Kapittel 4
Charlottes POV*
"Westerfield fylke? Det er en åtte timers busstur herfra, er du sikker?" Mannen bak skranken på busstasjonen ser nysgjerrig på meg.
Jeg hadde gjort mitt aller beste for å gjøre meg presentabel på toalettet ved rasteplassen før jeg kom hit. Men ut fra ansiktsuttrykket hans, hadde jeg tydeligvis ikke gjort en særlig god jobb.
"Ja, jeg er sikker! Bestemoren min møter meg på den andre siden." Jeg gir ham et falskt smil mens jeg lyver, noe som får ham til å nikke sakte.
"Klart det! Bussen går om ti minutter... ti dollar for billetten din." Han konkluderer, mens jeg fomler med de få sedlene jeg heldigvis hadde i ryggsekken før jeg gir dem til ham.
"Takk!" svarer jeg, tar billetten fra hånden hans og går mot buss nummer 78 som står parkert i bukta.
Faen, jeg kan ikke gjøre dette... de vil finne meg!
Jeg begynner å svette ved tanken, klatrer ombord på den store turbussen og gir sjåføren billetten min mens han stempler den. Jeg beveger meg nedover bussen, omtrent halvveis, før jeg finner plass i et overraskende komfortabelt sete.
Denne turen kommer til å ta knekken på meg... åtte hele timer... men det vil vel være verdt det for å komme seg vekk herfra.
Jeg hadde alltid vurdert å dra, og Westerfield fylke hadde alltid vært et alternativ for meg siden det var kjent for å ha et flott, sammensveiset og imøtekommende samfunn.
Men hvor skal jeg bo? Jeg må begynne på nytt... finne en jobb... kanskje det finnes et herberge for hjemløse inntil jeg kan komme meg på bena...
Tankene raser gjennom hodet mitt, mens jeg tørker en tåre som faller nedover ansiktet.
Jeg stakk bokstavelig talt Tommy... det gjorde jeg...
Jeg svelger ved minnet, det som bare hadde skjedd for litt over en time siden nå... og her var jeg, på vei bort med en buss.
Hva om jeg drepte ham...
Jeg lukker øynene tett, ute av stand til å tenke videre på utfallet av angrepet mitt. Hvorfor i all verden måtte jeg føle meg så skyldig for å ha forsvart meg selv! De har gjort det utenkelige mot meg i årevis, og første gang jeg slår tilbake, rømmer jeg byen livredd!
Jeg så et eldre par gå ombord i bussen, sammen med en mann og sønnen hans. De fant setene sine - heldigvis i god avstand fra mitt.
Jeg var ikke i humør for prat eller spørsmål...
"Vi drar nå. Vi vil gjøre seks stopp på veien og bør forhåpentligvis ankomme Westerfield rundt klokken 02:30," forklarer sjåføren, mens jeg svelger og innser tiden.
Hva skal jeg gjøre med meg selv klokken 02:30... Jeg tviler på at noe sted vil være åpent for å ta meg inn... kanskje det er et motell i nærheten av byen.
Jeg bestemmer meg for å telle opp pengene jeg har i ryggsekken, sukker tungt når den svimlende totalen kommer til tjuetre dollar.
"Har du problemer, lille venn?" Jeg hopper nesten ut av skinnet mitt, og snur meg for å se en annen dame som hadde gått ombord i bussen - som passerte meg for å finne seg et sete.
"Åh, eh... det er ingenting, takk... Jeg glemte lommeboken min, og det er for sent å dra hjem og hente den!" Jeg lyver igjen, prøver å forklare hvorfor jeg virket så overveldet og uflidd.
Ingenting å gjøre med min livslange mobber jeg nettopp stakk...
"Åh kjære... er det noen som henter deg på den andre siden?" Hun fortsetter, og bestemmer seg for å ta et sete diagonalt fra meg - hvor jeg fortsatt kunne se henne mens hun satte seg ned.
"Ja... bestemoren min." Jeg nikker, og kjenner svetten bygge seg opp igjen av hvor nervøs kvinnens enkle spørsmål gjorde meg.
"Å, så bra! I mellomtiden... ta dette." Hun roter i den dyre vesken sin før hun finner frem en bunke sedler.
"Å nei, vær så snill! Jeg har det bra! Tusen takk, men jeg kan ikke ta imot pengene dine!" Jeg holder hendene opp for å avvise henne, mens bussen endelig kjører ut fra parkeringsplassen og inn på veien.
"Jeg insisterer! Jeg går av på stoppet før Westerfield for å besøke søsteren min... Jeg tok med meg altfor mye for turen..." Hun ler og vinker avvergende, og tilbyr meg bunken med sedler igjen.
Hun vet ikke at jeg ikke er en søt, hjelpeløs liten jente... Jeg er faktisk en brutal angriper fra og med i kveld!
"Jeg føler meg for dårlig..." begynner jeg, før hun avbryter meg.
"Ta dem! Mellom deg og meg, da mannen min døde, satt jeg igjen med mer penger enn jeg vet hva jeg skal gjøre med! Bare ta imot, så føler jeg meg bedre med dagen min." Hun gir meg et ekte smil, strekker seg lenger frem, mens jeg nølende beveger meg mot hånden hennes for å ta sedlene.
Var denne damen virkelig... kanskje en engel sendt for å hjelpe meg i kveld...
"Tusen takk... du aner ikke hvor mye dette vil hjelpe." Jeg legger pengene i ryggsekken min, mens jeg holder tilbake takknemlige tårer og smiler til henne.
"Å kjære, jeg kan bare forestille meg... Jeg kjenner ikke historien din... men jeg kunne føle sorgen din i det øyeblikket jeg gikk om bord på denne bussen." Hun snakker i en mykere tone, mens jeg nikker sakte og vet at hun allerede hadde sine mistanker.
"Lola, forresten!" Lola rekker hånden tilbake plutselig for å introdusere seg, mens jeg smiler og håndhilser.
Jeg kan vel ikke fortelle henne mitt virkelige navn? Hva om politiet legger ut en etterlysning og denne kvinnen ringer for å angi meg!
"Chiara!" sier jeg det første navnet som faller meg inn, mens hun nikker og smiler - ser ut til å tro på det.
"Et vakkert navn!" komplimenterer Lola, mens jeg vrir meg litt ukomfortabelt i setet.
"Takk!" klarer jeg å få frem, mens hun roter i vesken sin og finner frem en stor matboks.
"Kyllingfajita-wraps, er du sulten? Jeg lagde mange!" Lola tilbyr meg boksen, og jeg smiler og nikker - tar en med en gang.
Jeg hadde ikke spist siden lunsj på skolen...
"Du er for snill mot meg." Jeg komplimenterer henne, mens hun tar en wrap til seg selv og begynner å spise.
"Å nei, en busstur med en ny venn er mindre kjedelig, ikke sant?!" Lola ler, og jeg ler med henne, finner en overveldende trøst i hennes nærvær.
Hun kom til å gjøre denne turen mye lettere.
Vi spiser wrapene i stillhet, mens bussjåføren slår på de avanserte TV-ene som henger fra taket og begynner å spille filmen De Utrolige.
Jeg nøt den beroligende lyden som fylte bussen, takknemlig for at det også var en lett og familievennlig film som jeg håpet ville roe nervene mine.
"Å, flott! Jeg elsker når bussen har disse TV-ene! Så høyteknologisk!" kommenterer Lola med en latter, mens jeg nikker enig.
"Ja, de er kule!" sier jeg, mens jeg lener meg tilbake og prøver å slappe av - forbereder meg på den lange og fryktede natten foran meg.
Jeg ber om at ingen hjemme finner meg...
De er nå bare en del av fortiden min...
Jeg angrer ikke på det jeg gjorde i kveld, men jeg liker det heller ikke...
Jeg skjelver litt, innser at hvis jeg ikke hadde funnet motet til å stikke Tommy i kveld...
Ville jeg mest sannsynlig vært død nå.