Kapittel 7
Eva snakket rett ut, og Vivian følte seg straks litt ukomfortabel. "Det var ikke slik jeg mente det."
Eva sa ikke mer; hun brydde seg ikke om hva Vivian mente.
Før de dro, skrev Brian ut noen medisiner til henne og sa til Vivian: "Selv om vennen din er motvillig til å ta medisin, burde hun prøve hvis hun kan."
De tre forlot klinikken og dro tilbake til Blackwood-familien.
Da de ankom, åpnet Eva bildøren og gikk ut, til tross for ubehaget hun følte.
Hun ønsket bare å gå opp og sove.
Men idet hun steg ut av bilen, snublet hun og holdt på å falle fremover, men ble grepet i tide av Adrian som nettopp hadde kommet ut.
Han rynket pannen mot henne, "Du er i en slik tilstand, men nekter fortsatt å ta medisin eller få en sprøyte. Du er virkelig..."
Vivian, som hadde fulgt etter dem ut av bilen, så hendene deres berøre hverandre og skyndte seg bort for å støtte Eva.
"Adrian, la meg."
Vivian hjalp Eva inn, mens hun hilste på tjenerne de passerte.
Tjenerne, som så Vivian, viste alle overraskelse.
Da Vivian hadde fulgt Eva opp trappen, kunne ikke tjenerne la være å samle seg og hviske seg imellom.
"Det så ut til å være frøken Morrison, hun som herr Blackwood liker..."
"Hva? Er ikke herr Blackwood forelsket i fru Blackwood?"
"Uvitende! Frøken Morrison reddet herr Blackwood; han har ventet på henne hele tiden."
"Er det sant!" Gruppen skulle til å si mer, men en høy hoste avbrøt dem.
De snudde seg og så hovmesteren, som hadde dukket opp ubemerket, stå der med et strengt uttrykk.
"Har dere ikke arbeid å gjøre?"
Gruppen spredte seg som fugler.
Etter at de hadde gått, rynket hovmesteren, som var over femti og hadde grå øyenbryn, pannen.
Så Vivian hadde kommet tilbake... Ikke rart fru Blackwood virket rar i går kveld.
Vivian hjalp Eva tilbake til rommet hennes.
"Takk."
"Ingen årsak," smilte Vivian. "Få deg litt hvile."
"Greit." Eva tok av seg skoene og la seg ned, mens hun la merke til Adrian som langsomt ruslet bak dem.
"Skal jeg følge deg hjem?"
Vivian nikket. Tross alt var dette Blackwood-familien, og hun hadde ingen grunn til å bli her lenger.
"Greit."
Før hun dro, kastet Vivian et siste blikk rundt i rommet og oppdaget plutselig en skreddersydd herredress som hang på klesstativet utenfor.
En slik stil kunne bare tilhøre Adrian.
Vivians ansikt ble litt blekt. Hun presset leppene sammen og fulgte stille etter Adrian ut.
Etter at de dro, åpnet Eva øynene, stirret på det hvite taket og følte seg fortapt.
Hva skulle hun gjøre med barnet?
Graviditet var annerledes enn andre ting.
For eksempel kunne hun skjule følelsene sine for Adrian veldig godt, i ett år, to år, ja, til og med ti år.
Men hva med graviditeten? Når tiden kommer, vil magen vise, hun kan ikke skjule det i det hele tatt.
Jo mer hun tenkte på det, desto mer svimmel følte Eva seg, og hun falt gradvis i dyp søvn.
I søvne følte Eva som om noen kneppet opp kragen hennes. Så ble noe kaldt plassert på den brennende kroppen hennes, som ga henne trøst. Hun sukket og klamret seg instinktivt til personens arm.
Deretter hørte hun et dempet stønn og tung pust. Store hender grep nakken hennes, og leppene hennes ble dekket.
Noe gled inn i munnen hennes, ertet nervene hennes, og fikk henne til å gispe mykt.
Eva rynket de fine øyenbrynene og bet ned på den inntrengende gjenstanden. Smaken av blod spredte seg i munnen hennes, og mannen gispet.
Hun ble deretter dyttet bort, og kinnene hennes ble klemt hardt. Hun hørte vagt personen si: "Du har virkelig blitt bortskjemt, har du ikke?"
I smerte mumlet hun og dyttet bort hånden til personen, før hun falt tilbake i dyp søvn.
Da hun våknet, var det allerede natt.
En tjener var ved hennes side, og da hun så Eva våkne, nærmet hun seg med glede.
"Fru Blackwood, du er våken." Tjeneren rakte ut hånden for å kjenne på pannen hennes. "Takk og lov, fru Blackwood, feberen din har endelig gått ned."
Eva så på tjeneren foran seg og, mens hun husket noen fragmenterte minner, spurte hun: "Har du tatt vare på meg hele tiden?"
Tjeneren nikket raskt.
Da hun hørte dette, ble en forventningens lys dempet i Evas øyne.
Hun senket øyelokkene.
De fragmenterte minnene hadde fått henne til å tro at det var Adrian som hadde tatt vare på henne.
Men det var det ikke.
Mens Eva grublet, så hun tjeneren komme med en bolle med medisin.
"Fru Blackwood, du har nettopp våknet, og denne medisinen er fortsatt varm; du bør ta den."
En sterk medisinsk lukt spredte seg, og Eva rynket de fine øyenbrynene, instinktivt unngående den.
"Fru Blackwood, du bør drikke den mens den er varm; den blir kald snart."
Eva trakk seg tilbake og snudde ansiktet bort. "Bare sett den der; jeg drikker den senere."
"Men..."
"Jeg er litt sulten. Kan du gå ned og hente noe å spise til meg?"
"Greit, jeg skal hente noe. Fru Blackwood, husk å ta medisinen."
Så snart tjeneren gikk, reiste Eva seg fra sengen, tok opp bollen med den mørke medisinen og gikk til badet for å helle den ut.
Da hun så medisinen forsvinne uten spor, pustet Eva endelig lettet ut.
Nå som hun var gravid, kunne hun ikke ta medisiner uten videre.
Eva reiste seg med bollen, men da hun snudde seg, oppdaget hun Adrians plutselige nærvær. Han lente seg mot baderomsdøren, hans skarpe øyne fylt med nysgjerrighet.
"Hva gjør du?"
Evas hjerte hoppet over et slag, og et glimt av panikk krysset øynene hennes.
Adrian tok noen skritt fremover, grep håndleddet hennes og presset henne mot veggen, blikket hans festet på henne, uttrykket hans gradvis mer alvorlig.
"I det siste har du oppført deg merkelig. Hvorfor vil du verken ta injeksjoner eller drikke medisin?"
"Jeg vil ikke. Er det et problem?" Eva møtte blikket hans, og prøvde hardt å opprettholde et rolig uttrykk.
Hun var gravid, men hun kunne ikke la Adrian få vite det nå. Hvis han oppdaget sannheten, kunne hun ikke forestille seg konsekvensene!
Men Adrian så ut til å ha lagt merke til hennes merkelige oppførsel.
"Eva, i går på klubben, da du ventet på meg, var det noe du ønsket å fortelle meg?" Adrian løftet haken hennes og stirret inn i øynene hennes. Han gikk ikke glipp av noen endring i uttrykket hennes.
Eva stivnet. I går hadde hun nettopp funnet ut at hun var gravid og hadde tenkt å overraske Adrian, men så kom Vivian tilbake...
Hun bet seg hardt i underleppen, kaldsvetten brøt ut på ryggen hennes.
Burde hun fortelle Adrian om graviditeten?
Neste episode forhåndsvisning: Gjett hva Adrians reaksjon vil være når han finner ut at Eva er gravid?