3
Zane gikk med bestemte skritt gjennom nattklubben. Han hadde vært på kontoret sitt i tredje etasje da Jax hadde ringt og bedt ham komme ned til tellelokalet. Zane visste at Jax ikke ville ha spurt hvis det ikke var noe Zane måtte ta hånd om. Han var fortsatt irritert over å bli avbrutt, og den som hadde forårsaket det ville måtte ta konsekvensene. Zane smilte da to kvinner ropte på ham for å bli med dem. Han hadde ikke tid til å stoppe og prate, men han lot blikket gli over kroppene deres. Han gjorde seg en mental notat om at han burde gå tilbake etter at han hadde håndtert situasjonen. Han kom til døren som ledet til bakområdet av nattklubben, han holdt kortet sitt opp til skanneren og tastet inn koden sin. Han sukket da han trådte inn i den hvite korridoren og slappet av da lyden av musikken og folkene ble dempet da døren lukket seg bak ham. Nattklubben var en god investering og en god base for operasjoner. Men støyen kunne drive den mest fornuftige mannen til vanvidd. Han gikk langs korridoren og fikk øye på Jax like foran seg. Han var i ferd med å spørre sin høyre hånd hvorfor han hadde blitt tilkalt da et høyt krasj runget gjennom korridoren. Begge mennenes hender grep etter våpnene av vane, men ingen av dem trakk dem. En kvinnes høye stemme skrek, Zane kunne ikke skjelne ordene, men hun hørtes forbannet ut.
"Zane, vi har en situasjon," sa Jax til ham.
"Ingen tvil om det, hva skjer?" spurte Zane. Han vurderte kort at en av hans tidligere elskere eller kjærester hadde kastet et raserianfall. Det ville ikke vært første gang. Men han kunne ikke huske å ha irritert noen kvinner i det siste.
"Dave og Tobias kom tilbake fra turen sin," fortalte Jax ham.
"Samlet de inn?" spurte Zane, irritert over å ha blitt kalt ned for en enkel gjeldsinnkreving.
"Det kan du si," sa Jax, han så alvorlig ut. Et nytt skrik lød fra tellelokalet, og Zane hadde fått nok. Han gikk bort, låste opp døren og dyttet den opp. Av ren flaks traff stiftemaskinen som kom flyvende ikke hodet hans, men dørkarmen. Zanes øyne fulgte den da den falt til gulvet med et nytt krasj. Han så opp og så en engel. Det tok ham et øyeblikk å innse at det ikke var en engel, men en redd og gråtende kvinne. Selv med det forslåtte kinnet og den sprukne leppen med tårer rennende nedover ansiktet, var hun vakker. Det honningblonde håret hadde på et tidspunkt vært i en hestehale, men nå falt store lokker nedover skuldrene hennes, og den løse hårstrikken holdt bare de bakre lagene av håret sammen. De lyseblå øynene hennes var hovne av gråt, men det tok ikke bort skjønnheten deres. Den klumpete genseren og mamma-jeansene kunne ikke skjule kurvene på kroppen hennes som fikk Zane til å bli hard. Den frodige kroppen kalte på ham. Han så motvillig bort fra kvinnen da hun kastet en penn mot mennene hans. Begge mennene så på ham og så den ikke komme. Pennen traff Tobias i brystet med et lett dunk, før den falt til gulvet. Zane merket at Dave virket litt blek da han så tilbake på Zane. Interessant, tenkte Zane. Jax sto bak Zanes høyre skulder og så på scenen. Kvinnen hadde en annen penn i hånden og kastet den mot Dave og Tobias, den seilte i luften mellom dem. Zane kunne høre ordene hun ropte nå.
"Hold dere unna, hold dere unna meg, hold dere unna," ropte hun, om og om igjen. Hun fortsatte å rope selv om det virket som hun var tom for ting å kaste. Zane var mer enn litt interessert i å vite nøyaktig hva som foregikk. Men han kunne ikke fokusere med kvinnen som lagde bråk. Han gikk rundt bordet mot henne, hun rygget inn i et hjørne, holdt hendene ut foran seg, og ropte de samme setningene om og om igjen. Zane grep begge hendene hennes med en av sine og sto rett foran henne, så inn i de strålende øynene.
"Kan du holde kjeft!" brølte han mot henne. Hun ble stille, og han så tårene begynne å fylle øynene hennes, leppene hennes skalv. Å faen, tenkte han. Som de fleste menn, skremte en gråtende kvinne ham vettløs. Han ville heller hatt en skuddveksling med hundre av sine verste fiender enn å håndtere en gråtende kvinne. Hans løsning på problemet var å slippe hendene hennes, legge merke til de røde merkene rundt håndleddene hennes, og snu ryggen til henne. Ute av syne, ute av sinn. Han var ikke like flink til å blokkere ut de stille snufsene som kom bak ham, men han ignorerte dem. "Kan noen fortelle meg hvorfor i helvete seddeltelleren min er knust på gulvet og hvorfor jeg nesten ble halshugget av en flygende stiftemaskin?" knurret han til de tre andre mennene i rommet. Rommet var stille bortsett fra de myke snufsene fra kvinnen. Zane stirret på Dave og Tobias. "Siden det åpenbart er for vanskelig for dere å svare på, la oss begynne med det grunnleggende. Dro dere til innkrevingen?" spurte Zane, mens han kjente blodet koke. Hvis han ikke fikk noen svar snart, ville han ikke være ansvarlig for sine handlinger, hoder ville rulle. Det var femti, femti sjanser for at de bokstavelig talt ville bli skilt fra noen sin kropp.
"Ja, sjef, det gjorde vi," sa Dave.
"Fikk dere samlet inn?" sukket Zane.
"Vi gjorde det, Cobler hadde ikke pengene. Men han tilbød niesen sin tjenester som en måte å betale gjelden sin," flirte Tobias. Zane følte en primal trang til å slå mannen i ansiktet. Han tok et dypt pust og minnet seg selv på at mannen var ny i familien, han fikk lov til å gjøre en feil. Én. Dave derimot burde visst bedre.
"Forklar," krevde Zane fra mannen.
"Det hørtes bare ut som en bedre avtale enn å komme tomhendt tilbake," trakk Dave på skuldrene. Zane sendte Jax et blikk og hans høyre hånd nikket. Han visste hva Zane ønsket.
"Gå med Jax, jeg skal rydde opp i rotet ditt," knurret Zane.
"Ja, sjef," sa Dave. Tobias ga Zane et blikk som talte om trass og om et ønske om å ta tilbake det han følte var rettmessig hans. Kvinnen, tenkte Zane. Han ventet til de tre andre mennene hadde gått før han snudde seg igjen. Selv i sin ustelte tilstand så den unge kvinnen uskyldig ut, og det var en aura av godhet rundt henne. Zane følte et behov for å korrumpere henne, for å vise henne livets mørke side og binde henne der nede med ham. Han hadde aldri møtt noen som henne, og tanken på hva han kunne gjøre med henne, sendte en behagelig skjelving gjennom ham. Et ondt smil bredte seg over leppene hans.
Ava sto som lammet, låst i hjørnet av rommet med den digre mannen foran seg. Hvis den blonde mannen hadde vært pen, var denne mannen som noe skapt fra en våt drøm, gjort til en levende vesen iført en burgunder tredelt dress som viste frem den veltrente kroppen hans. Hvis hun ikke var så vettskremt, ville Ava siklet. Så snart han kom inn i rommet hadde hjernen hennes lagt merke til ham med sitt mørke hår stylet bakover, de bleke grå øynene og skyggen av skjeggstubb. Først hadde hun håpet han ville være hennes redningsmann, men han hadde fanget henne i hjørnet og ropt til henne. Det virket som om han var sjefen for de andre tre mennene. Ava hadde en tilfeldig tanke om dette stedet var fylt med kjekke menn i dresser. Hun skjøv straks tanken til side som en høyst upassende tanke i situasjonen. Mr. Tiny hadde sagt noe om at onkelen hennes skyldte dem penger og ikke kunne betale, at han hadde solgt kroppen hennes for å betale gjelden. Men det kunne ikke være sant. Det var sant at onkelen hennes pleide å ha et spilleproblem, og det var sant at hun ofte følte at han ikke brydde seg om henne. Men å selge henne til de mennene? Nei, hun kunne ikke tro det. Og nå var hun fanget bak denne digre, kjekke mannen. Da døren lukket seg, og de to var alene, snudde han seg rundt og et iskaldt smil bredte seg over ansiktet hans mens han så ned på Ava.
"Er Jonas Cobler onkelen din?" spurte han. Avas kropp skalv av frykt og hun prøvde å hindre underleppen fra å skjelve. Blikket i øynene hans er noe som for alltid vil være i mine mareritt hvis jeg overlever dette, tenkte hun.