Kapittel 3
-Vera-
Vera? Vera, er det deg? Hva gjør du her?
…Tante Eleanor?
Vennen min, du burde ikke være her. Jeg trodde vi aldri skulle se deg igjen.
Jeg… Hvor er ‘her’? Jeg kan ikke se noe.
Ikke bekymre deg, kjære. Jeg skal sende deg tilbake.
Jeg våkner i grålysningen dagen etter og føler meg utrolig uthvilt. Det er så behagelig under dynene at jeg ikke engang våger å åpne øynene. Hva drømte jeg akkurat om? Jeg ser ut til å ha glemt det allerede.
Det regner fortsatt ute, og selv om jeg kunne gått på treningssenteret og brukt tredemølle for morgenturen min, har jeg virkelig ikke lyst til å bevege meg. Jeg bestemmer meg for at jeg fortjener å sove etter alt som skjedde i går, men akkurat idet jeg er i ferd med å sovne igjen,
Vera? Vera, stå opp. Vi må snakke.
Sofia kobler seg til tankene mine og merker at jeg er våken. Jeg ignorerer henne.
Jenta mi! Hvis du ikke er på kontoret mitt om ti minutter, kommer jeg inn der og drar deg hit selv!
Jeg svarer fortsatt ikke.
Hvis jeg går i fødsel på grunn av fysisk anstrengelse, er det din skyld.
Jeg blir irritert over at hun spiller det kortet mot meg. Jeg mumler og reiser meg for å vaske tennene og ansiktet. Jeg gidder ikke engang skifte klær for henne, selv om det er de samme klærne jeg forlot sykehuset med og sov i. Jeg børster håret, tar på meg joggeskoene, og går ut.
Flokkens hus er øde så tidlig om morgenen. Jeg møter noen få omegaer som er opptatt med frokosten, hilser dem god morgen, og går til Alfas kontor.
Jeg banker forsiktig på den gamle treddøren. Sofia kommanderer meg inn, og jeg blir møtt av vår Beta, Thomas, hennes partner, Alex, og den uhøflige lykantropen fra i går kveld. Mitt uttrykksløse ansikt røper ingenting, ikke engang hvor irritert jeg blir over at han er her. Jeg bøyer hodet i respekt for vår Alfa og legger hendene bak ryggen, vel vitende om at dette ikke er et sosialt besøk.
"Vera, jeg beklager at jeg kaller deg inn så tidlig, men vi har ting å diskutere." Jeg venter tålmodig mens hun samler tankene sine. "Du hadde rett, noe var... feil... i går, men det var ikke på vår side av grensen. Etter hvert som speiderne nærmet seg grensen, begynte de å lukte blod, mye av det. De observerte bare og kom tilbake til meg. Men... ti av dem... ti av våre ulver kom ikke tilbake, og det begynte å bli sent. Vi var i ferd med å sende ut en jaktgruppe for å lete etter dem til Eric koblet seg til meg og fortalte at de kom inn med skadde ulver og skadde lykantroper."
Den neste som snakker er Thomas, som har ansvar for jaktgruppene,
"I følge Eric og de andre ulvene, kom de over tre lykantroper veldig nær vårt territorium, i kamp med ...noe..." han kaster et blikk på lykantropen og fortsetter, "Uansett hva det var, jaget det dem inn i vårt territorium, og da våre ulver forsvarte grensen vår mot... det... begynte det også å angripe dem. Som du så, ble noen skadet ganske alvorlig, men ingen ble drept -"
"Ulvene dine reddet oss, og jeg er evig takknemlig for deres hjelp. Jeg skulle bare ønske jeg kunne være til mer hjelp med å finne ut hva i all verden som angrep oss i utgangspunktet." Tilsynelatende kan bråkmakeren snakke uten å fornærme oss. Vi ser alle på ham, og Sofia snakker neste gang, bryter den pinlige stillheten som fulgte.
"Vera, sa den varulven du opererte på noe om dette? Om hva det kunne ha vært?" Jeg tar et øyeblikk for å gå gjennom hendelsene fra i går kveld i hodet mitt, og tenker hardt på alt noen kunne ha sagt som kunne kaste lys over dette.
"Nei, beklager. Han kom inn bevisstløs og de to vennene hans kollapset ved siden av sengen hans."
"Men han hvisket noe til deg, jeg så det." Jeg hadde ikke innsett at denne varulven også var våken da jeg behandlet pasienten min.
"Ingenting som kan hjelpe oss nå, egentlig."
"Hva hvisket han?" spør Sofia nysgjerrig.
"Mate."
Alle stirrer på meg med fullstendig forvirring, og varulven smalner øynene. Jeg føler at dette er et øyeblikk hvor jeg setter foten i munnen og rynker pannen.
"Jeg beklager, jeg mente ikke å fornærme, skjedde det noe med partneren hans?" spør jeg, uten å forstå reaksjonene deres.
"Han har ingen partner," sier varulven gjennom sammenbitte tenner. Jeg er i ferd med å svare, men Sofia kobler seg til tankene mine igjen,
Refererte han til deg?
Hvordan i all verden skulle jeg vite det?
Følte du... noe? Da du rørte ham? Da du så på ham?
Erkjennelsen går opp for meg. Den eneste gangen jeg rørte ham, med bare hender, følte jeg en strøm under fingertuppene mine. Sofia og jeg stirrer bare på hverandre, forståelsen krysser begge ansiktene våre. Alex kremter.
"Vel, det er ikke særlig nyttig," sier Sofia, dypt i tanker. Etter noen sekunders stillhet gir hun meg et blikk jeg kjenner veldig godt, "Vera, kunne du... spørre?"
De stirrer alle på henne, uten å forstå hva hun ber meg om. Varulven fnyser, sannsynligvis tenker han at hun mener jeg skal spørre vennen hans. Jeg smiler forsiktig til henne og nikker, hun gir meg et smil tilbake, og jeg tar min avskjed. Sofia er min beste venn, og hun har sett på nært hold hvor tilkoblet jeg er til naturen. Hun ber meg om å spørre skogen.
Regnet har blitt til yr mens jeg løper mot skogkanten. Når jeg er omtrent en halv kilometer inne, barføtter jeg meg og setter meg på huk; den ene hånden går ned i jorda, den andre med åpen håndflate på det dypest rotfestede treet jeg kunne finne. Jeg puster inn, hvert hår på kroppen står i giv akt. Nesevingene mine utvider seg igjen når jeg snur hodet i retningen vinden blåser. Jeg begynner å få glimt, bilder, følelser, alt formidlet gjennom vinden og jorden. Jeg graver dypere, ønsker mer, ønsker svar.
Plutselig ser jeg det hele for tydelig. Noe usynlig, gjort tydelig bare gjennom svake skygger og avtrykk på bakken, angriper voldsomt en stor gruppe varulver; knuser, klorer, biter, grusomt river i stykker kjøtt, og hjelpeløse varulver klynker i smerte. Det var mange flere, men bare tre kom seg til oss. Jeg ser mange varulver døde på bakken, og andre tar sine siste åndedrag uten engang å vite hva som skjedde. Gresset er strødd med kropper, lemmer og så, så mye blod.
Jeg reiser meg brått, ønsker ikke å se mer. Jeg hadde begynt å gråte gjennom visjonen, og nå kan jeg ikke stoppe. Jeg føler smerten deres som om den var min egen. Jeg klemmer meg selv, prøver å gjenvinne litt varme etter det jeg nettopp så. Jeg skjelver ukontrollert og pusten min er grunn. Hva slags beist kan gjøre så mye skade? På varulver av alle skapninger?
Etter noen minutter samler jeg meg nok til å konsentrere meg om Sofia,
Sofia
Vera, fikk du noe?
Ja, men du kommer ikke til å like det.