4
Da jeg først hørte om denne hackeren, Red, forventet jeg at Red var en mann. Jeg skylder det på misogyni-bullshit, men det passet inn. Ingen kvinne ville hacke seg inn i organisasjoner som min og de andre krimfamiliene. Ingen kvinne hadde rett og slett motet til å gjøre det, trodde jeg. Jeg tok feil, og det er ikke noe jeg noen gang vil innrømme. Red var en kvinne—en merkelig kvinne. Hun var redd og handlet ut fra den frykten. Jeg tok feil.
"Og du tror vi har henne?" spurte Giovanni, endelig med stemmen sin tydelig.
"J-jeg trodde det. Derfor sjekket jeg. J-jeg sjekket alle krimorganisasjoner, men ingen har henne," svarte hun mens jeg plasserte pistolen i bukselinningen. Panikken forsvant raskt fra øynene hennes mens hun fulgte bevegelsene mine.
"Hvilke krimorganisasjoner?" spurte Giovanni. Hun rev blikket bort fra mine intense øyne da hun sjenert så over på mannen i hjørnet.
"M-Morelli, Rubino, Santoro, og, eh," Reyna kastet et blikk på meg. "Venturi."
"Har du filer på de tre andre italienske familiene?" spurte Giovanni. Han hadde et opplyst uttrykk i ansiktet. Det var som musikk i hans ører.
"J-jeg beklager. Jeg skal gi alt tilbake. V-vær så snill, ikke drep meg," stammet hun. De brune øynene hennes lyste mot mine. Ærlighet flommet ut av henne som vann. Samarbeidsvilje og åpenhet var farlige ting i min verden. Hun var så uskyldig—så ren. Jeg hatet uskyld fordi det var bare en annen fare. Faktisk var det den verste. Uskyld var noe hvem som helst kunne utnytte. Uskyld var så åpen og klar for en skurk forkledd som et offer til å rive fra hverandre. Jeg ønsket å være den skurken som smittet henne, flekket henne, og mest av alt, ødela henne.
"Sett kjeften tilbake på henne," beordret jeg.
Uten et ord til forlot jeg rommet.
Det tok ikke lang tid før Giovanni sluttet seg til meg utenfor. Øyenbrynene hans var trukket sammen. "Hun kan skaffe oss det vi trenger, Saint. Jeg har prøvd i årevis å få tak i bare én av de filene, men hun fikk alle tre! På mindre enn en måned vil hun kunne fortelle oss hvor Viktor er. Bryr du deg ikke om hva han har gjort mot familien min? Bryr du deg ikke om hva han har gjort mot din familie? Vi kan ikke bare la henne gli unna-"
Irritasjonen var tydelig i ansiktet mitt da jeg presset ham mot veggen ved kragen på skjorten hans. Knokene mine traff veggen rett ved siden av ansiktet hans. Den eneste fargen jeg kunne se var rød, og den eneste følelsen jeg kunne kjenne var hat.
"Ikke våg å stille spørsmål ved om jeg bryr meg eller ikke! Du vil snakke til meg med respekt, ellers vil jeg ikke ha noe problem med å veilede deg til hvor du kan finne den," freste jeg ut.
"Du har rett. Jeg beklager," sa Giovanni.
Jeg slapp taket i skjorten hans og trakk meg tilbake. "Ta henne til huset mitt og gi henne gjesterommet, hvor du vil låse alle dører og vinduer. Før det, vil du fortelle Adriano at jeg trenger å snakke med ham."
"Så, det betyr at du skal få henne til å hjelpe oss?" spurte Giovanni, opprømt.
Jeg tenkte på jenta. Hun var ikke noe spesielt. Hun var ganske ordinær. Men jeg kunne ikke huske sist jeg hadde sett Giovanni med noen. Han holdt seg alltid for seg selv og gjemte seg bak en dataskjerm. "Jeg burde ha visst at du hadde en liten nerd-fetisj."
"Fetisj? Nei, herr. Jeg vil like enhver kvinne som bringer meg nærmere å finne Viktor," sa han. Jeg så på ham spørrende. Intensjonene hans virket rene, men i en verden full av falske løfter, kan ingen noen gang være for sikker.
"Ha det gøy."
R E Y N A
"Hva heter du?" spurte jeg mannen som vekker mindre frykt i meg enn den andre. Øynene hans hadde en glans som minner om en kobbermynt. Det var litt rust rundt de brune øynene, men med riktig pleie visste jeg at rusten kunne erstattes med en glans.
"Giovanni," svarte han.
Jeg tenkte tilbake på mannen som var i rommet tidligere. Makt og autoritet strålte fra ham, uten skam. Ulydighet var ikke et alternativ i mitt tilfelle. Selv da var det vanskelig å ikke følge hans hver eneste kommando. Trusler sildret fra ordene hans med liten eller ingen hjelp. Det var nesten som om jeg kunne føle hans hat tære på meg om og om igjen.
Likevel var det noe forlokkende ved ham. Det var ikke bare blikket i øynene hans, eller hans guddommelige trekk. Det var ikke engang den muskuløse kroppen som så ut til å kunne tilfredsstille en kvinne og fortsatt ha energi til å gjøre det igjen. Det var hans berøring som var uhøflig mild. Det var hans stridighet som gjorde så godt vondt. Som en ild, han var i seg selv min fare.
"Og den mannen som nettopp var her inne... han er Santino Venturi, ikke sant?" spurte jeg. Selv om jeg visste svaret, ønsket en liten del av meg at han ikke skulle si ja. Hvis han svarte ja, ville ingenting godt komme ut av dette for meg. Jeg så ansiktene deres, jeg kjenner navnene deres—de planla å drepe meg.
Giovanni løsnet meg fra mine bånd, men jeg kunne ikke se bort fra ham. Basert på mengden informasjon jeg hadde om Saint, visste jeg nøyaktig hva Santino Venturi var i stand til. Han ville gå til ytterligheter av tortur for å få informasjon ut av noen. Han ville gå enda lenger med de som krysset ham. De utallige filene viste at han ikke hadde noen nåde. Fra å rive fra hverandre lemmer til å etterlate en person som bare ber om å dø, var han noen man skulle frykte.
Ingen utenforstående hadde noen gang sett ansiktet hans og levd for å fortelle historien. Så, mens jeg satt der i absolutt skrekk, visste jeg hva min skjebne var. Det var bare et spørsmål om tid før skjebnen river meg fra verden ved Saints hender.
"Saint. Han liker ikke å bli kalt noe annet," mumlet Giovanni.
Jeg rotet det til skikkelig gjennom mine klønete forsøk på å snike. Mafiaen var en farlig virksomhet som jeg dumdristig plasserte meg selv i. Jeg var bare en tjueåring uten familie og ingen beskyttelse fra noen andre enn meg selv. Min besluttsomhet holdt hender med uaktsomhet da jeg dumt åpnet dørene og gikk inn i udyrets hule—Saints hule.
Selv da jeg satt og leste om den farligste mannen jeg noen gang hadde kommet over, mistenkte jeg aldri at jeg ville ende opp på stedet hvor han hadde drept mange mennesker. Jeg trodde jeg var trygg og sikker, men jeg tok feil. For oppslukt av å finne moren min, innså jeg ikke feilene jeg gjorde. Jeg trodde jeg var nærmere enn noen gang, men nå er jeg lengre unna enn jeg noen gang kunne være.
Ingen ord falt fra leppene mine. Kanskje utmattelsen fra å kjempe mot de mennene hadde kvalt hvert ord. Kanskje var det logikken min som endelig hadde gitt opp. Selv tankene mine var fulle av tomhet.
Jeg kunne føle blikket mitt henge ved de små støvpartiklene som fløt i luften, og av en eller annen grunn var det nesten som om det gjorde vondt å bryte blikket.