Kapittel 8
Hvorfor skulle han si det? Følelsene jeg hadde for Felix var ekte. Følelsene Felix hadde for meg var ekte. Han kunne ikke viske det bort med denne uttalelsen om tenåringsumodenhet.
"Det var ekte, Tommy." Jeg innså ikke hvor skarp tonen min var før øynene hans ble litt større, og han tok et skritt tilbake.
"Jøss," Han løftet hendene i forsvar, "Beklager, Flora. Jeg mente ikke å angripe forholdet ditt."
"Unnskyld," mumlet jeg.
"Hva skjedde med ham da?"
Jeg slikket leppene før jeg svarte. "Vi, eh..." Jeg sukket. "Livet skjedde, antar jeg."
Han rynket pannen, men presset ikke videre. Hva hadde egentlig skjedd? Hvordan kunne jeg kondensere det til en setning, en liten forklaring? Hvordan skulle jeg forklare det til Felix uten å snu opp ned på hele livet mitt?
Tommy og jeg delte en sigarett før vi kjørte hjem. Jeg hadde begynt å røyke for noen måneder siden. Jeg hadde ikke ønsket det, men det hadde gått fra å røyke med ham noen ganger, til å ha kjøpt en pakke for meg selv. Jeg visste at jeg ikke burde gjøre det, men det var greit, jeg ønsket ikke å leve så lenge uansett.
Jeg slet med å bære matvarene til leiligheten min alene, og Tommy tilbød seg å hjelpe, men jeg måtte avslå. Pappa ville stille for mange spørsmål, og han ville koke opp en historie om hvordan jeg hadde sex med Tommy for penger, eller noe sånt sprøtt.
Etter at jeg endelig kom meg opp trappene, begynte jeg å pakke ut matvarene og plassere dem i vårt lille kjøleskap og resten i det lille skapet vi kalte spiskammeret vårt. Jeg kunne høre TV-en bråke i bakgrunnen mens pappa så på en basketballkamp.
"Lager du middag?" ropte han fra stua.
"Ja," ropte jeg tilbake. "Bare om en stund, pappa."
Han svarte ikke, men etter noen sekunder så jeg ham gå inn på kjøkkenet. Han grep en flaske vann fra kjøleskapet og drakk nesten halvparten av den. Han snudde seg mot meg og begynte å se gjennom de brune posene med matvarer på benken. Jeg ga ham ikke mye oppmerksomhet, tenkte han lette etter noe.
"Hvor er sigarettene mine?"
Å nei.
Hodet mitt rykket opp for å møte blikket hans. "Jeg er så lei meg, pappa, jeg glemte det. Jeg skal gå og hente dem nå."
Jeg ønsket og ønsket og ønsket at denne lille feilen jeg hadde gjort ikke ville eskalere. Jeg håpet og ba om at han ville la dette gå og ikke falle inn i et øyeblikk hvor han ble super sint for noe veldig lite, noen ganger uten noen åpenbar grunn.
"Du er så jævla dum, Flora." Han rakte ut og grep håret mitt, fingrene hans tvinnet seg i det. Jeg klynket. "Pappa," hvisket jeg. "Jeg er lei meg. Jeg glemte det. Jeg mente det ikke, jeg sverger."
Grepet hans strammet seg, og jeg slapp ut et smertefullt skrik. "Jeg vet hvorfor du glemte det." Han freste. Pusten hans luktet alkohol. Billig whisky, som han alltid drakk. "Fordi du horer deg ut med den jævla nabogutten. Sprer beina for ham, hva?" Tonen hans var hard, ordene hans hardere. "Du elsker å være en hore, ikke sant? Du er akkurat som moren din. Skal gi det opp til enhver jævel som gir deg en krone for det."
"Ikke snakk om mamma på den måten," sa jeg til ham. Jeg kunne ta alle fornærmelsene han kastet mot meg. Jeg brydde meg ikke om han kalte meg en hore, en slut, hva som helst. Men han kunne ikke si det om mamma. Ikke når hun hadde gitt alt til ham. Og spesielt ikke nå. Han kunne ikke vanhellige og respektløst hennes minne på den måten. Hun fortjente det ikke.
Jeg så ikke slaget komme, men jeg følte det. Å, følte jeg det. Jeg bøyde meg i smerte, holdt meg til øyet, fortsatt følte knyttneven hans der. Jeg kunne føle øyet mitt banke. Det gjorde så vondt, det gjorde så vondt. Jeg hadde knapt tid til at smerten skulle avta, før pappa grep armen min, rev den bort fra ansiktet mitt, tok bort den lille mengden lindring det ga meg. Han vred den bak ryggen min, trakk meg nærmere ham, til han freste i ansiktet mitt, "Ikke snakk tilbake til meg."
Høyre øyet mitt banket. Jeg kunne knapt se noe – bare små lys partikler, bokstavelig talt som å se stjerner, og en svart dis. Jeg visste at det ville danne et blåmerke. Jeg måtte komme opp med en annen unnskyldning om det. Hvor mye sminke kunne jeg ta på? Hvor mange blåmerker kunne jeg skjule?
Pappa slapp armen min og dyttet meg plutselig bort, og hoften min traff benken med et dunk. Flott, en annen skade. Jeg holdt hoften med høyre hånd, og øyet med den andre.
Pappa grep det nærmeste han kunne finne – det var et glass vann, og kastet det på gulvet. "Faen!"