Forlater Mens Gravid: Han Blir Gal!

Kapittel 5

Eva ønsket ikke at Adrian skulle vite om graviditeten hennes. Hun hadde ennå ikke bestemt seg for hva hun skulle gjøre med barnet.

Da Adrian hørte ordene hennes, rynket han pannen dypt og svingte bilen raskt inn til veikanten.

Da Eva så dette, trodde hun at han mente hun skulle gå ut, så hun rakte ut hånden for å åpne døren.

I neste øyeblikk ble bilen låst.

Adrian stirret på henne gjennom bakspeilet med et uleselig uttrykk.

"Hvorfor ville du ikke dra til sykehuset?"

Siden hun kom tilbake gjennomvåt av regnet i går kveld, hadde hun oppført seg merkelig.

Eva samlet seg og sa, "Hvis jeg føler meg dårlig, går jeg til legen selv."

Ved disse ordene smalnet Adrian øynene misfornøyd.

Vivian, som så situasjonen, foreslo, "Du vil ikke dra til sykehuset. Er du redd for sykehus? Vennen min åpnet en liten klinikk etter å ha kommet hjem. Hva med å dra dit for en sjekk?"

Så så hun på Adrian, "Adrian, hva synes du?"

Adrian nikket ikke med en gang, men rynket pannen og sa, "En klinikk? Er den pålitelig?"

Vivian følte seg litt flau, "Selvfølgelig, hvis den ikke var pålitelig, hvorfor skulle jeg anbefale den? Stoler du ikke på meg?"

Etter litt ettertanke nikket Adrian, "Da drar vi dit."

Eva rynket de delikate brynene sine.

"Jeg..."

I neste øyeblikk satte Adrian fart på bilen, og ga henne ingen sjanse til å nekte.

Vivian fortsatte å overtale henne, "Eva, ikke bekymre deg. Vennen min har en flott personlighet og er veldig tålmodig og mild med pasienter. Jeg skal informere ham på forhånd, så kan vi diskutere det sammen. Hva sier du?"

Eva sa ikke mer mens bilen kjørte av gårde.

Etter å ha kommet til klinikken, hjalp Vivian Eva ut av bilen og snakket mykt, "Føler du deg fortsatt svimmel? Hvis du er ukomfortabel, kan du lene deg på skulderen min."

Vivian snakket med en mild stemme, med en svak duft av gardenia, og bevegelsene hennes var veldig forsiktige mens hun støttet Eva.

Eva senket blikket, tankene hennes drev innover.

Vivian var ikke bare vakker, men også veldig dyktig. Viktigst av alt, hun hadde reddet Adrians liv.

Hvis hun var Adrian, ville hun sannsynligvis blitt forelsket i Vivian også.

Da Vivians venn kom, gikk hun bort for å snakke med ham en stund. Mannen, kledd i en hvit frakk, festet til slutt blikket på Evas ansikt, nikket og gikk bort.

"Hei, du er Vivians venn, ikke sant? Jeg er Brian Mitchell."

Eva nikket til ham, "Hei."

"Feber?" Brian tok fram et termometer, "La oss sjekke temperaturen din først."

Eva tok den.

Bakfra hørte hun Adrians stemme, "Du vet hvordan man bruker et termometer, ikke sant?"

Eva forble stille.

Hun ignorerte ham. Hvordan kunne hun ikke vite hvordan man bruker et termometer?

Men på grunn av sykdommen var hodet hennes litt svimmel, og bevegelsene hennes var langsomme.

Etter det sa Brian at de måtte vente litt.

Da hun så dette, benyttet Vivian anledningen til å introdusere Brian for Adrian.

"Adrian, dette er Brian, som jeg nevnte for deg på telefonen. Han er ekspert på medisin, men han foretrekker frihet, så han åpnet denne klinikken etter at han kom hjem. Brian, dette er Adrian, han er..."

Hun nølte et øyeblikk, og sa så sjenert, "Vennen min."

"Venn?" Denne tittelen fikk Brian til å heve et øyenbryn. Blikket hans gled ufrivillig over Evas ansikt før det vendte tilbake til Adrian, "Hei, jeg er Brian. Hyggelig å møte deg."

Etter en stund rakte Adrian endelig hånden for å gi Brian et lett håndtrykk, "Adrian."

"Jeg vet."

Brian smilte mystisk og sa noe tvetydig, "Jeg hører ofte Vivian snakke om deg. Hun snakker veldig varmt om deg."

"Brian..." Vivians ansikt ble straks rosa, som om hun hadde blitt avslørt.

"Hva? Sa jeg noe galt? Er det ikke ofte du roser ham foran alle?"

"Greit, stopp."

Mens hun snakket, kastet Adrian et blikk på Eva.

Hun satt der stille, med øyelokkene lett senket, med noen myke hårstrå som falt over pannen hennes, dekket øynene og skjulte alle følelsene hennes.

Hun satt der stille, distansert, som en utenforstående.

Adrians ansikt ble straks mørkere.

Fem minutter senere tok Brian termometeret og rynket pannen, "Temperaturen er litt høy. Vi må gi deg en injeksjon."

Eva løftet hodet og sa, "Ingen injeksjon."

Da han hørte dette, kastet Brian et blikk på henne og smilte så, "Er du redd for smerte? Ikke bekymre deg, jeg er veldig forsiktig."

Vivian nikket også enig, "Ja, Eva, helsen din er viktig."

Eva ristet på hodet, insisterte, "Jeg vil ikke ha injeksjon eller medisin."

Hennes stahet fikk Adrian til å rynke pannen.

"Da kan vi bare bruke fysisk nedkjøling. Jeg skal hente noen ting. I mellomtiden, bruk en våt klut for å kjøle hodet. Ikke la feberen bli verre."

Da Brian gikk, sa Vivian, "Jeg skal også hjelpe til."

Når de var borte, var det bare Eva og Adrian igjen i rommet.

Eva følte seg svimmel.

Hun ønsket å få en våt klut for å kjøle seg ned, men hun hadde ingen krefter i det hele tatt.

I det øyeblikket, Adrian, som for det meste hadde vært stille, fnyste plutselig to ord.

"Drama queen!"