Kapittel 3
Natalia:
Jeg vandret rundt i hagen mens jeg bearbeidet det jeg hadde sett. Jeg hadde nettopp giftet meg med et monster. Ikke det at jeg var menneskelig, men jeg gikk ikke rundt og drepte andre folk så lett. "Natalia, å gå så mye rundt vil bare gjøre deg svimmel." "Mannen drepte nettopp en annen..." "Han var en villmann som invaderte territoriet hans, dette er helt naturlig," sa Blakes far så uanstrengt, og stoppet meg fra å fullføre setningen. "Hvordan kan du synes dette er så naturlig? Sønnen din har nettopp drept en mann." "Jeg ville ha gjort det samme, Natalia, dette er instinkt for hver ulv. Jo raskere du blir vant til det, jo bedre," sa han før han gikk inn. Jeg sukket og så på bakken som jeg hadde sprukket under Blake tidligere, og viftet med hånden for å reparere sprekkene. De andre i huset så nysgjerrig på meg da jeg gikk inn etter Jodie som ventet på meg ved døren. Øynene mine fanget portrettet, og jeg følte at hele verden min raste sammen foran meg da jeg innså at den vakre kvinnen var Blakes make. Med henne i livet hans, forsto jeg ikke hvorfor han ville ha meg som sin kone, og jeg forsto heller ikke hvordan hun kunne akseptere noe slikt i utgangspunktet. Jeg gikk inn i rommet som Jodie viste meg til. "Tingene dine vil bli satt i skapet i morgen tidlig, hvis du ønsker å ordne dem selv..." "Takk, Jodie," sa jeg, og stoppet henne. Den avsmaken i tonen hennes fortalte meg at hun ikke ville være her, og ut fra omstendighetene trodde jeg at ingen ville ha meg i dette huset uansett. "Middag er om en time, jeg kommer for å følge deg til spisestuen." Jeg nikket og så på at hun gikk ut av rommet og lot meg være alene med tankene mine. Hvordan kunne foreldrene mine gjøre dette mot meg? Det faktum at ingen av dem brydde seg om å spørre hvorfor mannen ikke ville ha et bryllup, eller hvorfor han aldri gadd å dukke opp på egen hånd, såret meg nok, men dette... Jeg visste ikke engang hva jeg skulle si om situasjonen jeg var i nå. Hvorfor? Bare hvorfor? ***************** Jeg gikk inn i spisestuen uten å si et ord, Jodie kom bort til meg akkurat da jeg kledde meg en time senere, som hun hadde nevnt. Kroppen min spente seg da jeg la merke til at alle øyne var rettet mot meg, og jeg smilte til Rosalyn, Blakes mor, som kalte meg til å sitte ved hennes side. "Hvem tillot deg å bli med ved mitt spisebord?" Blakes stemme stoppet meg plutselig, og fikk meg til å rynke pannen i forvirring. Alle i rommet spente seg da han snakket, og både Rosalyn og Daniel, faren hans, rynket pannen i forvirring over ordene hans. "Unnskyld meg?" "Jeg tror ikke at jeg tillot deg å bli med meg ved mitt bord, eller å være i min nærhet." Ordene hans skar gjennom meg som en dolk, og jeg fant meg selv trekke meg tilbake mens alle så på meg. Denne gangen ikke med samme avsky eller misnøye, men med medlidenhet. "Blake..."
"Hvis du ønsker å spise, er kjøkkendørene alltid åpne, du kan til og med spise i stuen. Men hvis jeg sitter ved dette spisebordet, ønsker jeg ikke å se deg der," sa Blake og så opp fra glasset med vann han holdt. Jeg nikket til ham, ga ham et sarkastisk smil før jeg snudde meg og gikk tilbake den veien jeg kom fra.
"Frøken Natalia..."
"Jeg ønsker ikke å bli forstyrret, Jodie," sa jeg idet jeg gikk inn på rommet mitt. Et hikst brøt ut fra leppene mine i det øyeblikket jeg lukket døren, og jeg sank ned mot den mens skammen fylte meg. Det at han hadde sagt det foran alle i huset så tilfeldig, spilte i hodet mitt, hushjelpene som sto der, familiemedlemmene hans...
Jeg har aldri vært så ydmyket eller flau i hele mitt liv.
"Frøken Natalia," kom Jodies stemme bak døren mens hun banket to ganger.
Jeg tvang meg selv til å slutte å gråte og kontrollere tonen min. Selv om jeg visste at de kunne høre hikstene mine, ville jeg ikke gi dem fordelen av å se det.
"Ja, Jodie?" sa jeg fra bak døren.
"Fru Rosalyn har bedt oss om å bringe deg noe å spise, ønsker du noe spesielt?"
"Nei, takk, og jeg er ikke sulten," sa jeg rolig. "Du kan forsikre Rosalyn om at jeg har det bra."
Jeg gadd ikke å åpne døren mens jeg snakket. Jeg gikk inn på badet og vasket ansiktet før jeg så på speilbildet mitt, følelsen av at jeg syntes synd på meg selv fylte meg, og det var noe jeg hatet. Spesielt siden jeg vokste opp med å lære å holde hodet høyt uansett hva jeg måtte gå gjennom.
Jeg ristet på hodet av meg selv for min holdning før jeg gikk tilbake inn i rommet og låste soveromsdøren. Jeg visste at de ville banke for å komme inn til slutt, om ikke i kveld, så i morgen tidlig. Men de kunne råtne i helvete hvis de trodde at de kunne rive ned min stolthet og verdighet.
Du skal betale for dette, Blake Knight.
Jeg våknet tidlig om morgenen omgitt av klærne mine. Jeg hadde duppet av på gulvet ved siden av dem mens jeg ryddet ut bagene mine. Ryggen min verket fra det harde gulvet, men på dette tidspunktet kunne jeg virkelig ikke bry meg mindre. Alt som hadde skjedd i går kveld var fortsatt friskt i minnet, boret inn i det, om jeg kan si det slik.
Den ydmykelsen jeg følte var ikke noe jeg lett kunne akseptere, og det var heller ikke noe jeg skulle la gå. Men for nå skulle jeg forbli like stille som en jaktende katt. Idioten skulle lære å respektere meg på en eller annen måte, og jeg brydde meg ikke om det påvirket avtalen han hadde med faren min.
Det var jeg som var gift, ikke familien min, og jeg skulle IKKE la dem få meg til å føle meg liten igjen.
Den terrorens regjeringstid jeg har levd gjennom skulle ikke være min fremtid; jeg nektet det.