å forsvare meg mot ethvert angrep.
Jeg kunne føle nervene mine nå sitt høydepunkt da bilen begynte å bevege seg. Vi kjørte ned en vei jeg ønsket å se. Ikke bare for å vite hvor jeg var på vei, så jeg kunne rømme og finne veien hjem, men også for å nyte landskapet utenfor. Det var den ene tingen som kunne roe meg.
Giovanni hadde kanskje lovet at ingen kom til å drepe meg, men det betydde ikke at de ikke kom til å skade meg.
"Du ser ut som en liten redd valp," lo Giovanni. Jeg snudde meg mot lyden, fortsatt ukomfortabel med å si noe.
"Jeg sa at vi ikke planlegger å drepe deg, Reyna," sa han.
"Vil dere skade meg?" spurte jeg stille. Han lo igjen. Hans latter gjorde at hårene i nakken reiste seg litt mer. Jeg lurte på hva hans munterhet betydde. Kanskje betydde det at mine mistanker var riktige, og at de planla å torturere meg.
"Nei. I det minste, jeg vil ikke. Saint, derimot, kan jeg ikke love noe for den mannen. Han er uforutsigbar med et temperament. Men så lenge du lytter til ham, burde det gå bra," informerte Giovanni meg med ren ærlighet dryppende fra ordene hans. Jeg håpet han ville få meg til å føle meg bedre om hele denne situasjonen, men det gjorde han ikke.
"Hva vil dere ha fra meg?"
"Vi vil tilby deg en jobb. Du skal jobbe for oss i håp om å bruke ferdighetene dine," sa han.
"Som i, mine datakunnskaper," mumlet jeg.
"Ja."
"Hva om jeg ikke vil ha jobben?" spurte jeg. Basert på min situasjon, tror jeg ikke jeg har mye valg. De kom til å tvinge meg til å ta jobben, enten jeg ville det eller ikke.
"Vel, det er enten du tar jobben eller du..."
"Dør jeg?" spurte jeg.
Plutselig var det som om skjelvingen min hadde stoppet opp. Jeg hadde forutsett den realiteten, døden. Jeg begynte å lure på om dette var slik moren min følte det da hun ble revet fra sitt liv... hennes normale liv... hennes liv da hun var med meg. Var hennes situasjon like skremmende som min? Holdt hun seg sterk slik hun alltid hadde advart meg om å gjøre?
Giovanni svarte ikke på spørsmålet mitt. Jeg trengte ikke at han gjorde det. Jeg visste allerede at sjansene mine for å komme ut i live var små. Jeg trengte bare en form for forsikring. Jeg prøvde å klore meg til en potensiell bedre løsning som ikke inkluderte min egen død eller tortur.
Da bilen brått stoppet, innså jeg at vi endelig var fremme ved destinasjonen. Jeg hørte bildører begynne å åpne og lukke seg, og vinden strømmet inn i bilen og passerte meg. Det tok ikke lang tid før døren ved min side endelig ble åpnet.
Jeg ble grepet i armen og rykket mot en skikkelse. Duften av furu fylte raskt neseborene mine. Jeg kunne ikke se dem, men jeg kunne bare føle at trær omringet min eksistens. Jeg ønsket å overse rikdommen av grønne blader, men bindet blokkerte mitt ønske.
"Kom igjen," mumlet Giovanni. Føttene mine beveget seg uten ønske mens jeg ble dratt av mannen. Vi gikk gjennom en bygning—et hjem.
Jeg fikk ikke engang tenkt over hvordan huset så ut før jeg ble dyttet inn i et rom. Kroppen min traff gulvet med et hardt dunk. Så raskt jeg kunne, løp jeg mot døren bare for å få den smelt igjen i ansiktet mitt. Jeg rakte ut etter dørhåndtaket, men det var for sent. Låsen ekkoet allerede gjennom rommet for å håne meg.
"Nei! Slipp meg ut herfra!" ba jeg. Ingen respons.
Jeg rakte bak hodet og dro i stoffet. En lettelse slo meg da jeg endelig ble fri fra det stramme bindet.
Jeg tok inn omgivelsene mine. En seng sto midt i rommet. Det var en dør som førte til badet og en annen som ledet til et skap. Jeg inspiserte kommoden og den store lysekronen som hang over sengen min.
Tårer fylte øynene mine da jeg så refleksjonen min fra speilet som sto på kommoden.
"Vær så snill," gråt jeg, mens jeg banket på døren.
Etter en stund gled ryggen min ned langs døren til jeg sank ned på gulvet. Øynene mine søkte ut vinduet for å se samlingen av trær. Det var et vakkert syn hvis omstendighetene bare hadde vært annerledes.
Hodet falt mot knærne da jeg trakk dem opp til brystet. Jeg var tatt akkurat som moren min ble tatt fra meg. Den eneste forskjellen er at ingen kom til å legge merke til at jeg var borte.
Med den tanken, slapp hulkingene løs. Hulkinger og tårer. De falt som regn. De falt som nedbør. Tårene mine, som en ny linse, hjalp meg til å se at verden ikke var så vakker som den virket. På slutten av dagen var jeg bare en annen statistikk over jenter tatt fra sine liv. Jeg var akkurat som moren min, akkurat som noens barn.